Skip to content
Gud så ham – og Gud sa: Ham tar jeg!
Når Gud kaller, handler det aldri om våre prestasjoner eller hva verden ser som verdig. Guds kall starter med hans kjærlige blikk, hans nådefulle valg, og inviterer til tjeneste langt utover vår egen styrke.
Av sr Ragnhild Marie Bjelland
Det besynderlige kallet
Gud kaller ikke som vi tror, Gud kaller ikke som vi mennesker gjerne velger. Gud ser ikke til det ytre, til ære, til makt eller prestasjoner.
Gud ser hjertet, Gud ser oss gjennom det ytre, Gud ser gjennom fasaden.
Gud ser dybdene i oss, de dybdene vi selv knapt kjenner.
Når Gud kaller, er det med en kjærlighet som allerede har bestemt seg, det er et ledd i Hans plan, Gud sier: Ham tar jeg!
Kallet begynner hos Gud, kallet begynner i Guds blikk.
Kallet begynner ikke i vår egen plan, ikke i vår styrke, det begynner i Guds frie, Guds nådefulle valg.
Gud så Moses, Moses som i redsel gjemte seg i ørkenen, stotrende og haltende i talen som han var – men Gud sa: “Jeg sender deg.”
Gud så David, David – gjeteren ingen regnet med, som ingen så noe stort ved – men Gud sa: “Dette er den jeg har utvalgt.”
Gud så Peter, Peter, som var så svak og så full av feil, som tvilte – men Gud sa: “Fø sauene mine[1].”
Dette er mysteriet ved kallet: Det er Guds verk lenge før det er vårt svar. Og likevel, selv om Gud velger og Gud kaller; kallet krever vårt ja. Det kan være et ja som ofte stotrer og stammer, som tviler, som famler, men som likevel reiser seg i tro og sier: “Her er jeg, Herre, send meg![2]”
Den som blir kalt, får ikke alltid en lett vei. Men han får en nær Gud; det være seg i klosterlivet, det som kan synes så skjult og vanskelig å se hva det tjener til, i prestenes mangfoldige oppdrag, i de helt enkle hverdagsgjerningene – i alt hvor kaller Gud sine.
Dette ikke fordi vi er verdige. Men fordi Gud er trofast.
Når Gud sier: «Ham tar jeg», så betyr det ikke at den Gud velger, den utvalgte, er bedre enn andre, kanskje er det tvert om? Det betyr at den som er kalt har fått i oppgave å tjene – å gi sitt liv for de andre.
Kristus gikk foran: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.[3]»
Å være kalt er å bli elsket – å være kalt er å bli sendt.
“HER ER JEG, HERRE, SEND MEG!»
