Notert: Økumenikk, liturgikrig og Madeleine Delbrêl

Juletiden nærmer seg i Vatikanet – med krybber som også bærer tydelige budskap. Samtidig peker nye signaler mot økumenisk framdrift, mens liturgistriden i den syro-malabariske kirken igjen hardner til. Og til slutt: et møte med Madeleine Delbrêl, «gatens» ærverdige mystiker.

Av sr Anne Bente Hadland, 19. desember 2025

Gud ble menneske! Høytiden nærmer seg og forberedelsene er i gang over alt, også i Vatikanet. Der ble juletreet tent denne uken og krybben på Petersplassen ble avduket.  VI har skrevet om det før, men det er også andre krybber, blant annet en «pro-life»-krybbe i audienshallen. Mens den muntlige Notert denne uken fokuserte på året som nesten er omme, skal vi her se på litt andre saker. Vi hører ikke så mye om mellomkirkelig arbeid lenger, men det foregår på alle plan i Kirkens liv. Kardinal Kurt Koch uttaler seg om forholdet til de ortodokse kirkene, og det foreligger også en oppsummering av samtalene mellom metodister og katolikker. Den katolske forretningsmannen og demokratiforkjemperen Jimmy Lai er i Hong Kong dømt til livsvarig fengsel for oppvigleri i det Amnesty karakteriserer som en falsk rettsprosess. Liturgi kan sette sinnene i kok – det vet vi fra spørsmålene om den tridentinske messen, men det kan også gå heftig for seg blant syro-malabarer i India. En flere tiår gammel strid ble skrinlagt ganske nylig, bare for å blusse opp igjen et par dager etter. Vi nærmer oss slutten på jubelåret, og pave Leo har innkalt til ekstraordinært kardinalkonsistorium i januar straks de hellige dører er lukket. I likhet med mange andre har paven vært på julekonsert. Og til slutt, kanskje en helgen?

Pro-life-krybbe

En «pro-life»-krybbe, sier kunstneren bak, Paula Sáenz Soto fra Costa Ria, “Naciemiento Gaudium”. Hun forklarer at jomfru Maria er i to utgaver, en gravid nå i advenstiden som hjelper oss å gå inn i inkarnasjonens mysterium og vente sammen med henne. I juletiden vises Maria i tilbedelse, mens hun betrakter sin nyfødte Sønn. Barnet Jesus ligger ikke på mose eller halm, men på lange satengbånd som hvert representerer et liv reddet fra abort takket være en organisasjon som støtter kvinner med høyrisikograviditeter, og en annen som tar imot gravide kvinner som lever på gaten. Til sammen 28 000 bånd, som representerer 28 000 liv reddet i dag takket være disse initiativene. Videre er det plassert 420 bånd laget av alvorlig syke barn fra Costa Ricas nasjonale barnesykehus inne i krybben der Jesusbarnet skal legges. Hvert bånd bærer en skriftlig intensjon: for deres egen helse, for andre barns helse og til og med for legene deres. Deres lidelse, ofret med kjærlighet, er den «åndelige varmen» som forbereder krybben for Jesusbarnet.

Les mer:
«Vi racconto il mio presepe prolife in Vaticano»
Vatican to unveil Nativity scene, light up Christmas tree in St. Peter’s Square on Dec. 15

Økumenikk

Kardinal Kurt Koch, sjef for økumenikk i Vatikanet, sa i et intervju med Die Tagespost 11. desember at han er sikker på at uenigheter om filioque og pavens ufeilbarlighet «kan løses på en slik måte at de ikke lenger utgjør et hinder mellom den katolske og ortodokse kirken».

Han har tillit til at man finner løsning på økumeniske konflikter, men spør: «Hvilken enhet ønsker vi egentlig?» Den katolske kirke og de ortodokse kirkene ønsker enhet i troen, i sakramentene og i embeter, med nattverdsfellesskap som mål. Men det finnes også i noen reformerte kirker en forestilling om at alle kirker egentlig skal forbli som de er i dag, og at man anerkjenner hverandre som kirker: «Summen av alle eksisterende kirker ville da være Herrens ene kirke. Dette er en helt annen forestilling, som ikke er forenlig med den katolske oppfatningen», sier kardinalen. 

I detalj handler den økumeniske diskursen med ortodoksien om «filioque» i trosbekjennelsen og dogmet om pavelig ufeilbarlighet. Den internasjonale ortodoks-katolske teologiske kommisjonen arbeider med begge temaene, men krigen i Ukraina og det faktum at metropolitt Kyrill i Moskva har "sagt opp" forbindelsen med de andre patriarkene, skader dialogen. 

Under henvisning til pave Leos nylige reise til Tyrkia og LIbanon, foreslo paven en felleskristen feiring i Jerusalem i år 2033, 2000 år etter Jesu død og oppstandelse, og 2033 som et hellig år. 

Kardinal Koch forteller at pavens forslag har fått god respons. "Nå kom man sammen i Tyrkia på grunn av konsilet i Nikea. Men for å minnes Jesu Kristi død og oppstandelse er selvfølgelig Jerusalem det mest meningsfulle stedet."

Les mer:
„Ich habe so etwas wie einen neuen Aufbruch gespürt"
Streitpunkt Einheit

På Vatikanets forlag har det kommet en bok som oppsummerer arbeidet til Den metodistisk-romersk-katolske internasjonale kommisjonen siden 1967 og som konkluderer med at det er en "bemerkelsesverdig konvergens" mellom metodister og katolikker, og at er langt mer som forener enn som skiller. Tittelen er “We Believe in One God: Sixty years of Methodists and Catholics walking together.” 

I en pressemelding minnes det om at det ikke finnes noen historisk formell splittelse mellom den katolske og den metodistiske kirke, siden metodismen har sitt opphav i en vekkelsesbevegelse innenfor Den engelske kirke på midten av 1700-tallet.

Boken tar opp vanskelige spørsmål om læresetninger, sakramentene og strukturer for autoritet og beslutningstaking. Den undersøker også det sentrale spørsmålet om nattverden, og påpeker at begge kirkene har økt gjensidig forståelse. Metodistene, bemerker boken, anerkjenner i stadig større grad «at Herrens bord hører til den fulle kristne gudstjeneste, mens katolikkene setter pris på den grunnleggende betydningen av å forkynne Ordet».

Les mer:
We Believe in One God: 60 years of Methodists and Catholics walking together
Methodist-Roman Catholic International Commission
New book affirms 'remarkable convergence’ of Methodists and Catholics

Syro-malabar liturgikrig avsluttet?

Liturgikonflikten i den syro-malabariske kirken blusset opp igjen onsdag forrige uke da demonstranter okkuperte en basilika som står i sentrum for den langvarige kontroversen – denne gangen fra de som støtter, snarere enn motsetter seg, den østlige kirkens reformerte liturgi.

De skal angivelig ha låst basilikaen fra innsiden, slik at de troende ikke kunne delta i eukaristisk liturgi klokken 18. Liturgien skulle feires i en eldre stil som er populær blant flertallet i det lokale erkebispedømmet Ernakulam-Angamaly, hvor presten vender seg mot menigheten gjennom hele liturgien (versus populum). Da var offentlige feiringer av liturgien den 1. desember blitt gjenopptatt etter tre års pause på grunn av stridigheter i katedralen.

Demonstrantene hevder at feiringen av versus populum eukaristiske liturgien bryter med en beslutning fra 2021 av bispesynoden – den syro-malabariske kirkes øverste myndighet – om at alle eparkier (bispedømmer) utelukkende skal feire den ensartede liturgien, som er en blanding av to; presten står vendt mot folket under Ordets liturgi og mot slutten av messen, mens han er vendt mot alteret ad orientem under den eukaristiske liturgien.

Gjenopptagelsen av liturgifeiring i basilikaen markerte et viktig skritt i retning av normalisering,  men okkupasjonen kan sette den skjøre liturgiske freden i erkebispedømmet i fare.

Dette skjer rett før ledelsen for syro-malebarene skal møte pave Leo i Roma. 

Om den syro-malebariske kirken, skriver Ed Condon:
Den syro-malabariske kirken vokste frem fra den gamle syrisk-kristne verden, men kom inn i den latinske kirkens sfære på 1500-tallet og gjennomgikk en latinisering, en prosess der dens egne skikker og tradisjoner ble påvirket av teologien og skikkene i Roma. Men fra slutten av 1800-tallet begynte Vatikanet å gi syro-malabar-katolikker økende selvstyre, i anerkjennelse av samfunnets særegne gamle østlige kristne røtter. Pave leo XIII ga dem utstrakte fullmakter.

Gitt denne brokete historien, eksisterer både østlige og vestlige påvirkninger side om side i den syro-malabariske kirken, men ikke alltid på en harmonisk måte. Dette sees tydeligst i denne østlige kirkens «liturgikrig», en lang liturgikrig utløst av forsøk på å innføre en enkelt, ensartet måte å feire eukaristisk liturgi på, kjent som den hellige Qurbana.

I den nye ensartede formen for eukaristisk liturgi vender presten seg mot menigheten under ordets liturgi, vender seg mot alteret (ad orientem) for eukaristisk liturgi, og vender seg igjen mot menigheten etter nattverden. Den blander derfor gamle og nyere liturgiske praksiser.

Alle unntatt én av den syro-malabariske kirkes eparkier, eller bispedømmer, aksepterte den nye liturgien med sporadisk motstand. Men unntaket var den mest folkerike eparkiet: erke-eparkiet Ernakulam-Angamaly, som betjener mer enn en halv million katolikker, og er sete for den syro-malabariske kirkes erkebiskop, eller overhode.

I erkebispedømmet Ernakulam-Angamaly ønsker de fleste prester og lekfolk at presteskapet skal fortsette å feire liturgien vendt mot folket (versus populum), en praksis som ble innført etter Det andre Vatikankonsil.

Protestene har vært store og reaksjonene svært harde. Men ifølge The Pillar Catholic skyldes motstanden ikke bare liturgiske spørsmål, men også forvaltning av landområder og finanser. Noe som har ført til stor avstand mellom prester og legfolk på en side og Kirkens øverste ledelse på den andre.

Les mer:
Syro-Malabar basilica resumes public Eucharistic liturgies
Basilica occupation reignites Syro-Malabar liturgy dispute
On Pope Leo’s Desk: The Syro-Malabar ‘liturgy war’

Jimmy Lai funnet skyldig

Jimmy Lai er en demokratiaktivist og grunnlegger av Apple Daily, som en gang var en av Hongkongs mest frittalende aviser i forsvaret av ytringsfriheten. Jimmy Lai ble arrestert i august 2020, kun to måneder etter at Hongkong etter press fra Beijing innførte en ny og streng nasjonal sikkerhetslov.

Demokratiprotestene i 2019 handlet om å hindre myndighetene i Hongkong om innføre en tilsvarende lov på egenhånd. Hans kritikk av den kinesiske regjeringen førte til at han ble arrestert i 2020 i henhold til nasjonal sikkerhetslov. Etter en 156 dager lang rettssak, hvor han vitnet i 52 dager, dømte Hongkongs høyesterett Lai for å ha publisert opprørsk materiale og samarbeidet med utenlandske krefter, og fastslo at han brukte Apple Daily til å fremme internasjonalt press på Kina.

Blant de som var til stede under domsavsigelsen var Lais kone, Theresa Lai som kom sammen med den kjente demokratiforkjemperen, kardinal Joseph Zen.

Les mer:
Hongkong: Demokratiforkjemper Jimmy Lai funnet skyldig – risikerer livstid
Jimmy Lai Found Guilty of National Security Violations, Faces Life in Prison
Jimmy Lai’s Daughter Speaks Out on EWTN: ‘Our Lady Is Protecting Him’
What’s the point of Jimmy Lai’s conviction?

Verdensdagen for fred

Budskapet til Verdensdagen for fred den 1. januar, den liturgiske høytiden for Guds Mor, ble offentliggjort i Vatikanet torsdag 18. desember. Temaet er: «Fred være med dere alle: Mot en ‘uvæpnet og avvæpnet’ fred.»

Temaet, som det fremgår av pressemeldingen, «oppfordrer menneskeheten til å avvise logikken om vold og krig, og omfavne en autentisk fred basert på kjærlighet og rettferdighet».

Les mer:
MESSAGE OF HIS HOLINESS POPE LEO XIV FOR THE LIX WORLD DAY OF PEACE
Pope’s theme for 2026 World Day of Peace: ‘Peace be with you all’

Julekonsert for paven

I likhet med svært mange andre har også pave Leo deltatt på en julekonsert med barn og unge. Det foregikk i gymsalen på den lokale skolen i Castel Gandolfo hvor pave Leo tilbringer et døgn i uken for hvile og samling. Etter konserten fikk han gaver av de opptredende, en tennisracket og skoleuniformen! 

#PopeLeoXIV is at the Castel Gandolfo school, the Pontifical Paul VI School, to watch the children's Christmas concert. He's in the front row, on the right, wearing a white zucchetto. pic.twitter.com/vqv2Yb3suD

— Catholic News Service Rome (@CatholicNewsSvc) December 16, 2025

Konsistorium

Endelig i nyhetene kommer det rapporter fra Roma om at pave Leos planlagte konsistorium av kardinaler i januar vil inkludere diskusjon om tre emner: evangelisering, Vatikanets styring/organisering og liturgi.

Konsistoriet er innkalt 7. og 8. januar, umiddelbart etter at det hellige år er avsluttet. Det skjer som kjent på Epifani, den 6. januar.

At paven i det hele tatt innkaller til et konsistorium er et positivt tegn. «Ekstraordinære konsistorier», som de formelt kalles, er møter for kardinaler, innkalt av paven for å gi ham råd om kirkens behov og liv. Pave Frans benyttet seg ikke av denne anlending i særlig grad, noe som også førte til kritikk mot pontifikatet. Kardinaler selv klaget over at beslutningstakingen foregikk sentralisert uten at kardinalene ble hørt. Og når de så kom sammen til konklave, kjente de ikke hverandre. Kardinalenes klage gikk på at ledelsen ikke var spesielt synodal...

Biskoper og kardinaler som allerede har snakket med pave Leo gir de samme tilbakemeldingene: Paven lytter: Han ønsker å høre forskjellige perspektiver, ikke bare bli bekreftet i sitt eget syn på saker.

Og hvis man følger med på hvem paven tar imot i audienser, ser vi at hele det kirkelige spekteret er representert. Det er for tidlig å forutsi hva han vil si eller mene om sakene som diskuteres i konsistoriet. Men når kardinalene drar hjem etter møtet med ham, vil Leo selv kunne sette dagsorden i sitt pontifikat. Så langt har han stort sett bare fulgt opp det som var planlagt i forbindelse med jubelåret.

Kanskje en helgen?

Jeg ble oppmerksom på ukens kandidat, Madeleine Delbrêl, forleden etter et møte med noen medsøstre på forskjellige kanter av verden. Den ene ga oss noen tekster av Madeleine Delbrêl som grep meg veldig, og jeg måtte finne ut mer om henne. Da oppdaget jeg at hun var enda en ypperlig kandidat til spalten: Kanskje en helgen?

Madeleine Delbrêl (1904-1964) ble erklært ærverdig av pave Frans i 2018, første skritt mot saligkåring. Hun vokste opp i en ateistisk familie i Frankrike, men ble på et kritisk tidspunkt i livet vekket til tro. Hun erfarte at hennes kristne venner hadde en mening, et mål i sitt liv, og en glede, som tiltrakk henne. I en vanskelig periode falt hun på kne og åpnet seg for Gud, og der og da erfarte hun Guds nåde og Guds nærvær som virkelig og helt reelt, ja, mer virkelig enn noe annet. Denne erfaringen skulle følge henne og fordypes gjennom livet.

Etter at hun selv var omvendt, brukte hun livet sitt på å bringe Gud til fattige og ikke-troende mennesker som ennå ikke hadde oppdaget Gud. Trosgleden fikk henne så til å vie sitt liv helt til Gud, i «Kirkens hjerte og i verdens hjerte», ganske enkelt ved å dele livet til «gatens folk». Hun levde mer enn tretti år i utkanten av Paris, sammen med arbeidere og fattige mennesker.

Vi, vanlige folk på gaten, tror med hele vårt hjerte at denne gaten, denne verden, hvor Gud har plassert oss, er vårt hellige sted.

Den ærverdige Madeleine Delbrêl var sosialarbeider, forfatter og mystiker. Og den innsikt hun formidlet, var øyeblikkets innsikt, at hver dag, hver time, hvert øyeblikk av vårt liv, er et åsted for Gud. Gud virker i oss, med oss, gjennom oss, og, vel så viktig, gjennom de menneskene som kommer i vår vei. Slik blir ingen handling, ingen hendelse, intet sted, trivielt eller profant, for Gud er der. Nettopp der hvor vi befinner oss akkurat nå. Han skal ikke søkes andre steder enn akkurat her hvor vi er akkurat nå. 

Etter konversjonen gjenga hun Kristi ord til henne: «Han sa til meg: ‘Jeg er hyrden for flokken som ikke har noen hyrde og som skjelver på den åpne marken.’» I 1933, da Madeleine var 29 år gammel, flyttet hun til Ivry, en kommunistisk forstad til Paris. Her startet hun et hjem og levde i fellesskap med en liten gruppe venner, hvis mål var å leve et kontemplativt fellesskapsliv midt i verden. 

Om Ivry skriver hun: "Det var bare det at jeg hadde fått vite at det var fattige mennesker og ikke-troende i Ivry. Og jeg visste av erfaring hvilken lidelse ateismen forårsaket, og evangeliet hadde åpenbart for meg hva fattigdom var."

Hun levde blant mennesker som hadde en helt annen livssyn enn henne. Og når hun møtte forskjeller, satte hun ikke folk i bås og ignorerte dem; hun flyktet heller ikke fra dem fordi hun ikke følte seg komfortabel. I stedet fant hun Kristus i deres ansikter, og hun elsket dem.

Hun skriver:

"Vi møter Kristus i alle disse «små som er hans egne»: de som lider i kroppen, de som kjeder seg, de som er bekymret, de som er i nød. Vi møter Kristus som er avvist, i synden som har tusen ansikter. Hvordan kan vi ha hjerte til å håne disse menneskene eller hate dem, denne mengden av syndere som vi omgås?"

Huset hun opprettet i Ivry var et virkelig hjem, og hver dag kunne man møte mennesker fra alle samfunnslag og med de mest varierte bakgrunner og ideologier. Madeleine følte at det ikke var noe tilfeldig ved menneskene som kom inn i livet hennes, og hun tok seg ærbødig av hver og en. «Om denne ‘nærmeste’ naboen er kommunist, ateist, katolikk eller troende av hvilken som helst type, spiller ingen rolle: han har rett, på grunn av Bergprekenen, til å bli behandlet som vår ekte bror.» Dette «broderlige hjertet» var stedet hvor hun følte at folk var mest i stand til å oppfatte Guds nærvær.

Hvordan formidlet hun Gud til verden? Metoden er enkel. Gud gir henne det hun trenger. Hun beskriver det slik:

"Denne triste damen foran meg: her er min munn, så du kan smile til henne. Dette barnet som er så blekt at det nesten er grått: her er mine øyne, så du kan se på ham. Denne mannen som er så trøtt, så utmattet: her er kroppen min, så du kan gi ham plassen min, her er stemmen min, så du kan si mykt til ham: «Vennligst sett deg ned.» Denne selvgode unge mannen, så kjedelig, så hard: her er hjertet mitt, så du kan elske ham, sterkere enn han noen gang har blitt elsket før."

Hver handling er så liten, og likevel, i disse små utvekslingene, er vi i stand til å gi himmelen til andre.

Hun var svært opptatt av legfolkets misjonerende rolle, og i hennes skrifter reflekterer hun over den kristnes rolle i et sekulært samfunn, vanskeligheten med å ha tro i et ateistisk miljø, behovet for bønn, Kirkens sentrale rolle og den grunnleggende betydningen av å elske både Gud og vår neste. Hun var selv radikalt forankret i Kirken og fullt ut engasjert i verden. Hun døde plutselig av en hjerneblødning i 1964, samme dag som konsilfedrene under Vat II satt samlet for å diskutere nettopp legfolkets misjonerende rolle.

Holiness for Ordinary People, er tittelen på en bok utgitt i 2024, Ignatius Press, med flere av hennes essays og tekster. I omtalen skriver forlaget: 
«Det er noen mennesker som Gud tar og skiller ut», bemerker den ærverdige Madeleine Delbrêl (1904–1964), men «det er andre som han lar være blant massene og som han ikke trekker ut av verden. Dette er mennesker som har vanlige jobber, som har en vanlig husholdning eller et vanlig singelliv. Vi, de vanlige menneskene på gaten, tror med all vår kraft at denne gaten, denne verden hvor Gud har plassert oss, er stedet for vår hellighet.»

Den franske dikteren, sosialarbeideren og lekmannsmisjonæren Madeleine Delbrêl visste at Kristi ubeskrivelige godhet berører de minste, mest glemte hjørnene av vår hverdag – vaskerommet, kassen, pendlingen. Hans ord skinner foran oss «mens vi går på gaten, mens vi gjør vårt arbeid, mens vi skreller grønnsaker, mens vi venter på en telefon, mens vi feier gulvet. Vi ser det skinne mellom to setninger fra naboen vår og mellom to brev vi skal skrive, når vi våkner og når vi legger oss.» Men bare bønn gir oss øynene til å se det.

Denne boken samler essays og notater skrevet av Delbrêl i hennes mest aktive år, og gir enestående innsikt i det særegne lekmannskallet i Kirken. Alle menn og kvinner – gifte og ugifte – må følge Den hellige ånd inn i alt som er sant i denne verden, fra småpraten rundt kaffekoppen til den store stillheten i den hellige eukaristien.

Hun gjorde ingen store gjerninger, men var et levende tegn på Guds nærvær, heter det i dekretet som åpnet saligkåringsprosessen i 2018.

«Den hellige kirke forventer helgener», sier hun, «og helgener er de som elsker.»

Les mer:
The Spiritual Life: Madeleine Delbrêl, French Mystic and Evangelizer