Nå er Herren nær, kom la oss tilbe !

Nå er Herren nær – kom la oss tilbe: Adventstiden skjerper vår lytting og gjør stillheten våken. I ordet som leses, bønnen som hviskes og brødet som brytes, trer Gud nær – og Kirken svarer med den eneste sanne holdning: tilbedelse.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 19. desember 2025

Disse Ordene vi synger de siste dagen før jul, Nå er Herren nær, kom la oss tilbe!

Adventstiden intensiveres, – det er som vi formelig kan høre Herrens fottrinn.

Ordene rommer en mer og mer insisterende innbydelse til å tre frem for Guds åsyn.

Vi skal tre frem, ikke i hast, ikke i støy, men i ærbødig forventning: Herren er nær!

Advent er stillhet, men det er en årvåken stillhet. Lysene tennes ett for ett, skriftene leses, vi lytter og bønnen former hjertet. Midt i denne tiden, denne stillhetens lyder kallet: Nå er Herren nær, kom la oss tilbe. Når Herren kommer nær, er tilbedelsen den eneste sanne holdning. Å tilbe er å bøye seg, tilbe er å gi rom, tilbe er å la Gud være Gud.

I denne hellige ventetid synger Kirken sin urgamle bønn: «Å, kom, å kom, Immanuel, og frels ditt folk, Israel». Immanuel – Gud med oss – er navnet som helliggjør ventingen. Når vi synger, synger vi ikke bare om ham som skal komme, men til Ham som allerede er nær. Derfor kan vi si:  Nå er Herren nær, kom la oss tilbe.

Liturgien lærer oss at Guds komme alltid er skjult i det små. Han kommer i ordet som leses, Han kommer i stillheten mellom bønnene, Han kommer i brødet som brytes. Han kommer ikke med verdens makt, men med sakramental mildhet. Alteret er ikke bare alteret, men blir Betlehems sted i vår tid. Der blir det evige nærværende. Der er Immanuel. Og Kirken svarer, vi svarer igjen og igjen: Kom la oss tilbe.

Hymnen «Å, kom, å kom, Immanuel, og frels ditt folk, Israel», er en vakker parafrase av O-antifonene, de mange betegnelser vi gir Messias fører oss gjennom frelseshistorien: Visdom fra det høye, Adonai, Isais rot, Davids nøkkel, Morgenstjerne. Hver tittel kalles frem i liturgisk bønn, og hver gang svarer hjertet: Nå er Herren nær. Han som var lovet, det er den samme som kommer. Ikke bare én gang, men stadig. I hver messe, i hver tidebønn, i hvert knefall.

Adventens liturgi vender blikket både bakover og fremover. Vi minnes barnet i krybben, men vi venter også på Kongen som skal komme i herlighet. Likevel er denne dobbelte forventningen samlet i nuet: Nå er Herren nær. Herren er nær, ikke som en abstrakt idé, men som en levende virkelighet. Når menigheten reiser seg til evangeliet, når røkelsen stiger, når klokkene kaller til oss tilbedelse – ja, da er tiden mettet av evighet.

«Kom la oss tilbe» er ikke bare en oppfordring, det er selve Kirkens dypeste identitet. Mennesket er skapt for tilbedelse. I tilbedelsen finner sjelen sin rette plass, og verden finner sin orden.

Advent minner oss om at før vi handler, før vi haster, før vi taler, er vi kalt til å knele. For Gud kommer ikke først for å bli forstått, men for å bli mottatt.

Slik blir Adventens holdning en våken stillhet. En stillhet som ikke er tom, men fylt av nærvær. For når vi tier, da taler Gud. Når vi venter, da kommer han. Når vi tilber, da åpenbares mysteriet. Og slik kan Kirken, midt i verdens uro, synge sin fredfulle bekjennelse:

Nå er Herren nær, kom la oss tilbe