Uten kjærlighet er selv den mest barmhjertige gjerning ikke verdt noen ting

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 7. februar 2025

«Mennesket kan ikkje elske Gud før mennesket elskar sin bror.»

«Uten kjærlighet er selv den mest barmhjertige gjerningikke verdt noen ting», sier lille Therese av Lisieux, denne unge karmelittsøsteren som gjennom sitt korte liv klarte å formidle så uendelig mye til oss.

Kjærlighet er selve grunnmuren i alle relasjonelle kontakter, det er det også i vårt forhold til Gud.

Uten kjærlighet kan ingenting vare, uten kjærlighet blir forholdet tomt og helt formålsløst.

Kjærlighet, dette store ordet som vi noen ganger kan nøle med å bruke – det virker så ofte for stort, for altfor mektig, for det vi ønsker å utrykke.

«Uten kjærlighet er selv den mest barmhjertige gjerningikke verdt noen ting»

Våger vi virkelig å si at vi elsker? Våger vi å bruke dette store ordet om vårt forhold til Gud?

Våger vi å bruke dette store ordet om relasjonen til våre medmennesker?

Edvard Hoem våget, han våget å bruke ordet da han skrev den vakre teksten vi finner i Hymnen Du søv under himlenes stjerner, hvor 3 vers lyder:

«Kom, la oss elske kvarandre og drive all redsle ut.

Den som er utan kjærleik kan aldri bli kjend med Gud.

Kjærleikens himmelgåte femner den vide jord:

Mennesket kan ikkje elske Gud før mennesket elskar sin bror.[1]»

«Den som er utan kjærleik kan aldri bli kjend med Gud», leser vi i Hoems tekst, og slik knyttes den til lille Thereses tekst: «Uten kjærlighet er selv den mest barmhjertige gjerningikke verdt noen ting»

Vi er skapt og vi er formet av Guds hånd til å elske. Vi er skapt, vi er kalt, til å utøve kjærlighet og vi må ikke være engstelige for å leve dette kallet ut.

La oss åpne våre hjerter, la oss be; «Gud, lær meg å elske»

Kjærlighet kan aldri bli for stort, fordi det aldri er feil å elske

«Den som er utan kjærleik kan aldri bli kjend med Gud»

[1]  Edvard Hoem, norsk forfatter født i 1949