Skip to content

“Mirakelet i Fatima 1917” – Tredje hemmelighet

“Mirakelet i Fatima 1917” er skrevet av Peter Bernhard Bjerke og er utgitt på forlaget Maximilian (St Olav forlag). Boken ble utgitt før den siste hemmelighet ble kjent. St Rita Radio er veldig glad for at Bjerke har utvidet det ene kapittelet, til å også inkludere den tredje hemmeligheten.

Boken er planlagt i nytt opplag i 2023 når Verdens ungdomsdagene skal avholdes i Portugal.

Boken er tilgjengelig som lydbok under artikkelen.
Artikkelen ble første gang publisert 18.mars 2022

13. juli 1917
Allerede den 12. juli begynte mange mennesker som ønsket å bivåne hendelsene dagen etter, å samles i Cova da Iria. Lucia hadde etterhvert virkelig begynt å tro at det kanskje var Djevelen som viste seg, og hvis det virkelig var det, hvorfor skulle hun da gå og se ham? Hun var allerede fast bestemt på å bli hjemme og hadde allerede fortalt det til Jacinta og Francisco. Jacinta sa at de to allikevel kom til å dra, og hun forberedte seg til å snakke med Damen, men det kostet henne at Lucia ikke ville gå, og hun begynte å gråte. Da Lucia spurte hvorfor hun gråt, svarte hun: «Fordi du ikke vil gå». «Nei» svarte Lucia, «Jeg går ikke – hvis Damen spør etter meg, si til henne at jeg ikke går, fordi jeg er redd for at det skal være Djevelen.» Og deretter lot hun dem være, og gikk og gjemte seg for en stadig mer påtrengende og nysjerrig menneskemengde som ville spørre henne ut. Francisco fortalte senere at han ikke sov den natten, men bare gråt og ba for at Lucia skulle bli med.

Dagen etter, da det nærmet seg tiden for å gå avsted til Cova da Iria, kjente Lucia seg plutselig tvunget til å gå av en merkelig kraft som ikke var lett å motstå. Hun gikk ut og stakk innom onkelens hus for å se om Jacinta og Francisco ennå var der, og fant dem knelende på soverommet ved fotenden av sengen. Begge gråt. «Nå, skal dere ikke dra?» spurte Lucia. «Uten deg tør vi ikke å gå. Kom, så drar vi!» svarte de. «Jeg er allerede på vei!» sa Lucia, som nå var blitt fornøyd igjen, og så dro de av gårde.

Veien var fylt av mennesker og de hadde et svare strev med å komme seg frem. Da de endelig nådde Cova da Iria, og stod blant utallige mennesker som ba Rosenkransen, fikk de som vanlig se den skarpe, plutselige, lysrefleksen, og like etter stod Jomfru Maria over den lille eika.

«Hva vil Fruen meg?» spurte Lucia.

«Jeg vil at dere skal komme hit den 13. neste måned, at dere fortsetter å be Rosenkransen hver dag, til ære for Vår Frue av Rosenkransen, for å oppnå fred i verden og slutten på krigen, for bare hun vil kunne komme dere til hjelp.» «Jeg ville spørre Dem om å fortelle oss hvem De er, og om å utrette et under, slik at alle vil tro at De åpenbarer Dem for oss.»

«Fortsett å komme hit alle månedene. I oktober kommer jeg til å si hvem jeg er, hva jeg vil, og jeg vil utrette et under som alle kommer til å se, for at de skal tro.»

Deretter stilte Lucia noen andre spørsmål om helbredelser som folk hadde bedt henne spørre om. Jomfru Maria svarte at det var nødvendig at de ba Rosenkransen for å motta nådene i løpet av året. Så sa Hun:

«Gjør offer for synderne og si mange ganger, spesielt når dere gjør et offer: Å Jesus, det er for Din kjærlighet, for syndernes omvendelse, og som soning for synder gjort mot Marias Uplettede Hjerte.»

«Da hun hadde sagt dette, åpnet hun påny hendene mot oss, slik som de to foregående månedene. Gjenskinnet av lyset så ut til å gå igjennom jorden, og vi så noe som lignet et hav av ild. Neddykket i ilden var det demoner og sjeler, lik gjennomsiktige og svarte glør, eller bronselignende, med menneskelig skikkelse, som fløt i brannen og ble båret av flammene som kom ut av dem sammen med en sky av røyk, idet de falt til alle kanter, slik gnister faller under store branner, vektløse og ute av likevekt, under skrik og jammer av smerte og håpløshet, som forferdet oss og gjorde at vi skalv av skrekk. Demonene kunne man skjelne som fryktinngytende og avskyelige skikkelser, liksom ukjente redselsfulle dyr, men gjennomsiktige som glødende kull. Skremt og som om vi ba om hjelp, løftet vi blikket mot Vår Frue, som med godhet og sorg sa:

«Dere har sett helvetet, dit sjelene til de arme synderne går. For å frelse dem, vil Gud opprette hengivenheten til Mitt Uplettede Hjerte i verden. Hvis dere gjør som jeg sier, vil mange sjeler reddes og dere vil få fred. Krigen vil ta slutt. Men hvis dere ikke slutter å krenke Gud, vil det under Pius den XIs regjeringstid begynne en annen og mye verre krig. Når dere ser en natt med et ukjent lys, vit at det er det store tegnet Gud gir dere på at Han er i ferd med å straffe jorden for sine forbrytelser, ved krig, sult og forfølgelser av Kirken og av Den Hellige Far. For å hindre dette, vil jeg komme til å be om at Russland blir viet til mitt Uplettede Hjerte og om soningskommunion på de første lørdager [i må neden]. Hvis dere følger det jeg ber om, vil Russland vende om og dere vil få fred; hvis ikke, vil det utbre sine feil verden over, forårsake kriger og forfølgelser av Kirken. De gode vil bli martyrisert, Den Hellige Far vil måtte lide mye, flere land vil bli tilintetgjort. Til slutt vil mitt Uplettede Hjerte seire. Den Hellige Far vil vie meg Russland, som vil omvendes og verden vil bli gitt fred for en tid. I Portugal vil troen alltid bevares …

Her var en del opprinnelig utelatt av Lucia. Det dreide seg om den tredje og siste delen av «hemmeligheten» fra Fátima. Denne følgende teksten skrev Lucia ned og gav biskopen av Leiria i 1944. Den ble siden overført til Vatikanets arkiver i 1957, men det var først pave Johannes Paul II som kom til at tiden var moden for offentliggjøring. Det skjedde i år 2000, og Lucia fortsetter:

Etter de to delene som jeg allerede har lagt frem, så vi til venstre og litt høyere opp for Vår Frue, en engel med et sverd av ild i venstre hånd, som når det gnistret, sendte ut flammer som så ut til å sette verden i brann, men de sluknet i kontakt med strålene som Vår Frues høyre hånd sendte ut mot ham.

Engelen pekte med høyre hånd mot jorden og sa med kraftig røst: «Bot, Bot, Bot!». Og i et enormt lys som var Gud, så vi – noe liknende det man ser når mennesker passerer foran et speil, – en biskop kledd i hvitt. Vi hadde følelsen av at det var den hellige far.

Andre biskoper, prester, mannlige og kvinnelige ordensfolk gikk opp et furet fjell hvor det på toppen sto et stort kors laget av grove stammer som lignet korkeik med bark.

Før den hellige far nådde frem, krysset han en storby halvt i ruiner. Halvt skjelvende, med haltende gange og overveldet av smerte og sorg, ba han for sjelene til likene han fant på veien. I det han ankom toppen av fjellet, mens han knelte ved det store korsets fot, ble han drept av en gruppe soldater som skjøt ham med flere skudd og piler. På samme måte døde den ene etter den andre av biskopene, prestene, de mannlige og kvinnelige ordensfolkene og flere legfolk, menn og kvinner fra forskjellige kår og samfunnslag.

Under korsets to armer sto to engler som hver holdt en vannkanne av krystall i hånden. I den samlet de martyrenes blod og med denne vannet de sjelene som nærmet seg Gud.

Deretter fortsatte Vår Frue:

Ikke fortell dette til noen. Til Francisco kan du fortelle det. Når dere ber Rosenkransen, si da etter hvert mysterium: Å, min Jesus, tilgi oss, fri oss fra helvetets ild; bring alle små sjeler til Himmelen, spesielt dem som mest trenger det.» Etter et øye¬blikks stillhet spurte jeg:

«Ønsker De noe mer?»

«Nei, i dag ønsker jeg ikke mer av deg.»

Og som vanlig begynte hun å stige i retning av soloppgangen, helt til hun ble borte i det fjerne.»

Etter dette forsvant all tvil hos Lucia, men hjemme ble situasjonen bare verre. Moren trodde ikke på henne, og økte sine anstrengelser for å få henne til å innrømme at hun hadde løyet. Faren til Lucia, derimot, begynte å forsvare henne. Et annet problem var at de store menneskemengdene som strømmet til Cova da Iria tråkket ned alt som Dos Santos-familien dyrket på sin eiendom. Dette tapet betød mye for husholdningen, og Lucia var den som fikk gjennomgå.

Tiden gikk, og da den 13. august nærmet seg, måtte Lucia tidlig en morgen nok en gang til sognepresten. På veien stakk hun og moren innom huset til Jacinta og Francisco, og Lucia fortalte Jacinta hvor hun skulle. Da Jacinta fikk se Lucia så fortvilet, begynte hun å gråte og gikk for å vekke Francisco. De to søsknene dro straks til den hellebelagte brønnen for å be, mens Lucia og moren fortsatte videre. På veien manglet det ikke på prekener, og etter en stund utbrøt lille Lucia skjelvende: «Men kjære mor, hvordan skal jeg si at jeg ikke har sett noe, hvis jeg har sett det?» Etter at sognepresten igjen hadde spurt Lucia ut om hendelsene, sprang hun hjem igjen og fant Jacinta og Francisco, fremdeles i bønn ved brønnen. Jacinta løp henne i møte og kastet seg rundt halsen hennes, mens hun spurte hvordan det hadde gått. Lucia svarte at det hadde gått bra, sognepresten hadde vært hyggelig mot henne, og Jacinta utbrøt: «Ser du?! Vi trenger ikke være redde for noe. Den Damen hjelper oss alltid. Hun er slik en god venn for oss!» Og så fortsatte de å be litt før de dro ut for å gjete sauene.

 


Åpenbaringene i Fatima står i en klasse for seg blant alle Maria-åpenbaringene i det 20. århundre. Ingen annen begivenhet av samme slag har hatt så mange øyenvitner og er blitt så godt dokumentert.

I denne lille boken kan du på en enkel måte bli kjent med hendelsene og budskapene fra Fatima. Det er blitt lagt vekt på å sette Fatima og Kirkens lære omkring hengivenheten til Maria i et bibelsk perspektiv, slik at man lettere kan orientere seg dersom dette er et nytt og ukjent landskap.
Boken er opprinnelig utgitt på forlaget Maximilian.

Gjengitt med tillatelse fra St Olav Forlag








Les også
Gyldig vielse av Russland til Marias Uplettede Hjerte

Hør podkast:


Se filmene

Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne