Mor Agnes Mary Donovan fra Sisters of Life kommer til Misjon 2030. Den tidligere generalforstanderinnen vil dele sitt vitnesbyrd om kall, menneskeverd og Kirkens tjeneste for kvinner i krise. Denne saken er den første av to artikler om Sisters of Life og deres arbeid. Misjon 2030 arrangeres 10.–12. april i St. Olav domkirke i Trondheim.

Mor Agnes Mary Donovan fra Sisters of Life hadde en vellykket karriere som professor i psykologi ved et prestisje universitet da hun under en åttedagers ignatiansk retrett opplevde et kall til ordenslivet. Det var et kall, sier hun, «til å elske, til å gi hele mitt sinn, mitt hjerte, min sjel, hele mitt liv» til Gud, og til å stole på hans plan for livet hennes.

Kort tid etter ble mor Agnes en av «the founding sisters» — og siden den første generalforstanderinnen — i Sisters of Life, et ordensinstitutt grunnlagt i 1991 av kardinal John O’Connor i New York.

I tillegg til løftene om kyskhet, lydighet og fattigdom avlegger Sisters of Life et fjerde løfte; å verne om og fremme menneskelivets hellighet.

GIVEN, en ideell organisasjon som hjelper unge kvinner med å identifisere sine gaver for Kirken og verden, har nylig utnevnt mor Agnes til mottaker av sin Fiat Award for 2026, som hedrer kvinner som med sitt liv gjenspeiler Vår Frues svar gjennom trofast lederskap, tjeneste og kjærlighet i Kirken og verden.

Før kunngjøringen snakket mor Agnes med Colm Flynn i EWTN om sin vei til ordenslivet og søstrenes livsvernarbeid.

Som hun selv sier, er budskapet de formidler hver dag «å svare på det dype savnet i menneskets hjerte, nemlig at du har uendelig verdi, at du kommer fra en skaper som har skapt deg med et bestemt formål for ditt liv».

Her følger et utdrag av samtalen med Flynn, i transkribert form.

Hvor studerte du psykologi?

Jeg begynte ved et lokalt community college. Deretter studerte jeg ved University of Pittsburgh, før jeg gikk videre til et statlig universitet for å ta en grad med sikte på arbeid innen utdanning og pedagogisk psykologi. Til slutt tok jeg doktorgraden min ved University of North Carolina i Chapel Hill.

Du endte opp som professor ved Columbia University i New York?

Ja.

Og der underviste du i psykologi. Hva så du for deg som målet? Tenkte du: «Ja vel, jeg blir her i New York. Nå er jeg i akademia. Dette er det. Jeg skal klatre oppover.»

Absolutt. Jeg elsket det. Elsket det. Jeg trodde jeg skulle bli der resten av livet. Jeg var faktisk i ferd med å kjøpe et hus i det nordlige Pennsylvania, nær foreldrene mine, og tenkte: «Dette blir flott. Jeg skal bo i denne byen, og ha et sted jeg kan trekke meg tilbake fra støyen, ha forskningsfri og være nær nok til virkelig å være en del av mine foreldres liv.»

Du hadde lyktes, mor Agnes, i verdslig forstand … Så hva skjedde? Hva fikk deg en dag til å tenke: «Det må være mer enn dette som jeg gjør nå»?

Det skjedde på en retrett ved slutten av mitt første år som underviser i New York. Det var en åttedagers ignatiansk retrett der man ber i stillhet og i grunnen lytter og ser ting man ikke ser når man verken er stille eller ber. Det som skjedde, tror jeg, var rett og slett at et møte med Guds kjærlighet snudde livet mitt opp ned. Jeg var svært lykkelig og nøt livet, og jeg ga alle de gode tingene til Gud. Men jeg trodde også at det var jeg som skulle planlegge livet mitt. Dette møtet åpenbarte for meg at nei, Gud hadde en plan for mitt liv.

Var det et kall du kjente?

Ja, definitivt et kall. Et kall til å gi hele livet mitt til Gud, og la ham avgjøre hvordan det skulle se ut. Med andre ord var det et kall til å elske, til å gi hele mitt sinn, mitt hjerte, min sjel, hele mitt liv.

Og tenkte du: «For å leve dette fullt ut må jeg bli ordenssøster?»

Det virket åpenbart for meg. Helt åpenbart. Og jeg sa det til retrettlederen min: «Om ett år på denne tiden er jeg i kloster.» Han svarte: «Å nei, nei, nei, ikke så fort.» Og jeg sa: «Det skal jeg.» Jeg bare visste det.

Hvordan ville du beskrive Sisters of Life for noen du nettopp møtte i en heis, og som spurte: «Hva gjør dere? Hva er kjennetegnet deres?»

Vi lever i en tid da de fleste ikke står opp om morgenen med en dyp følelse av at livet deres betyr noe. De stiller spørsmål ved meningen og formålet med livet sitt. Vårt oppdrag som Sisters of Life er å svare på nettopp det dype savnet i menneskets hjerte ved å si at du har uendelig verdi, at du kommer fra en skaper som har skapt deg med et bestemt formål for ditt liv. Og bare du kan oppfylle det formålet. Derfor står vi opp hver dag for å forkynne for verden at du er hellig. Du har et hellig opphav, du har en hellig bestemmelse, og hvert øyeblikk i livet betyr noe.

Hvor lang tid tok det før kvinner begynte å komme til døren deres, ringe dere og be om hjelp?

Ikke særlig lang tid. Allerede da vi var postulanter. Det vil si at vi bare hadde vært i gang i to måneder da vi fikk den første telefonen, fra en ung kvinne ved et katolsk universitet i nærheten som var gravid og ønsket å snakke med noen.

Da du tok den telefonen, hva hørte du i den andre enden?

Det du hører, er mye kaos, mye forvirring og dyp, dyp angst for å ta en avgjørelse som ikke kan gjøres om. Du hører frykt, men også — hos mange av dem — et håp om at de skal høre noe som kan kaste lys over situasjonen og hjelpe dem å finne et grunnlag for å ta avgjørelsen.

Så dette var kvinner som vurderte abort på grunn av en uventet graviditet?

Ja. Nesten alle kvinnene vi hjelper, står i akkurat den situasjonen. De veier alternativene sine.

Hvorfor tror du de ringer dere? Er det fordi de skammer seg for mye til å fortelle det til foreldrene sine, eller fordi de ikke vet hva de skal gjøre og ikke ser hvordan dette kan gå? «Jeg kommer kanskje til å gjøre dette, men … jeg ringer dem bare for sikkerhets skyld?»

Ja, jeg tror det. Jeg tror kvinnene som ringer oss, gjør det fordi de vil vite alt før de tar den avgjørelsen. De praktiserer kanskje ikke troen, men de bærer likevel et trosliv i seg. Det vil de ikke overse, fordi alt i dem forteller dem at dette er en viktig avgjørelse. Vår oppgave er ganske enkelt å hjelpe dem å roe ned lenge nok til å tenke det igjennom — mer med hjertet enn med hodet: Hva ligger foran meg, og hvilke alternativer har jeg? Det er det vi gjør. Det er egentlig et kall til å lytte dypt til et annet menneskes hjerte og la henne sette ord på det som bor der, slik at hun selv kan høre det.

Er det lett å nå inn til mennesker på dette stadiet, når det, som du sier, er så mye kaos, forvirring og angst? Og når samfunnet presenterer detenkle alternativet: «Gjør dette [ta abort]. Da er problemet løst»?

Mange av dem som kommer til oss, har allerede hatt den erfaringen; De tok en rask beslutning og mistet et barn ved abort. Dette kan være deres andre graviditet, og da er de ikke villige til å handle så raskt. De vil virkelig tenke det igjennom. Det gjelder ikke alle, men jeg vil si at sannsynligvis minst halvparten av kvinnene vi hjelper, har hatt den erfaringen.

Hvorfor er de ikke så raske andre gangen?

Fordi erfaringen med abort ikke er slik den blir beskrevet. Det er en erfaring de aldri ønsker å ha igjen. Ingen kvinne ville noen gang valgt abort hvis hun hadde reelle alternativer. Og det er vår oppgave når vi lytter til dem. «Hva ville du gjort», spør vi dem, «hvis alt var annerledes?» Og de forteller oss det. «Og hva trenger du? Hva trenger du for at det skal bli annerledes?» Og hun forteller oss alt som trengs.

Hva er det? Penger, støtte, barnepass?

Nettopp. Alt dette. Og så vil vi, sammen med en stor krets av medarbeidere — hundrevis av medarbeidere, ja tusenvis som har arbeidet med oss — få dette på plass og hjelpe henne med å finne det hun trenger, slik at hun på et reelt grunnlag kan ta den avgjørelsen. For avgjørelsen om abort er ofte indirekte fremtvunget av kulturen, ved at den støtten som trengs, trekkes tilbake.

Du sa tidligere i intervjuet at du ønsket deg seks barn da du var liten. Hvor mange barn tror du at du har i dag?

[Ler.] Hvem vet? Jeg håper det er mange. Gjennom Sisters of Life har vi nok 10, 12, kanskje 15 000 — en hel landsby med barn.

Er ikke det utrolig?

Det er vidunderlig. Og lykkelige mødre. Mødre som ofte har levd et vanskelig liv — som oftest et vanskelig liv. Hun har oppdratt et barn alene, men med støtte fra familien, fra lokalsamfunnet og fra Kirken har hun klart det. Og det er slik hun selv opplever det: «Jeg klarte det.»