Studie: Tradisjonell liturgi styrker troen på realpresensen – og øker presset på TLM-debatten

En ny amerikansk studie viser at tradisjonelle liturgiske praksiser og troen på realpresensen henger tett sammen. Der hvor kommunion mottas kneelende og på tungen, hvor det brukes konsekrasjonsklokker og hvor TLM er tilgjengelig, er troen på Jesu virkelige nærvær sterkest. Funnene forsterker debatten om liturgi, ærbødighet og fremtiden til den tridentinske messen under pave Leo.

Av sr Anne Bente Hadland, første gang publisert i Notert.

«Tradisjonelle liturgiske opplevelser forutsier sterkere tro på realpresensen»; altså Jesu virkelige nærvær i nattverden. Troen på Jesu virkelige nærvær i Eukaristien er helt sentral i katolsk tro og fromhet, men en undersøkelse i USA viser at  kun 57% av katolikkene tror med sikkerhet at de virkelig mottar Jesu kropp og blod i nattverden. 

Med “tradisjonelle, liturgiske opplevelser” menes å motta hostien på tungen, gjerne også knelende. Der hvor det brukes konsekrasjonsklokker og hvor det er tilgang på den tridentinske messen, er troen på realpresensen sterkest, heter det i denne undersøkelsen. 

Faktisk foreslo Dr. Natalie Lindemann, forfatteren av studien, å gjeninnføre alterringer og knelebenker under nattverden i kirker for å styrke troen på realpresensen.

Rent umiddelbart tenkte jeg: Er det så rart? En liturgi som fremhever ærbødigheten for Eukaristien, vil nødvendigvis styrke troen på det du mottar. Kroppen og kroppsholdningene hjelper oss i vår omgang med det hellige – det er ikke likegyldig hvordan vi oppfører oss i kirkerommet og under messefeiringene. Det er et hellig rom, en hellig handling, og det bør vises gjennom våre holdninger, vår adferd. 

Men hvorfor holde dette frem nå? Da liturgireformen ble innført på 60-70-tallet, ble knelebenkene hvor vi mottok kommunion, fjernet. Alterpartiet fikk provisoriske løsninger tilpasset den endrede liturgien. Og gradvis ble vi vant til å motta kommunion stående og etterhvert også i hånden. 

I dag ser vi stadig flere som mottar kommunion knelende og på tungen, de som da kan komme seg ned og opp igjen uten støtte av en knelebenk. Unge strømmer til tridentinske messer (TLM) eller messen i ekstraordinær form som den også kalles, den årlige Chartres-pilegrimsferden i Frankrike setter årlig deltagerrekorder, og menighetene hvor TLM feires, er ofte fulle av unge folk og familier.

I USA er dette blitt en stor sak i enkelte bispedømmer. Traditiones Custodes – pave Frans’ restriktive motu proprio hva den tridentinske messen angår – la sterke begrensninger på feiringen av TLM . Biskoper fikk f.eks. ikke lov å gi nyordinerte prester tillatelse til å feire TLM uten først å ha søkt tillatelse i Roma. Det er ikke lov å reklamere for TLM i menighetsblad, messen får ikke feires i sognekirker osv. Og pave Frans nektet også de siste årene av hans pontifikat at TLM kunne bli feiret i Peterskirken. 

I følge Ed Condon i The Pillar (2023) satte TC kirken i USA tilbake til liturgi-krigene på -80-tallet. Noen biskoper går svært langt i å innføre TC.  Biskopen i Charlotte, USA, biskop Michael Martin, har f.eks. gått hardt ut mot TLM. Begrenset feiringen til et kirkebygg langt fra folk, han vil heller ikke ha latin i messene – selv ikke faste messeledd som Gloria, Credo osv. Han har instruert sogneprester til å fjerne knelebenker der hvor de finnes, innen første søndag i advent, men han kan ikke nekte folk å knele når de mottar kommunion. Det er tross alt et alternativ i det romerske missale. 

Det alle spør seg om er hva pave Leo vil gjøre med dette. Han har antydet at han ønsker en dialog med tilhengerne av TLM, og tillot i høst at den tridentinske messen igjen ble feiret i Peterskirken. Det var under Summorum Pontificium-valfarten under ledelse av kardinal Burke. Summorum Pontificium er navnet på pave Benedikt XVIs motu proprio fra 2007 som åpnet helt opp for feiringen av den tridentinske messen.

Pave Leo, sier de som kjenner ham fra før, la og legger vekt på en ærbødig messefeiring og
overholdelse av rubrikkene, men ikke ideologisk. At han som biskop insisterte på at  messen skulle feires på en verdig og god måte, og at han korrigerte overdrivelser og misbruk når han oppdaget dem.

Da TC kom, fikk noen bispedømmer innledende dispensasjoner fra normene i Traditionis for en toårig overgangsperiode, men forstått slik at det ikke ville bli gitt ytterligere forlengelser. Allerede under Leo har dikasteriet for gudstjenesteliv begynt å forlenge slike dispensasjoner og til og med vurdere nye, for ytterligere to år.

Ifølge Condon, vil den mest sannsynlige formen for en ny ordning rundt TLM ganske enkelt være å gjøre det klart at dikasteriet har innført en ny praksis med å dispensere bispedømmer fra Traditionis når det blir bedt om det, og dermed opprettholde Vatikanets formelle kontroll over den ekstraordinære formen overalt, samtidig som anvendelsen av den effektivt liberaliseres. Og i det punktum nesten var satt for Notert, kom det meldinger fra England som bekrefter Ed Condons teori. Nuntius for England og Wales har kunngjort at biskoper som ønsker lettelser i adgangen til å feire messen i ekstraordinær form, får det innvilget fra Roma. Det er bare å spørre. 

Så en ting er biskop Michael Martin og biskop Weisenberger, en annen ting de amerikanske biskopene under ett. De hadde sin høstforsamling denne uken og valgte ny president; erkebiskop Paul S. Coakley, fra Oklahoma. Han har ingen problemer med selv å feire eller la andre feire den tridentinske messen. 

Les mer:
Study: ‘Traditional liturgical experiences predict stronger belief in the Real Presence’
Liturgy Matters: Traditional Liturgical Practices Predict Belief in the Real Presence
How ‘Traditionis custodes’ brought American liturgy wars back to the future
Could Leo take a ‘Vatican II’ approach to Traditionis custodes?
A scandal over the Traditional Latin Mass, Vatican communications unable to respond
New USCCB president Coakley talks immigration, Vigano criticism, and lifting up saints