Benedikt av Nursia: Grunnlegger av det Vestlige Klostervesenet

Av Eli Åm

Benedikt av Nursia ble født ca. 480 i Nursia (dagens Norcia) i Umbria og døde den 21. mars 547 i Monte Cassino.  Han grunnla flere klostre, blant annet det berømte klosteret Monte Cassino i Sør-Italia. Benedikts klosterregler, kjent som Benedikts regel, har dannet grunnlaget for mye av klostervesenet i Vesten. Regelen legger spesiell vekt på en tredeling av døgnet mellom arbeid, bønn og hvile. Benedikt ble kanonisert som helgen av pave Honorius III i 1220 og utnevnt til vernehelgen for Europa av pave Paul VI i 1964.

Det vi vet om Benedikt stammer fra opplysninger gitt av hans to disipler Konstantin og Honorarius. Konstantin var abbed ved klosteret på Monte Cassino og Honorarius ved klostrene i Subiaco. Pave Gregor den store (590-604) brukte deres fortellinger som kilde i fortellingen om Benedikts liv og virke i sin berømte bok «Samtaler» (Dialogorum libri IV), som finnes oversatt til norsk i to versjoner.

Tidlig Liv og Utdanning

Benedikt var sønn av en romersk adelsmann og tvillingbror til søsteren Scholastica. Han tilbrakte sin barndom i Nursia, hvor han og Scholastica ble oppdratt som trofaste kristne. Barndomshjemmet deres finnes fortsatt under kirkerommet i kirken San Benedetto, der det nå er et kapell. Som tenåring ble han sendt til Roma av foreldrene, sammen med en eldre husholderske, for å fullføre studiene sine. Men byens hektiske liv og mange fristelser førte til at han dro derfra. Han søkte seg til landsbyen Enfide (dagens Affile), hvor han bodde sammen med sin gamle husholderske og levde et liv i hengivenhet til Gud.

Her i Enfide utførte han sitt første mirakel ved å reparere en hvetesikt på overnaturlig vis som husholdersken hadde lånt, og ved et uhell hadde ødelagt. Det ble mye virak rundt dette mirakelet, i tillegg til at han var høyt ansett på grunn av sin åndelighet. Han innså at han heller ikke her kunne regne med å finne den roen han hadde søkt da han dro fra Roma. Dette drev ham til å søke et mer tilbaketrukket liv, og han flyttet til Subiaco, et sted i fjellene i Anio-dalen.

Livet i Subiaco

I Subiaco møtte Benedikt munken Romanus, som rådet ham til å bli eneboer. Benedikt levde som eremitt i en utilgjengelig grotte (nå kjent som Sacro Speca) i tre år, kun med sporadisk kontakt med omverdenen gjennom Romanus, som holdt Benedikts oppholdssted hemmelig. Romanus kom daglig med brød som han firte ned til hulen i en kurv. Disse årene i ensomhet modnet ham i både sinn og karakter. Benedikts ry som en hellig mann spredte seg, og disippelflokken hans ble stadig større.

Klosterlivet og miraklene

Etter tre år som eremitt var han klar for et mer utadvendt liv, og han ble snart en viktig rådgiver og åndelig lærer. Munkene i et nærliggende kloster, som mange mener må ha vært Vicovaro ved Tivoli, ba ham overta som abbed etter at den forrige var død. Han takket ja til dette, og innførte strenge regler for livet der. Munkene angret snart at de hadde gjort ham til abbed, og de gjorde flere mislykkede forsøk på å forgifte ham. Ifølge legenden overlevde han dem alle på mirakuløst vis. Et krus med forgiftet vin gikk i stykker da han slo korsets tegn over det, og en forgiftet brødbit forsvant med en ravn som slapp det i søppeldyngen.

Benedikts mirakler fortsatte, og mange kom til Subiaco for å være under hans veiledning. For dem bygde han tolv klostre i dalen, hvert med en forstander og tolv munker. I et trettende kloster bodde han selv med noen få utvalgte munker. Selv var han abbed for alle klostrene. På dette tidspunktet hadde han ikke formalisert det strenge levesettet han sto for i regler, men munkene levde etter Benedikts eksempel.

Nokså brått bestemte han seg igjen for å flytte, trolig fordi han og munkene ble utsatt for alvorlige angrep fra den misunnelige presten Florentius, som satte ut negative rykter om dem.

Videre til Monte Cassino

Omkring 525 flyttet Benedikt sammen med noen trofaste munker til Monte Cassino, midtveis mellom Roma og Napoli, hvor han grunnla et kloster i 529. Dette klosteret ble sentrum for hans arbeid og stedet hvor han utviklet sine berømte klosterregler. Benedikts regel, en samling av 73 kapitler, gir både åndelig og praktisk veiledning for klosterlivet. Reglene omhandler kirkelige seremonier, messer, tidebønner, overtredelser og avstraffelser, måltider, arbeid, klesdrakt, opptak av nye munker, og plikter for abbeden. Reglene fremmer en seriøs og praktisk kristendom med vekt på orden og disiplin.

Benedikts regler og arv

Benedikts regler ble bestemmende for munkevesenet i de vestlige delene av Europa. Nye munker måtte gjennomgå ett års prøvetid før de avla løfte om å bli i klosteret hele livet. Munkenes hovedvirksomhet skulle være liturgisk bønn, oppbyggelig lesning og forskjellig slags manuelt arbeid, og valgspråket var «Ora et labora», be og arbeid.

Benedikts regel er et dyptgående og likevel enkelt dokument, og det regnes som en viktig faktor i oppbyggingen av det kristne Europa. Den ble positivt mottatt av keisere og andre herskere, og siden den var nærmest enerådende som klosterregel i Vest-Europa, ble den gjerne kalt «Den hellige regelen».

Tvillingsøsteren Scholastica

Henne vet vi ikke så mye om, men i «Samtaler» forteller Gregor den store at Scholastica levde et hengivent og asketisk liv som nonne. Hun tilbrakte mye tid i bønn og åndelig kontemplasjon. En spesiell hendelse som Gregor forteller om, er Scholasticas siste møte med Benedikt før hun døde.

Under deres siste møte ba Scholastica sin bror om å bli lenger hos henne så de kunne fortsette å diskutere åndelige emner. Benedikt nektet på grunn av regelen, som ikke tillot overnatting utenfor klosteret. Da Scholastica bad med tårer om Guds hjelp, ble det plutselig et kraftig uvær som hindret Benedikt i å reise. Dette ble sett på som et mirakel forårsaket av Scholasticas intensjon og bønn, som Guds svar på hennes ønske om å tilbringe mer tid med broren før hun skulle dø.

Kanonisert og utropt til vernehelgen

Benedikt av Nursia etterlot seg en varig arv gjennom sin regel og sitt arbeid med å etablere klostre. Han ble kanonisert som helgen i 1220 og er i dag kjent som vernehelgen for Europa. Hans liv og arbeid har hatt en dyptgående innflytelse på klosterliv og kristen spiritualitet i Europa. Benedikt var en visjonær leder som formet det vestlige klostervesenet og etterlot seg en arv som fortsatt preger den katolske kirken og dens klostertradisjoner.

Hans dødsdag er den 21. mars, men under kalenderrevisjonen i 1969 ble minnedagen hans flyttet til dagen for den påståtte overføringen av hans relikvier fra Montecassino til Frankrike, den 11. juli. Dette for å unngå at feiringen skal falle i fastetiden.

Montecassino har aldri akseptert påstandene om denne overflyttingen. Senere arkeologiske utgravninger har funnet jordiske rester som kan tilhøre Benedikt og Scholastica, noe som kan tyde på at Montecassinos protester kan være berettigede.

Benedikt av Nursias minnedag har status som fest i Europa

Av Eli Åm

Bildekredit; Randy Greve, via Flicer.
St. Benedict detail in fresco – Gritty version