Hvem sa hva, og hva mente hen egentlig?
Nå er det vanligvis ikke nødvendig å ta hensyn til kjønnsnøytralitet når vi snakker om Kirken på høyeste nivå, men akkurat nå pågår synoden om synodalitet i Roma, og der er det for første gang også kvinner med – ikke bare som observatører, men med full tale- og stemmerett.
Nå var det ikke kjønnsidentitet det skulle dreie seg om, men kildekritikk. At kildekritikk er viktig, vet vi. At det er spesielt viktig når vi forholder oss til medier som ikke er redaktørstyrte, er også sant. Og det gjelder i særdeleshet nå for de av oss som følger med på synoden i Roma. For der er hemmelighold regelen, og da vil spekulasjonene og lekkasjene bli deretter.
De siste par ukene har den ene saken etter den andre kommet opp i Roma. Dubia og Rupnik-saken, kvinnelige prester og likekjønnet samliv. Hva mente paven egentlig med det han sa om velsignelse av likekjønnet samliv? Hva med dem som mener at håndteringen av overgrep er det viktigste? Og hva med Pave Frans’ oppfølger til Laudato Si, Laudato Deum?
Denne uken skal vi se på et par ting som, i et annet perspektiv, kanskje er minst like viktig som det som foregår i Roma. For i mars neste år får vi for første gang en komplett katolsk bibel på norsk! Tautra Mariakloster har fått en ny novise, og St. Svithun menighet i Stavanger feirer 125 års jubileum. St. Elisabethsøstrene har fått ny generalledelse, og en av våre trosfeller, Jon Fosse, fikk Nobelprisen i litteratur. Katolsk.no var raskt ute med å fastslå at to av fire norske mottagere av Nobelprisen i litteratur, er katolikker. Vi gleder oss med ham! Og forresten: biskop Erik snakker mer om kyskhet og ølbrygging.
Men først: Bibelen på norsk!
Alle er kanskje ikke klar over hvilken STOR nyhet det er, at vi i mars får hele Bibelen etter katolsk kanon på norsk. Den utgis av Det norske Bibelselskap i samarbeid med St. Olav Forlag.
Både St. Rita radio og katolsk.no har dekket dette grundig. Men på sosiale medier har det dukket opp en del spørsmål om forskjellene på lutherske og katolske utgivelser, noe Heidi Øyma, forlagsredaktør i Bibelselskapet, redegjør for. Hun har velvilligst stilt teksten sin fra facebook til disposisjon: «Det er forskjell på omfanget av katolske og protestantiske bibler. I Det gamle testamente har katolske bibler noen flere skrifter (det nye testamente er likt). Forskjellen er de såkalte “deuterokanoniske bøker”, som også kalles “gammeltestamentlige apokryfer”. 
I lutherske bibler har disse tradisjonelt vært med, men som et eget vedlegg mellom Det gamle og det nye testamente. Dette har signalisert at de, etter luthersk oppfatning, ikke egentlig var med i Bibelen, men de kunne være “nyttige å lese” (sitat fra Luther). I reformerte/kalvinistiske bibler var de ikke med i det hele tatt. På slutten av 1800-tallet falt de helt ut av norske (altså lutherske) bibler, de hadde vært med inntil da. De falt ut etter påtrykk fra det britiske bibelselskapet som støttet bibelutgivelser i Norge og som på den tiden var preget av reformert teologi. Siden da har de vanligvis ikke vært med. På 1990-tallet kom det en bibelutgave der de var med, da på den tradisjonelle luterhske måten, altså i midten (mange katolikker har etterlyst den utgaven, som har vært utsolgt ganske lenge). Den utgaven var bare på bokmål, på det tidspunktet var disse skriftene aldri blitt oversatt til nynorsk. Den første oversettelsen til nynorsk ble utgitt i 2018 som en egen bok, samtidig kom en ny oversettelse til bokmål. Det er disse oversettelsene som nå er inkorporert i den nye bibelen, som altså blir komplett etter katolsk forståelse. I katolske bibler er de deuterokanoniske skriftene “fullverdige medlemmer” av Bibelen. De er ikke plassert for seg selv, men sortert rundt i Det gamle testamente etter bøkenes sjanger. Eksempel: Makkabeerbøkene, som er historiske bøker, står sammen med de andre historiske bøkene. Slik blir det også i de to utgavene (bokmål og nynorsk) som kommer i 2024. Det har aldri skjedd på norsk før. At disse skriftene er “fullverdige medlemmer” av Bibelen erfarer vi også i liturgien, der de brukes. Et eksempel er lesningen om forbønn for de avdøde som brukes til Allesjelersdag. Den er fra 2. Makkabeerbok.»
Så må det også nevnes at vi fra før har hatt katolikker som har oversatt deler av Bibelen; Antonie Thibergs Nye testamente fra 1938 på samnorsk, av alle ting. Erik Gunnes’ nytestamente fra seksti-tallet, og nå Kjell Arild Pollestad som kommer med en oversettelse av Bibelen, men uten apokryfene, i løpet av høsten. Den utgis på Press forlag.
SÅ TIL ROMA og alt som foregår der for øyeblikket
Pave Frans’ Laudato Deum, dubia fra fem kardinaler, og spørsmålet om paven vil velsigne homofile parforhold, synoden og tanker om hemmelighold, og reaksjoner fra ofre for overgrep.
Laudato Deum
På festen for den hellige Frans den 4. oktober, kom pave Frans med en oppfølger til Laudato Si, Laudato Deum. Teksten er kort og finnes alt i norsk oversettelse på katolsk.no.
I denne forlengelsen av Laudato Si, (2015), konstaterer paven at vi snart er ved et «point of no return». Klimaendringene eskalerer, sier han, og poengterer at det nærmest er en kristen plikt å ta sitt ansvar for å bekjempe dem. Han mener at svarene på klimakrisen ikke er tilstrekkelige, og han kritiserer også internasjonale organisasjoner – FN – for å være for svake i kampen. På tross av det, er det mer autoritet til internasjonale organisasjoner som må til, sier han. Han kritiserer klimafornektere, og han peker på uansvarlig vestlig livsstil, og henger ut særlig USA som et dårlig eksempel, i motsetning til Kina hvor konsumet på individnivå er mye mindre. (I parentes bemerket: Han nevner ikke utslippene fra stadig flere kullverk i India og Kina, men baserer denne kritikken ut fra privatkonsum, ser det ut til.)
Innledningsordene Laudate Deum – Lovpris Gud! – henspiller på den hellige Frans av Assisi, som blant mye annet også er økologiens skytshelgen. I en kommentar til dette skrivet, sier Luke Coppen i The Pillar at «vi må vente helt til slutt for å få en forklaring på dette valget.» Og i siste paragraf står det: «Lovsyng Gud» er tittelen på dette brevet. For når mennesker krever Guds plass, blir de sine egne verste fiender.
Hele teksten: https://www.katolsk.no/nyheter/2023/10/den-apostolisk-ekshortasjonen-laudate-deum-2013-lovgsyng-gud
Kommentar fra The Pillar:
https://www.pillarcatholic.com/p/laudate-deum-a-brief-guide-for-busy
DUBIA
Like før synoden ble det kjent at fem kardinaler i sommer hadde sendt pave Frans fem spørsmål om katolsk lære og moral – såkalt dubia (tvil) – og at de fikk svar fra pave Frans på disse. De fem – (Walter Brandmüller (Tyskland), Raymond Bruke (USA), Zen Ze-Kiun (Kina), Juan Sandoval Íñiguez (Mexico) and Robert Sarah (Guinea)) – mente svarene ikke var klare nok, og sendte på ny spørsmål om avklaring. Dette fikk de ikke. I stedet ble pavens svar av 11. juli offentliggjort, og dette har skapt bølger.
I svarene kan det se ut som om pave Frans åpner for liturgisk velsignelse av homofile par. Det han sa var at når det kommer folk som lever i irregulære samliv kirkelig sett, og ber om en velsignelse, er det verdt å finne ut hva de ber om og hvorfor, og se om Kirken på en eller annen måte kan komme dem i møte, men uten at det/handlingen kan forveksles med en ekteskapsinngåelse. Han presiserer at ekteskapet er for en mann og en kvinne, og at det er for livet, men at alle skal møtes med velvilje og pastoral omsorg.
Tiden vil vise hva pave Frans rent prinsipielt måtte mene om spørsmålet, og svaret han har gitt kan bli og blir tolket i ulike retninger. Men en ting er hva han sier, en annen ting er hva han lar passere av praksis.
Han har for eksempel ikke reagert på de belgiske biskopenes utspill om at de vil tillate et rituale for velsignelse av likekjønnet samliv, han har heller ikke reagert på de tyske biskopene som offentlig går ut og støtter det, eller aksjonen foran Kølnerdomen nylig, da et antall prester velsignet homofile par.
Nå har jo pave Frans ytret seg om homofilt samliv ved mange anledninger, én gang meget definitivt i 2021 da Troskongregasjonen med pave Frans’ eksplisitte støtte, fastslo at Kirken ikke kan velsigne homofilt samliv, fordi Kirken ikke kan velsigne synd. Sånn sett er vel dette seneste innspillet fra kardinalene med på å skjerpe polariseringen, men kanskje mente de det var nødvendig forut for synoden der dette temaet ventelig vil bli tatt opp. Med pave Frans’ nå offentliggjorte svar kan synodedelegatene kanskje spare seg den spørsmålsrunden?
St. Rita radio har oversatt pavens svar til spørsmålene av 11. juli.
https://www.pillarcatholic.com/p/pope-francis-answers-a-dubia-does
SYNODEN
En annen gruppe som også har uttalt seg før synoden er Den pavelige kommisjonen for beskyttelse av mindreårige, hvor de kommer med en appell om å prioritere helt nødvendige reformer. Frustrasjonen er stor, især blant dem som søker rettferdighet i Kirken og som ber om å bli hørt. Ingen skal måtte trygle og be om rettferdighet i Kirken, heter det i uttalelsen. Det er vanskelig å ikke lese Rupnik-saken inn her.
Den engelske presten og forfatteren Alexander Lucie-Smith mener at de viktigste sakene i Kirken for øyeblikket er Rupnik-saken som får hele kirkeretten til å kollapse, og en mulig åpning for velsignelse av homofilt samliv, som får teologiens koherens til å kollapse. «Å diskutere andre saker nå, er som å rydde dekkstoler på Titanic», sier han.
Sterke ord, men det sier litt om temperaturen i disse sakene. Organisasjonen, End Clergy Abuse, har i det siste organisert demonstrasjoner i Roma i protest mot den nye prefekten for Dikasteriet for troslæren (den gamle Troskongregasjonen). Kardinal Victor Fernandez har feilet i håndteringen av flere overgrepssaker i Argentina i sin tid som biskop der, og nå har han altså fått ansvaret for det dikasteriet som også følger opp overgrepssaker.
Imens har synoden åpnet. Deltagerne samles i Paul VIs audienshall og er delt inn i språkgrupper, 14 engelskspråklige, 8 italienske, 7 spanske, 5 franske, 1 portugisisk. Arbeidene foregår både samlet og i grupper, og de foregår bak lukkede dører. Det eneste som hver dag blir offentliggjort er morgenbønnen og talene som introduserer hvert tema – i alt fire. Pave Frans har bedt deltagerne om å «faste» fra å uttale seg offentlig for å den hellige Ånd rom under synoden.
Synodens primære oppgave, sa pave Frans i åpningsmessen, er igjen å fokusere på Gud, å bli kirke som ser med barmhjertighet på menneskeheten, en kirke som er forenet og broderlig – eller søker å bli det.
Mens noen har store forventninger og forhåpninger til synoden, er andre klart skeptiske – og representanter fra begge finnes på alle nivåer i Kirkens liv. La Croix, den internasjonale engelske utgaven, gjengir ikke navngitte kilder i og omkring kurien i Roma, hvor én sier at det er en prosess som kan forandre alt, som et nytt konsil – med tanke på beslutningsprosesser og forholdet mellom prester og legfolk.
Andre ser synoden som en konsekvens av Det annet vatikankonsil, en utvikling av teologen Yves Congars teologi om legfolket, men uten at målet er å komme med normative uttalelser.
En av utfordringene, sier atter en annen, er ikke å ta avgjørelser, men å bearbeide kulturen, Hvordan kan f.eks. legfolk komme inn på alle nivåer i Kirkens liv? Eller, hvordan kan vi leve ut synodaliteten ved å be og diskutere sammen på tross av ulikheter?
Atter andre peker på spenningene som synoden har utløst, og frykter at Kirken kommer svekket ut av synoden. Splittelsen mellom progressive tyske krefter og konservative amerikanere er veldig stor, og kan forverres ved at debattene hemmeligholdes, men antagelig siver ut likevel.
Den første hele arbeidsdagen under synoden befattet deltagerne seg med første del av Instrumentum Laboris, under tittelen: «En synodal Kirke: en integrerende erfaring», med to underpunkter: «Karakteristiske tegn for en synodal kirke», og «en vei fremover for en synodal kirke: samtaler i Ånden».
HEMMELIGHOLD
Det gjenstår å se hva vi får av informasjon fra synoden. Deltagerne er pålagt å avholde seg fra å rapportere fra synoden – både under og etter. Det er foto- og referatforbud. Bispesynoden som er ansvarlig for administrasjonen, vil i samarbeid med Vatikanets dikasterium for kommunikasjon, sørge for streaming av innledningene til fire moduler som presenterer hva som skal diskuteres.
Pressetalsmann, Ruffini, vil sørge for pressebriefinger og antagelig gi oppsummeringer etter hvert. Ruffini understreker at det er begrenset hva han vil kunne si, men at han i hvert fall vil slå ned på “fake news” hvis eller når de måtte melde seg.
Det skal bli interessant å se om de klarer å håndheve dette. At 393 deltagere + massevis av personale samlet i en måned ikke skulle forårsake lekkasjer til pressen, er vanskelig å tro. Vatikanisten John Allen skriver at han har tre prinsipielle innvendinger mot denne «mediestrategien». Først og fremst fordi det er forgjeves. Kritikere vil innvende, sier han, at vi i stedet vil være vitne til lekkasjer som driver narrativet fremover og sikkert også gir et forkjært bilde av realitetene.
Det er også uansvarlig, sier Allen. Alle katolikker i hele verden er blitt oppfordret til å engasjere seg i forberedelsene til synoden, og det betyr at de også har rett til innsyn. De har krav på å vite hva de sier som representerer dem. Og dessuten er det imot alt det pave Frans til nå har sagt om behovet for transparens i Kirken.
Norske forhold
Det er kommet en ny novise på Tautra, sr. Maria Grazia, heter hun. Vi håper hun får følge av mange flere!
St. Elisabethsøstrene generalkapittel i Roma har valgt ny ledelse. Sr. M. Rafaela Fischbach ble valgt til generalpriorinne, og med seg i generalrådet har hun fire søstre: generalvikar Søster M. Weronika Tomczyk, og generalrådssøster sr. M. Katarzyna Mróz, sr. M. Patrycja Sobinek, sr. M. Aleksandra Leki.
Under generalkapittelet vil søstrene delta i en seremoni hvor relikviene av en av deres martyrsøstre, sr. M. Paschalis Jahn, innsettes i helligdommen for martyrer fra det XX. og XXI. århundre på den romerske Tiberin-øya.
Jubileum i Stavanger
«Der findes neppe en veritabel katolik i byen, og de kjøber stor grund, bygger et vakkert gudshus, et betydeligt hospital og skal endda bygge prestebolig til». Dette skrev Stavanger Aftenblad i forbindelse med kirkevigselen av St. Svithun kirke i Stavanger, 13. mars 1898. Nei, de var ikke mange, men biskop Fallize var en gründer og kirkeleder som tenkte stort, så lørdag 7. oktober feirer menigheten, som nå består av 15.000 medlemmer, 125årsjubileum med festmesse med biskop Eidsvig, og deretter menighetsfest. Vi får håpe Aftenbladets konklusjon i 1898, også må gjelde i dag: «Det maa man lade dem, og den ære skal de have, at ingen naar dem i selvfornegtelse og opofrelse for at fremme sin kirkes sag. De legger alvor ind i arbeidet, og de tror på sin sag.» St. Svithun menighet har en egen jubileumsblogg, der man kan lese mer om menighetens historie.
https://svithunjubileum.blog/?fbclid=IwAR1IuSD_dwDhM87u9kBoLRy5Z0ckdjjgEGpJ5eXSTMJJEKdNpcTETSDRBto
Helt til slutt: Biskop Erik vekker berettiget oppsikt både med sine kunnskaper om ølbrygging og nå sist boken om kyskhet; «å være kysk, er å være hel», sier han i dette intervjuet med The Pillar Catholic. Anbefalt lesning!
Katolske nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
Vil du hjelpe andre mennesker med å vokse i troen og kjærlighet til Gud gjennom en gave til EWTN Norge – St Rita Radio? Trykk her for å støtte vårt arbeid
