Nyheter · Brasil
To brødre presteviet samme dag i Brasil: Oppfyller «Guds drøm», sier biskop
Etter ulike veier til prestedømmet ble to brødre presteviet 23. mai i barndomsmenigheten, der de hadde vært ministranter og sunget i koret.
To brødre i Brasil ble presteviet sammen på samme dag.
Brødrene Anderson Carlos Ramos, 35, og Emerson Luiz Ramos, 38, ble presteviet i Guarapuava i den brasilianske delstaten Paraná lørdag 23. mai – på Emersons fødselsdag.
Prestevielsen fant sted i menigheten Det hellige kors og Vår Frue av smertene, der begge vokste opp, mottok sakramentene dåp, førstekommunion og ferming, tjente som ministranter og sang i koret.
Etter prestevielsen skal brødrene følge ulike veier i sin prestelige tjeneste. Emerson skal virke som prest i bispedømmet Guarapuava, mens Anderson tilhører Kongregasjonen for Jesu Kristi lidelse, pasjonistene.
Prestevielsen ble forrettet av biskop Amilton Manoel da Silva av Guarapuava. I sin preken bemerket biskopen at begge brødrene også var blitt døpt sammen i menigheten Det hellige kors og Vår Frue av smertene, og at Anderson og Emerson oppfylte «Guds drøm».
– I Guds drøm hadde han allerede tenkt på dere og allerede salvet dere til liv og hellighet. Og denne vakre planen ble gradvis tydeligere gjennom livet deres, helt til øyeblikket kom da dere skulle gi deres «ja», sa han.
Da Silva understreket at «ingenting er en tilfeldighet», men snarere «Guds forsyn».
– Det var Guds vilje at dere skulle være her i dag som brødre av blod, og nå også brødre i ordenssakramentet, som prester for å tjene ham, elske ham og bringe ham inn i menneskers hjerter for å frelse menneskeheten, uttalte han.
Ifølge bispedømmet Guarapuava forlot Emerson seminaret etter fem år i formasjonstiden. Han fortsatte likevel å delta i menighetsfellesskapet som kateket og å nære sin tro, inntil han på nytt merket Guds kall til å vende tilbake til seminaret. Anderson på sin side bestemte seg for å tre inn i ordenslivet etter å ha fullført militærtjenesten.
Ved avslutningen av prestevielsen og messen sa Anderson at dette var en «stor dag, en historisk dag» for menigheten Det hellige kors og Vår Frue av smertene, «vårt hjem».
– I dag, når vi står foran alteret, kan vi ikke la være å erkjenne veien som førte oss hit. Det var verken en idealisert reise eller en vei som bare besto av visshet, sa han. Han understreket at «det var kamper, stillhet, vanskelige netter og mange ubesvarte spørsmål; likevel var det nettopp i livet slik det er – noen ganger hardt, noen ganger tørt – at Gud valgte å møte oss».
Anderson fremhevet at «å være prest ikke er en æresposisjon, men en selvhengivelse».
– Det betyr å være midt blant folket, å gjøre deres sorger til våre egne, og aldri miste av syne hvor vi kommer fra, for det er nettopp dette som hindrer oss i å gå oss vill underveis, sa han.
Han rettet takknemlige ord til Gud, «kilden og opphavet til alt, som gav oss livet og denne ufortjente nåden i prestedømmet». Han takket også biskopen, prestene, veilederne, seminaristene og familiemedlemmene.
Han henvendte seg til sin mor, Lindacir de Fátima Santos Ramos, og sa at han «ikke engang i sine villeste drømmer» ville ha forestilt seg at barna hennes «skulle være på dette stedet i dag».
– I disse stundene av lidelse og smerte som bare vi kjenner, og som vi ikke ville ønske for noen, drømte vi aldri om at Gud skulle skrive denne historien. Men han skriver rett med krokete linjer. Tusen takk, ganske enkelt for at du er den du er, sa han.
I en uttalelse til bispedømmet Guarapuava sa moren til de nye prestene at hun var svært lykkelig.
– Jeg har ikke ord for å takke Gud for denne store seieren han har gitt meg, at jeg får se mine sønner bli presteviet i dag. Det er en stor nåde. Jeg vil være takknemlig mot Gud til mitt aller siste åndedrag for de sønnene jeg har, sa hun.
Av Natalia Zimbrão · EWTN News · Oversatt til norsk av EWTN Norge
