Av Daniel Payne
Christian Matson, en eremitt som bor i bispedømmet Lexington, Kentucky, stod frem med sin transidentitet i en artikkel fra Religion News Service publisert 19. mai, basert på intervjuer med både Matson og biskop John Stowe, en fransiskaner konventual som leder bispedømmet Lexington, hvor Matson bor.
Matson ble født som kvinne, men begynte å identifisere seg som mann for flere år siden. Den 21. mai publiserte bispedømmet Lexington en uttalelse om kontroversen på bispedømmets nettside.
“På pinseaften offentliggjorde bror Christian Matson, en kjent eremitt i bispedømmet Lexington, at han er en transperson,” sto det i uttalelsen, som brukte mannlige pronomen for å referere til den kvinnelige eremitten.
Matson “har lenge søkt å konsekrere sitt liv til Kristus i Kirken ved å leve de evangeliske råd om fattigdom, kyskhet og lydighet,” sto det i uttalelsen.
Hun “søker ikke ordinasjon, men bekjenner seg til en livsregel som tillater ham å forsørge seg økonomisk ved å fortsette sitt arbeid innen kunst og å leve et kontemplativt liv i en privat eremittbolig.”
Stowe er “takknemlig for bror Christian for hans vitnesbyrd om disippelskap, integritet og kontemplativ bønn for Kirken,” sa bispedømmet.
Transkjønnskonfusjon ‘skader verdens frelse’
Flere eksperter fortalte National Catholic Register, CNA’s søsteravis, at transideologiens avvik fra klar kirkelig lære om menneskekroppen risikerer å skape skandale blant de troende.
Theresa Farnan, en av grunnleggerne av Ethics and Public Policy Centers Person and Identity Project, fortalte Register at Matsons offentlige identifikasjon som mann risikerer å forvirre katolikker om hva Kirken har sagt om transkjønnethet.
Både menn og kvinner kan leve som eremitter, påpekte Farnan. Men “å presentere en kvinnelig religiøs på en måte som antyder at hun er en mannlig religiøs, gir åpenbart skandale og skaper desorientering blant de troende” ved å “antyde at det ikke er noen konflikt mellom vår tro og den transkjønnede livsstilen og ideologien.”
Farnan uttrykte håp om at bispedømmet Lexington ville revidere sin uttalelse for å gjenspeile læren i Dignitas Infinita, Vatikanets dokument utgitt i april som fordømte kjønnsideologi og sa at ethvert forsøk på å endre sitt kjønn “risikerer å true den unike verdigheten personen har mottatt fra unnfangelsen.”
“Slik det står,” sa Farnan, “gir bispedømmet Lexingtons uttalelse et motstridende vitnesbyrd om Kirkens lære ved å benekte den uforanderlige virkeligheten av kjønnsforskjellen og implisitt validere den falske antroplogien som transidentifikasjon er basert på gjennom bruken av mannlige pronomen og bruken av termen ‘bror.'”
Fader Thomas Petri, en dominikansk moralteolog og president for Pontifical Faculty of the Immaculate Conception i Washington, D.C., fortalte Register at pave Frans “har vært tydelig i sin fordømmelse av transideologi.”
“Hvordan Matson kan være en eremitt samtidig som han på en så offentlig måte avviker fra Kirkens lære, er et spørsmål som må stilles,” sa Petri.
“Med tanke på den sentraliseringen som har skjedd de senere år hva Den hellige stols autoritet angår, om grunnleggelsen av nye institutter for konsekrert liv, feiringen av messen fra 1962, og statusen til åpenbaringer, vil det bli interessant å se hvordan denne beslutningen til biskop Stowe blir håndtert,” sa presten.
John Grabowski, professor i moralteologi ved Catholic University of America, sa at katolsk lære “ser kroppen og kjønn som integrerte deler av personen.”
Individer som lider av “kjønnsdysfori” bør behandles, ikke feires, sa han.
Å feire en såkalt transidentitet “øker faren for skandale – å skape forvirring i folks sinn om den katolske forståelsen av kroppens og kjønnets godhet,” sa han til Register.
“Og å kalle noen ‘bror’ som biologisk er kvinne eller ‘søster’ som biologisk er mann, forsterker den forvirringen,” sa Grabowski.
Matson valgte pinsedag, 19. mai, for å avsløre sin transidentitet, noe Farnan sa utgjorde en særlig risiko for skandale.
“At Matson valgte pinse som en dag for å offentlig stå frem som transperson, ikke bare motsier kroppens gave som Gud gir hver av oss ved unnfangelsen, men legger også til den generelle kulturelle forvirringen og på den måten skader verdens frelse,” sa hun til Register.
Vatikanets erklæring Dignitas Infinita hevdet at kjønnsideologi i seg selv “har som intensjon å nekte den største mulige forskjellen som eksisterer mellom levende vesener: kjønnsforskjellen.”
Erklæringen understreket at “alle forsøk på å tilsløre referansen til den uutslettelige kjønnsforskjellen mellom mann og kvinne må avvises” og at “bare ved å erkjenne og akseptere denne forskjellen i gjensidighet kan hver person fullt ut oppdage seg selv, sin verdighet og sin identitet.»
