Utfordringen fra SSPX og tradisjonalistbevegelsen – Hva kommer pave Leo til å gjøre?

KOMMENTAR | Olav Hovdelien: Spørsmålet om SSPX og den voksende tradisjonalistbevegelsen berører mer enn liturgi. Det handler om kirkens selvforståelse, konsilets autoritet – og hvordan pave Leo vil forvalte enhet i spenningen mellom kontinuitet og brudd.

Hva kommer pave Leo XIV til å gjøre med SSPX? Og hvordan kommer han til å håndtere utfordringen fra den bredere tradisjonalistbevegelsen?

Forholdet mellom St. Pius X-broderskapet og Den Hellige Stol – mellom Écône og Roma – handler nå først og fremst om å få på plass en kirkerettslig avklaring, selv om konflikten i dypere forstand handler om lærespørsmål.

Den bredere tradisjonalistbevegelsen er i fullt fellesskap med paven. Denne bevegelsen er ung, og den vokser i kjerneområdene – særlig Frankrike og USA – og den insisterer på å holde seg til den tradisjonelle (tridentinske) latinske messen.

Det er noe tilsynelatende paradoksalt ved at unge katolikker søker mot en messeform som ble byttet ut i 1970, lenge før de selv ble født. I tillegg ligger det, i det minste implisitt, også en teologi og en samfunnsforståelse, som ofte er fjern for de ofte mer progressive foreldrene deres. Er det den «gamle» messens skjønnhet og hellighet som virker tiltrekkende? Eller handler det om motstand mot den sekulariseringen og normoppløsningen som preger mange (sen-)moderne samfunn i dag?  

Selv om konsilet på 1960-tallet ble en suksess på den måten at læredokumentene og resultatene fra konsilet ble vedtatt av et overveldende flertall av konsilets biskoper, er det ikke slik at innvendingene fra opposisjonen, med erkebiskop Marcel Lefebvre i spissen, bare kan avvises som irrelevant, og anses som løst en gang for alle. Til det er spørsmålene og kritikken, som holdes levende av tradisjonalistbevegelsen, for viktige. Det handler i dypere forstand om kristendommens vesen. Det handler også om hva som er rett katolsk kultus. I tillegg til at spørsmålene har implikasjoner for hva som skal være Kirkens plass i samfunnet.  

Erkebiskop Marcel Lefebvre og konsilet

Marcel Lefebvre hørte til et relativt lite mindretall blant konsilfedrene, som ikke kunne godta det retningsvalget som ble vedtatt ved konsilet, og «oppdateringen» av Kirken i møtet med den moderne verden. Mer konkret handlet motstanden om bestemmelser som gikk på religionsfrihet og økumenisk åpenhet, samt det som ble oppfattet som en svekkelse av pavens autoritet.

Selv om Lefebvre signerte alle konsilets dokumenter under selve møtene, avviste han senere deler av innholdet i flere av dem, som han mente introduserte «modernistiske» og liberale elementer i Kirken, og dermed, ifølge ham, var i strid med den overleverte læren som kom fra Kristus og apostlene selv. 1. november 1970 grunnla Lefebvre derfor Fraternitas Sacerdotalis Sancti Pii, bedre kjent som SSPX, i den hensikt å videreføre og forkynne den tradisjonelle katolske troen i det han oppfattet som en krisetid for Kirken.

Lefebvre døde i 1991, men fortsatt representerer SSPX den mest eksplisitt uttalte kritikken av konsilet på 1960-tallet, og dets resultater. I kanskje vel sterke ordelag kommuniserer prestebroderskapet i alle tilgjengelige kanaler det de oppfatter som Kirkens mislykkede moderniseringsforsøk, og særlig den tidlige implementeringen som fulgte av dets resultater.

Lefebvre var franskmann, og Frankrike utgjør fortsatt et kjerneområde for SSPX, selv om dets hovedkvarter har vært i Sveits helt siden etableringen. I dag har broderskapet om lag 1100 medlemmer og er etablert i ca. 70 land. Totalt sett betjener disse om lag seks hundre tusen katolikker, men disse er altså som lekfolk ikke å anse som medlemmer av prestebroderskapet. SSPX har bare geistlige medlemmer.

Paul VIs messereform (1969/1970)

I 1969/1970 ble det gjennomført en omfattende liturgisk reform i Kirken. Kort sagt handlet denne om at den tradisjonelle latinske messen ble erstattet av en «ny» messe. Bakgrunnen for endringen var en bestemmelse gjort ved konsilet, som uttrykte et ønske om å fornye liturgien blant annet ved å gjøre den mer tilgjengelig for lekfolket. Fra nå av ble det tillatt å feire messen på nasjonale språk i stedet for kun latin som gjaldt tidligere. Det ble også gjort endringer av messens innhold, blant annet ved at lesninger fra Bibelen fikk en mer sentral plass.

Den største endringen symbolsk sett var kanskje likevel at presten etter den nye ordningen feiret messen vendt mot menigheten, og ikke som tidligere vendt mot alteret. Dette var en endring som kan forstås som en vending fra en sterk vektlegging av messen som offer, til en tydeligere vektlegging av fellesskapet av de troende (communio). Begge deler er til stede i begge messeformene. Det er snarere et spørsmål om hva som vektlegges mest.

Liturgireformen utløste en betydelig kontrovers i Kirken. Det var snakk om store endringer nærmest over natten, sammenlignet med både det prestene og menigheten var vant til. Mange mente endringene gikk for langt og brøt med Tradisjonen. For SSPX har Kirken vært i en tilstand av permanent krise siden konsilet på 1960-tallet.

Ved å insistere på å fastholde liturgiske praksiser fra før konsilet på 1960-tallet, viderefører SSPX helt bevisst en førmoderne katolisisme. Dette gjenspeiles også i prestebroderskapets navn, som peker mot et bevisst kirkelig og teologisk program, og som også kan innebære føringer for foretrukket politisk styringssystem (jf. encyklikaen Quas Primas av Pius XI).

Et anstrengt forhold til Roma

Forholdet mellom SSPX og Den Hellige Stol har vært anspent helt siden etableringen i 1970. SSPX har hele tiden blitt møtt med motstand. I 1975 opphevet den lokale biskopen i Fribourg, der Écône ligger, den kanoniske godkjennelsen av prestebroderskapet, noe Lefebvre nektet å adlyde. Året etter ble han suspendert og fratatt retten til å utføre kirkelige handlinger, noe han ignorerte.

Konflikten med Roma toppet seg deretter 30. juni i 1988 da Lefebvre, sammen med den avgåtte brasilianske biskopen Antônio de Castro Mayer, konsekrerte fire biskoper uten godkjennelse fra Den hellige stol, og etter en personlig advarsel fra pave Johannes Paul II. Konsekrasjonen av de fire biskopene medførte at disse og Lefebvre automatisk ble ekskommunisert. Konsekrasjonen av de fire biskopene i 1988 ble av Den Hellige Stol ansett som en «skismatisk handling», selv om SSPX aldri er blitt erklært som en separat kirke. SSPX selv hevder på sin side, at de ikke er i skisma, men viser til at de har handlet i en nødssituasjon i Kirken for å bevare troen sann og rett.

Johannes Paul II, Ecclesia Dei (1988)

Som svar på Lefebvres bispekonsekrasjon 30 juni 1988, utstedte pave Johannes Paul II et motu proprio med tittelen Ecclesia Dei 2. juli 1988. Dokumentet uttrykker den polske pavens strenghet, ved hans fordømmelse av handlingen som ble utført bare noen uker tidligere, men samtidig inneholder dokumentet en talende mild pastoral tilnærming.

Johannes Paul uttrykte en stor sorg over hendelsen, men understreker at det er umulig å være tro mot Tradisjonen samtidig som man bryter fellesskapet med Peters etterfølger, og det universelle kirkelige læreembete. Her gis det ingen valgfrihet. Men samtidig viser han sin pastorale tilnærming ved å uttrykke stor omsorg for de troende som føler seg knyttet til den tradisjonelle latinske liturgiske tradisjonen.

Johannes Pauls løsning ble å opprette en kommisjon som fikk navnet Ecclesia Dei, og som fikk som oppgave å fremme full kommunion for prester, seminarister, ordensfolk og lekfolk tilknyttet Lefebvres bevegelse – som ønsket å forbli lojale mot paven – og legge til rette for bruk av den eldre liturgien (1962-missalet) der det var ønskelig, samt arbeide for forsoning og dialog med grupper som ville bevare sine liturgiske og åndelige tradisjoner innenfor full enhet med Kirken. Biskoper ble oppfordret til bred og generøs tilrettelegging av muligheten til å feire den tradisjonelle latinske messen i sine stift. Dette var et viktig skritt i den liturgiske utviklingen som senere fortsatte under pave Benedikt XVI og Summorum Pontificum (2007), som ga enda friere adgang til den tradisjonelle messen, og gav denne en status som «ekstraordinær form» av den romerske ritus.

Etter Ecclesia Dei ble det etter hvert etablert flere grupper og institutter med tradisjonell liturgi og karisma, som sto i full kommunion med Roma, blant annet Fraternitas Sacerdotalis Sancti Petri (FSSP), Institut du Christ Roi Souverain Prêtre og Institut du Bon Pasteur. Disse fikk egen kanonisk status, og utgjør i dag viktige miljøer i den bredere tradisjonalistbevegelsen.

Dessverre medførte ikke Johannes Pauls anstrengelser forsoning med SSPX. Den skyldes at de dypere årsakene til konflikten fortsatt stod uløste. Den avgjørende hindringen var – og er fortsatt – læremessig. SSPX fastholder sitt syn på at enkelte konsildokumenter innebærer et uakseptabelt brudd med tidligere lære. For Roma var Lefebvres handling en objektiv ulydighet mot paven, noe som fikk skismatiske konsekvenser uavhengig av intensjonen bak handlingene. SSPX på sin side ønsket ikke primært liturgiske privilegier, men en offisiell erkjennelse av at de hadde rett i sin kritikk av konsilet.

Benedikt XVI, Summorum Pontificum (2007)

I og med sitt motu proprio Summorum Pontificum, fra 2007, gjeninnførte så pave Benedikt XVI muligheten for en utstrakt bruk av den tradisjonelle latinske messen. Her heter det:

«Det romerske missalet, promulgert ved Paul VI, er det ordinære uttrykk for «Lex orandi» (Bønnens lov) i den latinske ritus av Den katolske kirke. Ikke desto mindre skal det romerske missalet som ble promulgert av St. Pius V og igjen utgitt ved den salige [nå hellige] Johannes XXIII, bli betraktet som et ekstraordinært uttrykk for den samme «Lex orandi», og må vises tilbørlig aktelse grunnet dens gamle og ærverdige bruk. Disse to uttrykkene for kirkens «Lex orandi» vil ikke på noen måte lede til en splittelse i Kirkens «Lex credendi» (Troens lov). De er faktisk to uttrykksformer for den ene romerske ritus.»

I et følgebrev begrunnet pave Benedikt endringene med å vise til hvordan mange katolikker hadde uttrykt lengsel etter den gamle liturgien, og som led under måten messen nå noen ganger ble feiret. Han presiserte i den sammenheng at dette ikke på noen måte skulle forstås som en endring som ble gjort etter påtrykk fra utbryterne i SSPX.

Når pave Benedikt i og med Summorum Pontificumerklærte og begrunnet den tradisjonelle latinske messen som en «ekstraordinær form» av messen innen den romerske ritus, var ikke hensikten hans å erstatte Missale Romanum, og liturgien som ble promulgert av pave Paul VI i 1969, med noe annet. Missale Romanum forblir den «ordinære» messeformen. Summorum Pontificum viste til at de to liturgiformene ikke hørte til forskjellige riter, men er forskjellige variasjoner innenfor samme ritus. Hensikten var – i likhet med Johannes Pauls hensikt noen år tidligere – å skape ro og forsoning.

Den neste etappen i arbeidet med å få til en forsoning bestod i at Pave Benedikt i 2009 opphevet ekskommunikasjonen av de fire biskopene som ble konsekrert av Lefebvre i 1988. Heller ikke dette førte frem.

For den bredere tradisjonalistbevegelsen var Summorum Pontificum en seier. Hver høst arrangeres «The Summorum Pontificum pilgrimage» i Roma, for å feire innholdet i Benedikt XVIs motu proprio fra 2007.

Frans, Traditionis custodes (2021)

15. juli 2021 utstedte pave Frans et motu proprio om den tradisjonelle latinske messen. Dette brevet fikk tittelen Traditionis custodes («Tradisjonens voktere»), og her innførte Frans flere restriksjoner for feiringen av «den gamle messen». I artikkel 1 i dokumentet slås det fast at det er de liturgiske bøkene som pavene Paul VI og Johannes Paul II, som etter konsilet representerte «det unike uttrykket for den romerske ritus lex orandi [bønnens lov].»

Underforstått er det ikke noe rom for en «ekstraordinær form» av messen.

Det skulle være opp til de lokale biskopene å håndheve denne bestemmelsen, og det åpnes ikke for å gi tillatelse til nye grupper som ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen. Ut fra en forståelse av Benedikts «gjenåpning» for muligheten til å feire den tradisjonelle latinske messen, som et uttrykk for kontinuitetens hermeneutikk, er dermed pave Frans’ restriksjoner for dette å forstå som et brudd med denne.

Også begrunnelsen til Frans var hensynet til Kirkens enhet.

Diskusjonen rundt og kritikken av Traditionis Custodes har fortsatt. I et intervju sendt før jul i fjor på tysk fjernsyn, stilte erkebiskop Georg Gänswein, pave Benedikts tidligere personlige sekretær, spørsmål ved hvorfor pave Frans promulgerte Traditionis Custodes, når flertallet av biskopene var fornøyd med hans forgjengers løsning.

Ut fra Gänswein forståelse var Benedikts Summorum Pontificum fortsatt den rette veien for å fremme liturgisk fred i den romerske ritus, og han hadde håp om at denne løsningen vil bli gjenopprettet av pave Leo.

Det er ikke et dårlig forslag hvis hensikten er å styrke Kirkens enhet.

Veien videre for tradisjonalistene

Marcel Lefebvre har vært en polariserende figur i Kirken. For tilhengere var han en helt som forsvarte den katolske troen mot «modernisme» og vranglære. For kritikere var han ulydig og bidrog til splittelse. Hans arbeid gjennom SSPX har uansett hatt langvarig innflytelse, og prestebroderskapet har fortsatt å tiltrekke seg katolikker som ønsker den tradisjonelle liturgien og førkonsiliær lære helt frem til i dag.

Per i dag er den kanoniske situasjonen til SSPX, som nevnt, fortsatt uavklart, og prestebroderskapet opererer uten å være i full enhet med Den Hellige Stol. Men det er kanskje ikke en veldig lang vei å gå før full gjenforening, etter at pave Frans – for noen overaskende nok – gav SSPX retten til å høre gyldige skriftemål (fra 2015/2016), og rett til å vie ektepar på kirkerettslig lovlig vis, med tillatelse fra lokale biskoper (fra 2017).

Før det ekstraordinære konsistoriet som ble avholdt nå nylig, sendte den franske tradisjonalistiske presten p. de Bligniéres et notat til kardinalkollegiet. Her foreslo han at det opprettes for eksempel en personlig apostolisk administrasjon eller et ordinariat – som ligner et bispedømme, men uten å være knyttet til et bestemt territorium, for å ta seg av de som er, eller vil være, tilknyttet tradisjonalistbevegelsen, muligens bredt forstått. Her synes det å være en forutsetning at utfordringen fra tradisjonalistene ikke medfører en verdensvid omfattende tradisjonalistisk «vekkelse», men at denne bevegelsen forblir relativt liten. Det er ikke gitt at det er dette som er situasjonen på lang sikt. Det kan godt hende at det vi har sett så langt av tradisjonalistiske miljøer, bare er starten på en større og mer omfattende kirkelig fornyelse.

Samtidig skal vi ikke glemme at den bredere tradisjonalistbevegelsen og SSPX til sammen, selv i kjerneområdet Frankrike, ikke utgjør mer en ca. syv prosent av landets katolikker. I mange steder av verden er det knapt noen tradisjonalister overhode.

Det vil uansett bli opptil pave Leo å eventuelt finne frem til en løsning på de gjenstående problemene, både saken som gjelder SSPX’ kirkerettslige status, og utfordringen fra den bredere tradisjonalistbevegelsen. For en pave er hensynet til Kirkens enhet og katolisitet det avgjørende.

Litteratur

Benedikt XVI, (2007). Summorum Pontificum, https://www.vatican.va/content/benedict-xvi/en/motu_proprio/documents/hf_ben-xvi_motu-proprio_20070707_summorum-pontificum.html

Clifford, C.E. & Faggioli, M., (eds.) (2023). The Oxford Handbook of Vatican II. Oxford: Oxford University Press

Doorly, M. & Nichols, A., (2011). The Council in Question. A Dialogue with Catholic Traditionalism. Leominster, Herefordshire, U.K.: Gracewing

Frans, (2021). Traditionis Custodes, https://www.vatican.va/content/francesco/en/motu_proprio/documents/20210716-motu-proprio-traditionis-custodes.html

Johannes Paul II, (1988). Ecclesia Dei, https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/en/motu_proprio/documents/hf_jp-ii_motu-proprio_02071988_ecclesia-dei.html

Paul VI, (1969). Missale Romanum, https://www.vatican.va/content/paul-vi/en/apost_constitutions/documents/hf_p-vi_apc_19690403_missale-romanum.html

Pius XI, (1925). Quas Primas, https://www.vatican.va/content/pius-xi/en/encyclicals/documents/hf_p-xi_enc_11121925_quas-primas.html

Olav Hovdelien har doktorgrad i religionssosiologi og arbeider ved OsloMet.