Å gi eller å ta

Noen tanker om nyttårsforsetter og veivalg i livet

Ved inngangen til et nytt år blir nyttårsforsetter og veivalg i livet mer enn en plan for forbedring: De blir et spørsmål om overgivelse. Søker vi Gud for Gud selv – eller for det vi håper å få?

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 31. desember 2025

Spørsmålet melder seg stille, men insisterende, hva skal jeg gjøre med mitt liv – hva vil Gud jeg skal gjøre med mitt liv? 

Om vi skulle velge klosterlivet, er det da for å gi – eller er det for å ta? Hva er det vi egentlig vil, vi som har valgt dette livet? Søker vi Gud for Guds egen skyld, eller søker vi Gud for det Gud kan gi oss?

I vår tid er det å ta blitt en selvfølge, på alle plan i livet. Vi tar valg, vi tar ansvar, vi tar rom, vi tar vare på oss selv. Også vårt åndelige liv kan bli preget av dette språket. Vi tar tid til bønn, vi tar imot stillhet, vi tar del i fellesskapet. Uten å merke det kan også klosterlivet bli forstått som et tilbud, et slags åndelig rom der vi kan hente det vi trenger for å leve et helere og mer meningsfullt liv. 

Men, da har vi misforstått; klosterlivet er ikke et tilbud; det er et kall. Derfor er det heller ikke klosterlivet en åndelig à la carte-meny. Vi kan ikke velge det som passer oss, og la resten ligge. Når Jesus kaller sine disipler, gir han dem ingen alternativer, men sier bare: «Følg meg[1]» – det er ikke en invitasjon til å ta, men en invitasjon til å forlate. Evangeliet forteller oss at de «lot alt ligge og fulgte ham [2]». Det som blir liggende igjen, er ikke bare eiendeler og arbeid, men selve retten til å styre sitt eget liv.

Det er så altfor lett å ville ta også her. Vi kan «ta» klosterets rytme, men holde tilbake oss selv. Vi kan «ta» stillheten, men beskytte våre egne tanker. Vi kan «ta» fellesskapet, men reservere vårt indre rom. Denne formen for å ta er vanskelig å avsløre, fordi den kan være både from og velformulert. Men i møte med korset avsløres den. I møte med korset blir det klart at Kristi vei ikke først og fremst gir oss noe, men krever alt. Apostelen Peter våger å sette ord på det mange av oss tenker: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg[3]» og det ligger både stolthet og forventning i ordene. Hva Jesus svar er ganske rystende: «Mange som er de første, skal bli de siste [4]». Det å følge Kristus kan ikke måles i hva vi har gitt opp, enda mindre i hva vi håper å få igjen.

Ved inngangen til et nytt år stilles dette spørsmålet på ny, vi ønsker å starte på nytt, ta nytt grep. Nyttårsforsetter kan også lett bli uttrykk for ønsket om å ta: «ta» kontroll, «ta» nye grep, «ta» et steg videre. Også våre fromme, åndelige nyttårsforsetter kan bli subtile måter å sikre oss selv på. Vi vil be bedre, leve mer konsekvent, være mer fromme. Alt dette kan være vel og bra, men bare dersom det springer ut av overgivelse, ikke av prestasjon. Kanskje er det mest radikale nyttårsforsettet i klosterlivet ikke å legge noe til, men å legge noe fra seg. Gi slipp på behovet for å forstå, forklare og forsvare seg selv. Å la Gud få være Gud. «Vend om og tro på evangeliet [5]» er ikke noe man gjør en gang for alle, det er en daglig bevegelse bort fra oss selv.

Å gi i klosterlivet betyr derfor ikke først og fremst å gjøre mer, men å gi rom. Rom for Guds ord, rom for fellesskapet, rom for det ufullkomne. Benedikts regel begynner ikke med handling, men med lytting: «Lytt, min sønn». Den som lytter, slutter å ta. Klosterlivet er ikke et rom for å sikre seg, men en vei der vi stadig lærer å legge ned det vi vil ta, for å motta det vi aldri kunne kreve: fellesskap med Kristus.

[1] Matt 4, 19
[2] Luk 5, 11
[3] Matt 19, 27
[4] Matt 19, 30
[5] Mark 1,15