Skip to content

Vær beredt!

I disse dager forbereder mange av oss seg til en ny etappe i livet, en ny fase og en ny start; Barna begynner på et nytt skoleår, ransler og pennaler ligger klare til bruk.
Studenter starter på nye studier, møter nye venner, flytter muligens til en ny by.
En forandringenes tid, en oppbruddets tid, en ny epoke og en ny begynnelse.

Som kristne burde dette inspirere og stimulere oss til Herrens ord om alltid å være beredt, slik vi kan lese det i 1 Peters brev:
«Spenn derfor beltet om livet, vær våkne, beredt i tanke og sinn! Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg.»[1]

Vær våkne, beredt i tanke og sinn, klar til oppbrudd, klar til det nye, til det oppbruddet Herren måtte kreve av oss, hva det enn måtte være.
Tør vi det? Tør vi be bønnen «skje din vilje» med åpent sinn? Tør vi forlate det trygge og begi oss ut i det ukjente, være apostler? Eller, er den åndelige dørstokkmila blitt lang og helt uoverstigelig, sitter vi fast i det vante?

I gammel klostertradisjon var det å leve i oppbruddets tegn selve grunntonen i livet, og burde nok i større grad være det også i vår tid, også for oss ordensfolk. Fristelsen til å ville installere seg, sette seg godt til rette i den åndelige «godstolen» man har tømret seg kan nok bli så altfor stor.

I enkelte klostre sov man til og med i en slags forenklet ordensdrakt og det var sjelden eller aldri tid til å somle eller drøye, måltidene ble – og blir fortsatt – ofte fortært i all hast slik vi også kan lese om jødenes påskemåltid beskrevet i en av Mosebøkene;

«Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren.»[2]

Så kjenner vi også lignelsen om de kloke jomfruene, de som var godt forberedt og hadde lampene tent mens de ventet på husbonden. Verre var det jo med de andre, stakkar, som var uforstandige og ikke forberedt. De ble ikke invitert inn til bryllupet, men stod slukøret igjen foran stengt dør.

Så vær beredt!
Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.[3]

Spiss blyanten, knyt skolissene, ta sekken på ryggen og gå Herren i møte.

«Høsten er stor, men arbeiderne få.»[4]

Skrevet av sr Ragnhild Marie op 

[1]1 Pet, 1, 13
[2] 2 Mos 12, 11
[3] Matt 25, 13
[4] Matt 9, 37

 

 

 

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne