Nyheter uke 52
29.12.2023 EWTN Norge
Noen få nyheter på tampen av 2023. Massakre av kristne i Nigeria i julen, presiseringer fra kardinal Fernandez hva dokumentet Fiducia supplicans angår, et blikk på hva som har skjedd i den syro-malabariske kirken i India, og noen betraktninger om å leve liturgisk.
Julemassakre i Nigeria
I julehelgen ble nærmere 200 kristne massakrert i Nigeria. Massakrene foregikk i 26 landsbyer. I tillegg til 200 drepte ble 300 hardt skadet. Militante islamister står bak angrepene. Det samme skjedde i fjor under julefeiringen. I løpet av de siste 20 årene er 62000 kristne blitt drept i Nigeria, og 5 millioner er drevet på flukt. Vi er vitne til et langsomt folkemord, sier den engelske katolske presten, fr. Benedict Kiely, som arbeider for forfulgte kristne og står bak nettstedet Nasarean.org. Sekulære medier klandrer klimakrisen og knapphet på jord for kristenforfølgelsene og nedtoner den religiøse konflikten. «Dette er det etter-kristne, globaliserte Vestens narrativ», sier han, «for hvordan kan de erkjenne at det foregår et folkemord, hvor muslimer dreper kristne, og ikke foreta seg noe? Jeg husker ordene til biskop Ondo i Nigeria i fjor da mer enn 40 mennesker ble drept under pinse-messen: De ble ikke drept på grunn av global oppvarming, men fordi de er kristne.»
Det ukentlige messebesøket i Nigeria ligger på 93%, og kirken blomstrer – som så ofte er tilfellet der kirken blir forfulgt. I Nigeria står islam sterkt, og kristenforfølgelsen er også sterkest i land hvor islam er majoritetsreligion. På listen over de landene der kristenforfølgelsen er sterkest står blant andre Jemen, Libya, Iran, Afghanistan, Irak, Marokko, Qatar, Egypt, Tyrkia. Det eneste land i Midtøsten der antallet kristne øker, er Israel.Media Blames Christmas Massacre of Nigerian Christians on ‘Climate Crisis’
NB gammel artikkel, men fortsatt sørgelig aktuell:
Abandoned to their fate
Intervju med kardinal Victor Manuel Fernandez
Dokumentet, Fiducia Supplicans, som kom 18. desember fra Dikasteriet for troslæren, har fortsatt å skape bølger i den katolske verden. Dokumentet åpner for velsignelse av par som lever i «irregulære» forhold, altså som ikke er kirkelig gift eller kan bli det – fraskilte/gjengiftede eller mennesker i likekjønnede parforhold.
Biskoper og bispekonferanser verden over har kommet med svært forskjellige reaksjoner. Applausen har for det meste kommet fra vestlige land hvor kirken er på retur, som Tyskland og Belgia, og hvor biskoper allerede har åpnet for liturgiske velsignelser av likekjønnede par. Mens det globale sør hvor kirken er ung og i vekst kritiserer dokumentet, og sier at de ikke vil implementere det. Deriblant flere afrikanske land. Det gjelder også kirker av østlig ritus som er under Roma. Andre har vist støtte til dokumentet, men advart mot forvirringen som kan oppstå ved gjennomføringen av slike velsignelser.
Diskusjonene fortsetter. I dokumentet står det også at det ikke vil komme noen presiseringer utover det som allerede er skrevet. Men kardinal Fernandez sa allikevel ja til å la seg intervjue av The Pillar for presiseringer.
Der gjentar prefekten at dokumentet ikke innebærer noen endringer i katolsk lære om ekteskap og seksualitet – «læren er den samme som alltid». Og når det gjelder biskoper som allerede har åpnet for offentlige og liturgiske velsignelser av likekjønnede par, så sier prefekten at «det er utillatelig».
I et intervju med den spanske avisen, ABC, sier Fernandez nå at det er opp til de enkelte biskoper hvordan de vil iverksette dokumentet. I selve dokumentet står det at det er opp til prestene å avgjøre det.
Det er allikevel et tankekors at prefekten ser seg nødt til å gå ut og presisere noe som burde være selvsagt, nemlig at læren står fast, og at det alltid har vært og er mulig å velsigne mennesker som ber om det, men at man ikke kan velsigne forhold som bryter med Kirkens lære. Dokumentet skjelner da også mellom par og relasjonen dem imellom. Man kan ikke velsigne relasjonen til et homofilt par, men paret kan få en velsignelse. Det er heller ikke snakk om noen legitimering av utenomekteskapelige parforhold.
Da er vi jo tilbake der vi begynte. Læren står fast, alle som ber om en velsignelse får det – så hva er da poenget?
En av Spanias biskoper, José Ignacio Munilla, sier at selv om erklæringen ikke er heretisk, så vil anvendelsen av den føre til kaos. Atter en annen latin-amerikansk biskop og kardinal, Daniel Sturla, kritiserer dokumentet for å skape splittelse og forvirring.
På spørsmål om denne erklæringen er et skritt på veien mot aksept av homofile parforhold og partnerskap, svarte Fernadez at det ikke er tilfelle. Den oppfatningen er totalt ukorrekt, sier han, og den som hevder det har enten ikke lest teksten eller er av ond vilje. Erklæringen fastholder at det ikke dreier seg om ritualer for velsignelse, og at de ikke kan tolkes som en ekteskapsinngåelse.
Så i går, publiserte l’Osservatore Romano, Vatikanet offisielle avis, et innlegg av biskop Stefan Oster, Passau/Tyskland, hvor han sier at det nye med Fiducia supplicans er definisjonen av ‘velsignelse’. Den utvides, sier han, og setter et klart skille mellom velsignelser og bekreftelser. Ifølge biskop Oster, som selv er en av de ytterst få tyske biskoper som motsetter seg “den synodale vei”, vil dette nye dokumentet imøtekomme ønsket om velsignelse av likekjønnede par, samtidig som det altså forbyr liturgiske feiringer, noe som åpenbart er et problem i Tyskland, og som kunne føre til et brudd med den universelle kirke.
Ved å skjelne mellom velsignelse og godkjennelse svarer kardinal Fernandez på et spørsmål som var oppe under synoden i oktober, og når synoden igjen møtes i oktober 2024, kan de fokusere på det som er pave Frans’ mål; en mer synodal, misjonerende og deltagende kirke, ifølge biskop Oster.
Cardinal Fernández: Same-sex blessing ‘does not validate or justify anything’
Fernández: ‘It’s proper for each bishop’ to discern application of Fiducia Supplicans
Fiducia Supplicans „kein Thema“ für die Weihnachtszeit, sagt uruguayischer Kardinal
What now for Fiducia supplicans?
Faren over?
Sist uke skrev jeg om faren for skisma i den syro-malabariske kirken i India. De hadde fått tidsfrist til å følge en ny liturgisk form, noe 400 prester i et erkebispedømme avviste. 25. desember var satt som frist. Det er så langt ingen som bøyer av, men de feiret messen juledag etter nytt ritus «av respekt for pave Frans», ble det sagt. Ekskommunikasjonen har ikke trådt i kraft, men striden er ikke over.
Om å leve liturgisk
Mens verden er ferdig med å feire jul, fortsetter vi. Den kristne juletiden strekker seg like til Herrens dåp, som i år faller på søndag 7. Januar, dagen etter Herrens åpenbaring, Epifani eller hellig tre kongers fest. Og de mest ihuga blant oss kan holde det gående like til 2. februar, Herrens fremstilling i tempelet.
I Klassekampen 28. desember skriver Eivor Andersen Oftestad om å leve med et liturgisk forhold til tiden. Hun får siste ord denne fredagen. «Eit liturgisk forhold til tida er soleis heilt sentralt i den kristne trua – så lenge trua sjølv ikkje er sekularisert og slukt opp av vår eiga samtid.»
«I det kristne perspektivet er tida ordna rundt det at Gud vart menneske, det vi kallar inkarnasjonen. Difor er ikkje tida berre ei rekke av gjentakande år. Det er meir sakssvarande å tenkje tida ut ifrå eit sentrum enn som ei line. Når teologane i mellomalderen førestilte seg tida, var difor sirkelen ein vanleg modell. Sentrum i sirkelen var det punktet då Gud braut inn i tida og vart menneske. Dette handlar om Jesu fødsel, men like mykje om det som skjedde i påska, då Jesus døydde og stod opp att. For meg som kristen vert poenget med tida å gå inn og ut av dette sentrumet. Det gjer eg gjennom kyrkjas liturgi. Eit liturgisk forhold til tida er soleis heilt sentralt i den kristne trua – så lenge trua sjølv ikkje er sekularisert og slukt opp av vår eiga samtid.
… tida ikkje er kronologi, men samanfall og æve. Difor syng vi alltid i presens: «Oss er i dag en frelsar fødd», på julenatt. «Dette er den natt da Kristus brøt dødens lenker», på påskenatt. Heile tida vender vi tilbake til sentrum og livet får meining frå æva som bryt inn i verda.
Imitatio Christi har vore mottoet for kristenlivet. Det er ei form for synkronisering. Til sist, når eg døyr, døyr eg saman med Kristus, slik at eg også kan oppstå med Kristus.»
Les hele artikkelen her:
Samanfall og æve
Katolske nyheter kommer hver fredag kl 10.00 på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Pål Johannes Nes er ansvarlig redaktør for EWTN Norge og St Rita Radio. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
