Av sr Anne Bente Hadland
15. august – Marias opptagelse i himmelen
I går feiret vi en av årets store Maria-høytider, Marias opptagelse i himmelen. Denne festen har vært feiret i uminnelige tider, men læren om at Maria ble tatt opp i himmelen med sjel og legeme, ble erklært som et dogme først i 1950 av pave Pius XII med konstitusjonen Munificentissimus Deus, der han fastslår det som allerede er anerkjent som en sannhet blant de troende og innlemmer den i troens arv.
I en preken på denne festen, sa pave Johannes Paul II følgende: «I det hun blir tatt opp i himmelen, viser Maria oss veien til Gud, veien til Himmelen, veien til livet. Hun viser dette til sine barn som er døpt i Kristus, og til alle mennesker av god vilje. Hun åpner denne veien spesielt for de små og de fattige, de som er omsluttet av den guddommelige barmhjertighet. Verdens dronning åpenbarer kraften i Guds kjærlighet til individer og til nasjoner …»
Her et glimt fra seremonien i 1950:
Her den apostoliske konstitusjonen.
Mer om høytiden
Og på EWTN.no: Jomfru Marias opptagelse i himmelen
15. august er en stor dag for Kirken, men også en merkedag for EWTN, både internasjonalt og i Norge. I det siste nyhetsbrevet som Pål Johannes Nes sendte ut til abonnenter, skriver han: «Den 15. august 1981 tok Mother Angelica et modig steg og lanserte EWTN fra en enkel garasje i USA. I fjor, nøyaktig 42 år senere, lanserte vi TV-kanalen EWTN Norge fra en kjeller på Haramsøya, etter to år med St. Rita Radio. Vår historie deler mange likhetstrekk med Mother Angelicas, selv om alt er større i USA. Som Mother Angelica satte vi i gang uten erfaring innen TV eller misjon, med svært begrensede ressurser, men med en urokkelig tro på at Gud ville lede oss.
Med hjelp fra en trofast gruppe støttespillere har vi klart å etablere EWTN Norge som en betydningsfull stemme for den katolske tro her i landet. Alt vårt innhold er gratis, i pakt med Mother Angelicas ønske om å gjøre evangeliet tilgjengelig for alle.
Vi blir dypt rørt av å høre om de mange som har funnet tilbake til troen gjennom tilfeldige møter med EWTN, og vi gleder oss over at dette nå også skjer i Norge. Ukentlig mottar vi tilbakemeldinger om hvordan EWTN endrer livet til mennesker. Anna skriver til oss: “Jeg elsker de daglige messene og bønnene … jeg elsker at EWTN først og fremst er en måte å nå ut til Gud på … å be mer og mer regelmessig.”
Les hele nyhetsbrevet her og meld deg på her.
Synoden
Noen refleksjoner omkring synoden. Jeg har tidligere lenket til synodedokumentet: Hvordan være en misjonerende, synodal kirke.
Biskoper og andre deltakere vil samles i Roma i oktober for å diskutere videre på grunnlag av dette dokumentet, og møtet vil sette punktum for en omfattende, treårig serie med globale konsultasjoner om synodalitetens betydning og potensielle anvendelse i Kirkens liv.
Den synodale kirken har vært et motiv for pave Frans i hans pontifikat, og han lanserte ideen om en synode om synodalitet i 2015 under markeringen av at det var 50 år siden pave Paul VI innstiftet bispesynoden. Ved den anledning sa pave Frans:
En synodal kirke er en kirke som lytter, som innser at det å lytte «er mer enn bare å høre». Det er en gjensidig lytting der alle har noe å lære. Det troende folket, biskopskollegiet, biskopen av Roma: alle lytter til hverandre, og alle lytter til Den hellige ånd, «sannhetens ånd» (Joh 14,17), for å få vite hva han «sier til menighetene» (Åp 2,7).
I arbeidsdokumentet heter det:
Synodalitet kan forstås som kristne som vandrer i fellesskap med Kristus mot Guds rike sammen med hele menneskeheten. Synodalitet er orientert mot misjon, og praktiseres ved at man samles i forsamlinger på alle nivåer i det kirkelige liv. Det innebærer gjensidig lytting, dialog, felles dømmekraft og konsensus som et uttrykk som gjør Kristus nærværende i Den hellige ånd, der hver enkelt tar beslutninger i samsvar med sitt ansvar.
Synoder går langt tilbake i tid til Kirkens første århundrer. Men ideen om en «synodal kirke» er, igjen, svært ny. Nye er også alle ordene som brukes for å forklare konseptet, inkludert «synodal prosess», «synodal lytting», «synodal omvendelse», «synodal vei», «synodal reise», «synodalt liv», «synodal metode», «synodalt perspektiv», «synodal praksis» – ja, den synodale ideen. Og det, uten at vi helt har fått en definisjon på hva denne synodaliteten går ut. Lytte til hverandre, ja, vel og bra, men så?
I en pressemelding fra synodekontoret i juni i år, sier kardinal Jean-Claude Hollerich, SJ, generalsekretær for synodene 2023 og 2024, at «det hellige Guds folk er blitt satt i bevegelse for misjon takket være synodeerfaringen».
Larry Chapp repliserer: «Vel, nei, Deres Eminense, det er ikke helt riktig. Guds hellige folk ble satt i bevegelse for misjon av Herren Jesus for to årtusener siden, da apostelflokken fikk beskjed om å «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn …» (Matteus 28:19).
Synode 2023 hadde ingen likhetstrekk med den første kristne pinse. For etter at Den hellige ånd var kommet ned, satt ikke de første kristne som en liten gruppe i nattverdsrommet og sa: «Jøss, det var noe. La oss snakke om det.» Nei, de gikk rett ut i gatene for å misjonere, «og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler» (Apg 3:41). Noe lignende fulgte ikke etter smågruppesamtalene «Samtaler i Ånden» på Synode 2024.»
Fra synodekontoret.
Jonathan Liedl:
Advancing ‘People of God’ Model at Synod Is Key to Sweeping Change, Key Adviser Says
Larry Chapp:
Synodality and the continued and deceptive use of “People of God”
Francis X. Maier:
Rearranging the Deck Chairs
Jubelåret 2025
Jubelåret 2025 nærmer seg, og for alle som ønsker seg til Roma og gjerne vil delta sammen med andre, arrangeres det en nordisk valfart fra den 1. til den 3. februar. Det forutsettes da at man arrangerer reise og opphold selv. Misjon2030 har et begrenset antall plasser for overnatting i Roma fra 29. januar til 3. februar. Også der må man ordne reisen selv. Mer info om turen finner du her og hos katolsk.no her. Det endelige programmet for turen lar vente litt på seg, men vi håper å ha alt klart snart.
I Kirkens tradisjon representerer et hellig år, eller jubelår, en tid for tilgivelse og forsoning med Gud. For mange kan det hellige året bevirke en forandring, fordype foreningen med Kristus og styrke troen. Et hellig år eller et jubelår feires normalt hvert 25. år. Det forventes anslagsvis 35 millioner besøkende til Roma neste år.
Nicaragua, forts.
Det er ingenting som tyder på at forholdene for Den katolske kirke i Nicaragua roer seg, tvert imot: «Dette er i høyeste grad en historie i utvikling på et sted der kirken er under direkte forfølgelse», rapporterer The Pillar.
Daniel Ortegas diktaturhar innledet en ny aksjon mot den katolske kirken i Nicaragua med arrestasjonen av minst 12 prester over hele landet. Ifølge lokale kilder skal prestene allerede ha blitt sendt i eksil.
Nicaraguas innenriksminister, María Amelia Coronel, har opphevet statusen som rettssubjekt til 15 ikke-statlige organisasjoner, deriblant Caritas i bispedømmet Matagalpa. Regimet har også beslaglagt eiendelene.
Ortega-regimet hindrer også lekfolk i å holde ordets liturgi eller besøke syke på landsbygda nord i Nicaragua, ifølge eksiladvokat Martha Patricia Molina. Molina som er forsker og forfatter av rapporten «Nicaragua: A Persecuted Church?», sier at sandinistdiktaturet har til hensikt å utrydde den katolske kirkens tilstedeværelse i bispedømmet Matagalpa.
Matagalpa er bispedømmet til biskop Álvarez, menneskerettighetsforkjemper og kritiker av diktaturet som fra august 2022 ble satt i husarrest og til slutt dømt til 26 års fengsel i februar 2023 i en tvilsom rettsprosess. Álvarez ble i januar deportert til Roma, der han lever i eksil.
Nicaragua og Brasil har brutt de diplomatiske forbindelsene, i en konflikt som er utløst av den nicaraguanske regjeringens kampanje mot den katolske kirken.
Nicaragua kunngjorde at den brasilianske ambassadøren var blitt utvist fordi han ikke hadde deltatt i feiringen av 45-årsjubileet for den sandinistiske revolusjonen i juli. Men Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva fortalte en annen historie, og forklarte at konflikten oppsto da han ble bedt av Vatikanet om å fungere som megler for å bidra til å dempe konflikten mellom kirke og stat i Nicaragua.
Den brasilianske lederen sa at da hans meklingsinnsats viste seg å være resultatløs, instruerte han sitt lands ambassadør om ikke å delta på seremonien i juli. Nicaraguas president Ortega utviste deretter diplomaten, og Lula fulgte etter og utviste Nicaraguas ambassadør til Brasil.
Les mer:
At least 12 priests arrested in new surge of Nicaraguan repression
Nicaragua revokes legal personality of the Caritas of Matagalpa
Dictatorship in Nicaragua arrests two more priests and two laywomen
Brazil and Nicaragua cut ties over Ortega’s persecution of clergy
Unter Ortegas Herrschaft
Venezuela
Etter valget i Venezuela kan det brygge opp til strid også der mellom myndigheten og Kirken. De katolske biskopene i Venezuela er blant dem som har krevd en detaljert offentliggjøring av valgresultatet. Noen biskoper, som Víctor Hugo Basabe fra erkebispedømmet Coro, har offentlig kalt valget for valgfusk. Tidligere har Nicolas Maduro og hans regjering opprettholdt en skjør fred med den katolske kirken. Men mange frykter nå at den kan ryke. Det kan blant annet gjøre bispeutnevnelser vanskeligere. Vatikanet har et konkordat med Venezuela fra 1960-tallet som sier at myndighetene skal godta utnevnelser av biskoper. Men det kan også gi seg utslag i forfølgelser som i Nicaragua. I et brev til landets biskoper, signert av to kardinaler, hvor de fordømmer regjeringens svar på protestene, advarer de mot forfølgelser, men de sier også at Kirken ikke kan tie overfor urettferdighet. Brevet ble lekket til mediene og offentliggjort noen dager senere.
De to kardinalene Padrón og Porras, skal ikke ha konsultert noen i Vatikanet før de sendte brevet, men begge kardinalene sies å stå pave Frans nær, og pave Frans har på sin side stadig gjentatt at han støtter biskopene i Venezuela i den krisen landet står oppe i.
Les mer:
Is the Church in Venezuela facing new risks of persecution?
In leaked letter, Venezuelan cardinals call for ‘civic resistance’ against Maduro
Midtøsten under Arendalsuka
Caritas Norge er til stede under Arendalsuka, og et av deres arrangementer var viet fred og forsoning med tittelen: Krigen har satt dialogen på prøve. Med i samtalen var flere sentrale skikkelser i dialogmiljøet var samlet til denne samtalen, nærmere bestemt Anne Sender, fra Det mosaiske trossamfunn, Senaid Kobilica, styreleder i Muslimsk Dialognettverk og Sigurd Markussen, katolsk sogneprest i Arendal. Sammen med utenriksminister Espen Barth Eide, folkerettsjurist Cecilie Hellestveit og tidligere dommer i menneskerettighetsdomstolen, Hanne Sofie Greve, skulle igjen snakke sammen om konflikten. Denne gangen med utgangspunktet i forsoningsarbeidet, som på et eller annet vis må påbegynnes, og hvilken rolle religiøse ledere og miljøer kan spille i dette. Generalsekretær Ingrid Joys innledet samtalen.
Les mer på Caritas’ nettsted.
Finne til Dikasteriet for lovtekster
Den 7. august offentliggjorde Vatikanet utnevnelsen av finske Tuomo T. Vimpari som undersekretær i Dikasteriet for lovtekster. Msgr. Vimpari har inntil nylig vært rådgiver ved nuntiaturet i Romania og Moldova.
Msgr. Vimpari ble født i 1968 i Nokia, Finland, ble ordinert for bispedømmet Helsinki i 1999. Han har en mastergrad i statsvitenskap fra universitetet i Helsinki og doktorgrad i kanonisk rett fra Gregoriana i Roma. Han gikk i det pavelige diplomati i 2006 og har representert Den Hellige Stol i Ukraina, Tyskland, India og Nigeria, i tillegg til å ha tjenestegjort i Statssekretariatet.
P. Ellert Dahl gravlagt
En overfylt St. Dominikus kirke tok farvel med p. Ellert Dahl tirsdag 13. august. P. Ellert var en avholdt forkynner og foredragsholder, og en kjær sogneprest i menighetene han tjenstegjorde i. På tampen av sitt liv forfattet han boken Det levende treet, en bok som gir en fremstilling av troens organiske vekst og utfoldelse, og hvor kunstneren og kunsthistorikeren i ham også fikk komme til orde.
Dominikanernes provinsial, p. Nicolas Tixier, la i sin preken vekt på lyset, lyset som råmateriale i kunsten og i livet. Her noen utdrag:
«Dere er jordens salt, dere er verdens lys. Det er et vidunderlig livsprogram Jesus gir disiplene sine. Å kalles til å være salt og lys, det er en oppfordring til å «sette smak» på menneskenes tilværelse, ved å bringe verden et sannhetens ord. Det innebærer også en barmhjertighetsgjerning: å bringe lys, spesielt til dem som bor «i mørke og dødens skygge» slik vi synger hver morgen til laudes i Sakarjas lovsang, som vår bror Ellert trofast sang gjennom så mange år.
For kunstneren, om han er maler, skulptør eller arkitekt, er lyset dessuten råmateriale. Det gir hans verk relieff, det gjør verket levende. Vår bror Ellert var selv kunstner, og han ble utvilsomt grepet av lysets rolle i de kunstverk han som kunsthistoriker kontemplerte og beskrev i flerfoldige verk. Her i denne kirken, hvor vår bror i årenes løp tilbrakte så mange timer, er det ikke netopp dette lyset som gjennomstråler vår bror Couturiers pinsebilde?
I den hellige Dominikus’ liv er lyset til stede helt fra begynnelsen av. Allerede når hans fødsel bebudes, er det som om den omgitt av lys, lyset hans mor Johanna av Aza så i sin visjon av en liten hund som holdt en flammende fakkel i munnen—et bilde på Ordet som skulle opplyse hele verden. Vi kunne også snakke om lyset som dagslyset, lyset om dagen, dagen som Dominikus viet til sin neste, lyset fra barmhjertigheten han ønsket å vitne om for sine medmennesker, tro mot Jesu ord: «dere er verdens lys.»
Men forsiktig! Når Jesus oppfordrer disiplene til å være verdens lys, ber han dem ikke om å skinne av egen kraft. Han ber dem om å reflektere det lys han selv er, om å gi dette lyset videre til dem som ikke ennå kjenner det. Å tilby menneskene dette lyset. Johannesprologens talende ord renner meg i hu:
«Der var en mann sendt fra Gud. Hans navn var Johannes. Han kom for å vitne, for å vitne om Lyset for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke selv Lyset, men han kom for å vitne om Lyset. Ordet var det sanne Lys, som opplyser hvert menneske som kommer til verden.»
Slik er disippelens misjon. Vi ser det gjennom hele historien, som et levende tre (som fr. Ellert brukte som tittel på sin bok om troen) som stadig vokser. Det er Johannes Døperens misjon, så klart, han som forkynte den som skulle komme etter ham. Det er Dominikus’ misjon, utrettelig underveis for å forkynne ordet til sine samtidige, med den glød som kjennetegnet hans tid. Det er denne misjonen som er sentrum i vårt liv som forkynnere, hjertet i vårt dominikanske kall. Lovprise, velsigne og forkynne. For verdig å vitne om dette Livets Ord, vitne om Kristus i dagens verden.
Gjennom sitt lange liv var vår bror Ellert, som god dominikaner, et vitne om dette Ordet. Han forble trofast mot Ordet, mediterte det, kontemplerte det, forkynte det selvfølgelig også, på mange måter: som kunst-elsker, som forfatter, som den gode hyrde han var for de mange menigheter hvor han var sogneprest.»
Beguinage i Levanger?
I avisene Dagen og ilevanger leser vi at Caritas Trondheim vil etablere et nytt botilbud for eldre i Levanger. Botilbudet skal holde til i det tidligere St. Eysteins sykehjem, senere dagsenter, med direkte tilknytning til St. Torfinns kirke.
«Et nytt botilbud, inspirert av middelalderen», skriver lokalavisen ilevanger; et såkalt «beguinage» som opprinnelig ble opprettet for å huse beginer – et fellesskap av kvinner som ønsket å leve et religiøst liv uten å avlegge klosterløfter eller trekke seg tilbake fra samfunnet.
Det er snakk om 7 autonome boenheter, men med et visst fellesskap: ukentlige felles måltider og bønn, gjensidig støtte og omsorg, liv etter evangeliet og personlig vekst.
Caritas Trondheim har i brev til Levanger kommune, skissert hva de ønsker: – Vårt mål er å opprette et moderne beguinage i St. Eysteins hus i Levanger. Dette fellesskapet skal baseres på kristne verdier og gjensidig støtte, og tilby trygghet, autonomi og fellesskap for både eldre og andre interesserte, skriver de. – Beguinage-konseptet har en rik historikk, opprinnelig fra middelalderen, hvor det fungerte som et inkluderende fellesskap som ivaretok ulike behov. I dag ser vi et økende behov for slike fellesskap, spesielt på grunn av de voksende utfordringene med ensomhet og isolasjon blant eldre, heter det i brevet. Dersom alt går etter planen, ser de for seg oppstart og drift fra 2026.
Den hellige Birgitta i Ryfylke
«Hun så Jesus bli født, truet paven, ble kalt «Satans kvinnfolk» – men hva gjør hun på domkirkeveggen?» Det er tittelen på en artikkel i Stavanger Aftenblad nylig, som fokuserer på Birgitta-statuen på østsiden av Stavanger Domkirke.
Ikke så rart i og for seg at en norsk katedral fra middelalderen har en fremstilling av en av de mest sentrale nordiske helgener, men domkirken er eldre enn Birgitta, og statuen av henne kom til så sent som i 1962. Da var hun ikke alene. Billedhugger Stinius Fredriksen leverte fire skultpturer til domkirkens østlige fasade; St. Svithun naturlig nok, som er kirkens og byens skytshelgen, og hvis relikvier var i kirken frem til reformasjonen, St. Vincent, Sta. Katarina av Alexandria som skal ha hatt et eget alter i kirken, og Birgitta av Vadstena.
Med Birgitta følger det også en annen historie. Hun har sterke forbindelse til Finnøy i Ryfylke, like utenfor Stavanger. Høres kanskje utrolig ut, men det er ikke så merkelig som det umiddelbart kan høres. Finnøy som i min barndoms samfunnsfagsbøker ble kalt «øya under glass» på grunn av alle drivhusene og tomatene, var ingen utkant på Birgittas tid.
Her bodde nemlig kongens mektigste mann, Ogmund Finnsson, han som styrte landet når kongen var borte. Artikkelen i Aftenbladet beskriver forholdet slik:
«Den hellige Birgitta av Vadstena hadde åtte barn, blant dem datteren Merete. Merete fikk i oppgave å oppdra lille Margrete den første – Danmarks prinsesse som ble gift med den norsk-svenske kongen Håkon 6. Magnusson og dermed var dronning, 10 år gammel. Merete og dronningen bodde sammen på Akershus slott, og Meretes datter Katarina var bare to år eldre enn dronningen. De to ble gode venner, dermed var ikke avstanden til andre rike og mektige stor. Og hvem var den mektigste mannen i Norge i siste halvdel av 1300-tallet, sånn rent bortsett fra kongen selv? Jo, hans stedfortreder Ogmund Finnsson fra Finnøy. Som giftet seg med Birgittas datterdatter Katarina. De fikk riktignok ingen barn, men Katarinas søster Ramborg, giftet seg også til Ryfylke, med storbonden Gard Toreson på Talgje. Dermed bodde Birgittas barnebarn, søstrene Katarina og Ramborg, på hver sin storgård, med hver sin steinkirke fra Domkirkens tid: Hesby og Talgje. Paret på Talgje fikk fire barn: Ett av hennes oldebarn flyttet til Berge i Høgsfjord, et annet til Forsand, de to andre arvet gård på Finnøy.» Så langt artikkelen.
Birgitta har mange etterkommere i Rogaland. En av dem er soknepresten i Sauda, Espen Gya. Han redegjør for Ryfylke-linken i en utveksling på X/Twitter. Han skriver: «Ingen nålevende personer er i direkte slekt med Birgitta. Noen sier at Ramborg Knutsdatter som ble gift med Gard Toresen fra Talgje i Ryfylke var barnebarnet til Birgitta av Vadstena. Ramborgs far, Knut Algotson var gift med Birgittas datter Märta Ulfdotter, men Ramborg var frilledatter til Knut og ikke Märtas barn. Jeg kan også nevne at Ramborg Knutsdatter ikke ble regnet som arving etter Märta Ulfsdotter siden hun ikke var ekte barn av ekteskapet, men hennes barn igjen ble regnet som arvinger, siden de var ektefødte. Derfor var Gard Toresen, deres far, den som styrte arveoppgjøret etter Märta Ulfsdotter, så eiendeler etter Birgitta har kommet til Ryfylke. Derfor var det et munnhell i min mors oppvekst på Jørpeland når det var et fint arvegods at det sikkert var etter Heliga Birgitta.»
Det forsvarer plasseringen av den hellige Birgitta på Stavangers stolthet, Domkirken, som i 2025 feirer 900-års jubileum.
Les mer i Aftenbladet
