Alle sjelers dag
Hvorfor feirer katolikker alle sjelers dag?
Kirken består av de troende som lever på jorden, og de som har gått bort før oss, det vil si helgenene i himmelen og de trofaste sjelene som renses i skjærsilden. På samme måte som vi den 1. november hedrer dem som er hos Gud, feirer katolikkene den 2. november en minnedag for de avdøde. Denne dagen, også kjent som Alle sjelers dag, hedrer vi dem for deres trofasthet i livet, samtidig som vi ber for dem, siden de renses før de går inn i Guds aller helligste nærvær. Som det står om det himmelske Jerusalem i Åpenbaringen 21,27: «… intet urent skal komme inn …»
Tror Den katolske kirke fortsatt på skjærsilden?
Helt fra Kirkens tidligste dager har katolikker trodd at det finnes et sted for endelig renselse for de troende etter døden. De som døde som martyrer, ble anerkjent som allerede hos Gud, siden de gjennom martyrdøden var blitt fullkomment lik Kristus og hans kors. For de mange troende som aldri fikk anledning til å avlegge et slikt offentlig vitnesbyrd, ba Kirken, særlig i messen, om at de skulle komme til himmelen etter å ha blitt renset fra alle ufullkommenheter. Dette finner vi i mange antikke tekster, i tillegg til vitnesbyrd fra katakomber og graver. I middelalderen ble den teologiske forklaringen utviklet, og navnet skjærsilden begynte å bli brukt, siden det på en treffende måte beskriver kirkens tro fra begynnelsen og frem til i dag.
Den katolske kirkes katekisme §1030-1031 sier: «De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment renset, gjennomgår – selv om deres evige frelse er sikret – etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.»
Er skjærsilden bibelsk?
Ordet skjærsild forekommer ikke i Bibelen, men muligheten for renselse etter døden forekommer i uutviklet form. I Makkabeerboken sender for eksempel Judas Makkabeer et offer til tempelet på vegne av sine falne menn som hadde begått en overtroisk handling (2 Makk 12,39-45). Selv om denne katolske bibelteksten ikke finnes i den protestantiske Bibelen, fordi den ble fjernet av reformatorene, vitner den likevel om Israels tro i det 2. århundre f.Kr.
I Det nye testamentet råder Vårherre oss til å gjøre opp for oss før vi går til dommeren, ellers kan vi bli kastet i fengsel, der vi blir værende til gjelden er betalt.
Matt. 5,25-26: Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.
Dette er et grunnleggende prinsipp i rettferdighetens verden: Rettferdighetsgjeld må betales. Vi kan ikke betale vår gjeld til Gud, den er uendelig stor. Kristus betalte denne gjelden ved å forene vår natur med Hans guddommelige natur, og vi får tilgivelse når vi vender om til Ham i anger gjennom dem Han har utpekt til dette formålet (Joh 20,21-23; 2 Kor 3,5-6). Den timelige skylden, som skyldes konsekvensene for oss selv, for andre og for samfunnets gode orden, gjenstår. Vi må gjøre opp for denne timelige skylden i den grad vi er i stand til det – levere tilbake stjålne penger, rette opp skade på noens gode navn, be om tilgivelse for noen vi har såret, fysisk, emosjonelt, moralsk og så videre – om ikke i dette livet, så i det neste. Det er denne gjelden vi har mulighet til å reparere, som vi ikke bare kan legge til side, verken i livet eller i døden.
Hver gang du passerer en kirkegård, kan du be en liten bønn: «Herre, gi dem evig hvile. Det er bare sunn fornuft at du hjelper noen av dem ut av skjærsilden». (Mother Angelica)
Hva er opprinnelsen til alle sjelers dag?
Kirken hadde tidlig en praksis med å minnes de avdødes sjeler i messen. Dette innebar blant annet å skrive inn navnene deres på tavler. En versjon av dette finnes i hver eneste messe i dag, i bønnen for de trofaste som er gått bort i Kristus, kjent som Memento for de døde, samt i praksisen med å holde messe for bestemte personer. Feiringen av en spesiell dag begynte i noen klostre på 600-tallet, og på 900-tallet spredte den seg til bispedømmene og ble noen steder fastsatt til 2. november, dagen etter allehelgensdag. Denne datoen ble vedtatt i Roma på 1200-tallet.
Er allehelgensdag det samme som alle sjelers dag?
Allehelgensdag, den 1. november, er til ære for de hellige som er i himmelen. Den 2. november, på alle sjelers dag, ber vi for sjelene i skjærsilden som renses før de kommer til himmelen.
Hva gjør man på alle sjelers dag?
Selv om dette ikke er en helligdag, bør vi delta i messen på Alle sjelers dag. Dagen bør også brukes til å be for sjelene til våre kjære og for dem som ikke har noen til å be for seg.
Jeg så min skytsengel, som beordret meg til å følge ham. I løpet av et øyeblikk var jeg på et tåkete sted fullt av ild, hvor det var en stor skare av lidende sjeler. De ba inderlig, men uten virkning for dem selv; bare vi kan komme dem til hjelp. Flammene som brente dem, rørte meg ikke i det hele tatt. Min skytsengel forlot meg ikke et øyeblikk. Jeg spurte disse sjelene hva som var deres største lidelse. De svarte meg med én stemme at deres største pine var lengselen etter Gud. Jeg hørte en indre stemme som sa: «Min barmhjertighet ønsker ikke dette, men rettferdigheten krever det. Den hellige Maria Faustina Kowalskas dagbok, 20)
Hvem går til skjærsilden?
De som dør i nådens tilstand, men uten å ha blitt renset for alle sine bindinger til synden, går i skjærsilden. Kristus formante oss: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen» (Matt. 5,48). Derfor er renselsen av alle ufullkommenheter, som selv de gode ofte fortsatt har ved døden, nødvendig før de går inn i Faderens nærvær.
Hvordan er det i skjærsilden?
Pave Johannes Paul II forklarte i tre taler om himmelen, helvete og skjærsilden hvordan essensen i disse realitetene ikke er et «sted», slik som det finnes i tid og rom, men sjelens forhold til Gud, som er kjærlighet. Fra Hans side tilbyr Han den alltid. Fra vår side velger vi å ta imot den på en fullkommen måte, eller vi velger å ta imot den, om enn på en ufullkommen måte. Vi kan også velge å avvise Guds kjærlighetstilbud.
Vårt valg, uansett hva det er, blir fastlagt ved døden når muligheten for moralske valg opphører. Dette avgjør vårt evige forhold til Gud. Guds kjærlighet i den salige sjel oppleves som glede, og i sjelens lengsel etter å bli renset som ild, mildnet av vissheten om at den en dag skal være sammen med Gud, og av trøsten fra englene, helgenene og sjelene på jorden som ber for den.