Skip to content

Den hellige Stefan | Protomartyren

  1. juledag feirer vi den hellige Stefan, kirkens første martyr.

Stefan ble anklaget for gudsbespottelse av Sanhedrin (det jødiske råd) og steinet til døde utenfor Jerusalem uten rettergang. Blant tilskuerne var det en ung mann ved navn Saulus som tok på seg å passe kappene til de som skulle steine ham. Han bifalt henrettelsen. Han skulle bli Paulus, hedningenes apostel.

At Stefan var jøde er det ingen tvil om, selv om han bar et gresk navn. Vi vet ikke om han var av Abrahams ætt, eller om hans foreldre var blitt omvendt til jødedommen. Han regnes som en av Jesu 72 disipler, for umiddelbart etter Den hellige ånd hadde vist seg for Maria og apostlene, finner vi ham i gang med å forkynne Evangeliet. Både på det indre og det ytre plan er det tydelig at han har mottatt de Åndens gaver som nylig var blitt skjenket den unge Kirken. Kirken vokste raskt på denne tiden, den strålte av ånd og kjærlighet og trakk mange til seg. De kristne levde som brødre, og delte alt.

Rikfolk solgte alt de eide for å hjelpe de fattige, og ga pengene til en felles kasse som ble bestyrt av apostlene. Etter hvert som antallet konvertitter vokste, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. Apostlene reagerte med å innkalle disiplene, som hadde økt veldig i antall, og sa at de trengte avlastning til utdelingen, så de kunne egne seg mer til den åndelige delen av tjenesten, som var å forkynne Guds ord. De ba disiplene velge ut sju menn som hadde godt ord på seg og var fylt av ånd og visdom, og sette dem til denne oppgaven. Forslaget ble godt mottatt, og de valgte så Stefanus, en mann fult av tro og Hellig ånd, og seks andre. Disse ble viet av apostlene ved håndspåleggelse. Når de omtales som diakoner, er det imidlertid ikke det samme som det senere kirkelige embetet. Den opprinnelige betydningen av det greske ordet diakonos er «tjener».

Stefan var fremst blant nyutnevnte diakonene, og ifølge den hellige Krysostomos (349-407) var han fylt av Den hellige ånd når han forkynte og talte kristendommen sak med stort mot. Sannheten i alt han sa ble bekreftet gjennom store under og tegn som han gjorde blant folket. Tallet på kristne ble mangedoblet i Jerusalem, og store skarer, også prester, sluttet seg til troen. Denne fremgangen førte til motstand.

Apostlenes gjerninger 6, 8-15: Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde store tegn og under blant folket. Da sto det fram noen fra den synagogen som ble kalt «Synagoge for frigitte og for kyrenere og aleksandrinere». Sammen med jøder fra Kilikia og Asia begynte de å diskutere med Stefanus. Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med. Da fikk de i hemmelighet forledet noen til å påstå: «Vi har hørt ham si spottende ord mot Moses og mot Gud.» Slik hisset de opp folket og de eldste og de skriftlærde. Og de gikk mot ham, grep ham og dro ham fram for Rådet. Der førte de fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og mot loven. Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.» Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.

Foto: EWTN.com

Øverstepresten Kaifas ba Stefanus forklare seg. Dette gjorde han grundig og overbevisende, og han avsluttet med følgende ord:

Ap 7, 51-60: «Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven fra engler, men ikke holdt den».

Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham. Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg, og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus. Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn. Saulus var enig i drapet på Stefanus.

Stefanus regnes som den første Martyr, og kalles derfor Protomartyren.

Av EWTN | Teksten er oversatt og redigert av Eli Åm


Se:

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Mer nyheter

Bidrag etter emne