Nyheter uke 51
22.12.2023 EWTN Norge
Jeg var litt nedslått tidligere i uken: Ukens nyheter så ut til å bli i hovedsak tre større nyheter omgitt av mye bråk, alle med opphav i Vatikanet. Dom falt sist lørdag i rettssaken i Vatikanet hvor kardinal Becciu ble dømt til fem og halvt års fengsel for omfattende korrupsjon, han var for øvrig ikke alene, 8 andre fikk også dommer og bøter. Så bråket i den syro-malabarske kirke i India hvor paven truer med ekskommunikasjon av 400 prester til jul hvis de ikke føyer seg og feirer messen ad orientem – (altså mot øst og med ryggen mot folket), og så erklæringen fra Vatikanet: Fiducia supplicans, som koker ned til spørsmålet om paven åpner for velsignelse av homofile parforhold. Åpnet for kontroverser har den i alle fall. Reaksjonene er mange og motstridende. Jeg skulle virkelig ønske det var helt andre ting å skrive om like før den store høytiden for Guds komme til jorden.
Men noe positivt skjer også: Ingrid Rosendorf Joys blir ny generalsekretær i Caritas Norge. Vi gratulerer og gleder oss over å ha fått henne tilbake igjen etter mange års stødig ledelse av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Ingrid har livslang fartstid i Den katolske kirke og kjenner Kirken fra barnsben av og fra grunnen av!
Og en av de tre vise menn er funnet igjen! Ja, vi tror jo relikviene deres er i Kølnerdomen, og han her er bare 700 år gammel, men de fant under gulvet i Stavanger Domkirke! Juhuu!
Rettssak i Vatikanet
Eller Trial of the Century, som den er blitt kalt, er nå kommet til veis ende – foreløpig – og dom falt sist lørdag. Den mest prominente av de ni saksøkte, kardinal Becciu, ble dømt til fengsel og bøter, og de andre ble også domfelt. Alle er uskyldige, sier de, alle ble dømt, og de fleste er ventet å anke. Historien er tragisk, men også spinnvill – jeg er overhodet ikke i stand til å redegjøre for de faktiske forhold, det kan derimot journalist Ed Condon – link under, men jeg tar med et par sekundære ting mer for fornøyelsens skyld. Alle har saker er mer enn en side, lærte en god gammel venn meg, hvorav en alltid er humoristisk. Så også her: Kardinalen selv overførte mangfoldige millioner euro til sin egen bror – til sosialarbeid – og da han ble avkrevd kvitteringer, kom han opp med noen dårlig lesbare kvitteringer for 20 tonn brød, som angivelig var gått til de fattige. Kardinalen hadde også en «privat spion» – Cecilia Marogna – som hjalp ham med å spionere på andre ansatte i Vatikanet, men som også skulle være behjelpelig md å få en kidnappet nonne i Afrika løslatt. Til dette trengte hun penger, mye penger, som i hovedsak gikk til luksus. Penger fra Vatikanet som var ment for humanitære formål. Pengene gikk nok også til eget forbruk – Becciu har en av de best utstyrte leilighetene i Vatikanet.
Et lite sidespor i denne sammenhengen, men verdt å ta med. Kardinal Becciu bor i den – etter sigende – største og flotteste av kardinalleilighetene i Vatikanet. Kardinaler har inntil nylig fått bo der til moderert pris, men i februar i år bestemte paven at de skulle betale markedspris for leilighetene. Nå er dette leiligheter som man ikke uten videre kan leie ut på det åpne marked – man må være sikkerhetsklarert for å komme inn – men uansett, slik skulle det være, men bestemmelsen ble aldri satt i verk. Bortsett fra i ett tilfelle: kardinal Burke ble nylig avkrevd markedspris for sin, samtidig som han ble fratatt sin pensjon og sosiale rettigheter. Dette fordi han, ifølge paven, skapte splittelse i Kirken med sin virksomhet. Nå skal det sies at Burkes virksomhet er av verbal og argumentativ art – han har aldri begått underslag eller gjort seg skyldig i kriminelle handlinger. Kardinal Burke er, i likhet med avsatte biskop Strickland i USA, en konservativ kirkemann som har vært uttalt i sin kritikk av sider ved pave
Frans’ lederskap. Becciu bor fortsatt i leiligheten til en moderat pris. I motsetning til Becciu som er dømt for grovt underslag, har kardinal Burke åpenbart gjort seg skyldig i noe mye verre: kritisert pave Frans.
Syromalabar
Å ekskommunisere 400 prester til jul, er ganske oppsiktsvekkende. Men det kan skje. Bakgrunnen er motsetninger innad i den syro-malebariske kirken i India – Striden handler om liturgi – skal messen feires ad orientem, altså mot øst, med ryggen mot folket, eller skal presten stå versus populum, vendt mot menigheten sånn som i våre vestlige kirker etter Vatikankonsilets liturgireform.
Omvendt av hva man kanskje skulle tro, er det gruppen som vil feire messen vendt mot menigheten, som kan forårsake et brudd med Roma. Etter konsilet ble de østlige kirkene oppfordret til å vende tilbake til sine orientalske tradisjoner for å bygge bro over til ikke-katolske østlige kirker. En del av presteskapet motsatte seg dette. En liturgireform fra 1999 søkte å sette punktum for striden mellom dem som feiret etter østlig mønster (ad orientem) og de som feiret etter vestlig, latinsk, mønster versus populum. De nye reglene ble iverksatt i 2021, men forsøket på å få alle til å godta det har strandet. Det nye forslaget er en delt løsning – presten står vendt ad orientem når han feirer Eukaristien, men versus populum for ordets liturgi. De prestene som har nektet å godta dette, feirer hele liturgien versus populum.
Prestene det gjelder, holder til i erkebispedømmet Ernakulam-Angamaly der erkebiskopen har tillatt prestene å avvike fra den syro-malebariske synodens bestemmelser i dette spørsmålet (=delt løsning). Vatikanet ser dette som en trussel mot enheten i den lokale kirken, og har derfor gitt prestene frist til 25. desember på å iverksette den nye liturgien. Bare et lite mindretall har så langt føyet seg.
Paven appellerte til både prester og legfolk med en videotale 7. desember, men mange av de berørte mener at paven viser seg dårlig informert og vil ikke bøye seg. Resultatet kan bli det ingen noen gang ønsker skal skje: et nytt skisma i Kirken. Det nevnte erkebispedømmet har 650 000 syro-malebariske katolikker, og konsekvensene av å ekskommunisere 400 prester kan få vidtrekkende følger.
Den syro-malebariske kirke er en av Den katolske kirkes 23 orientalske kirker. Disse kirkene har sin særpregede liturgi og egne synoder, men er i full enhet med Roma og står under paven. For en oversikt se her.
Forrige gang det var en alvorlig splittelse i Kirken, var i 1988 da erkebiskop Marcel Lefebvre, ordinerte fire biskoper uten tillatelse fra Roma. Lefebvre godtok aldri Vatikankonsilet og dets rerfomer – isærdeleshet ikke liturgireformen – og levde lenge i Kirken i en unntakstilstand, inntil erkebiskopen altså ordinerte biskoper og dermed brøt med Roma. Den gang ble 200 prester ekskommunisert sammen med erkebiskopen og de fire biskopene.
Syro-Malabar Catholics in India headed towards schism
Dissenting priests in Syro-Malabar Church protest Pope Francis’ Christmas deadlin
Velsignelse av likekjønnede par
Erklæringen Fiducia Supplicans (FS) har skapt store bølger. Dokumentet er blitt viet stor oppmerksomhet også her til lands i sekulære medier så vel som kirkelige. Sier dokumentet at det nå er åpent for å velsigne likekjønnet samliv eller ei? Det er det spørsmålet koker ned til. Fiducia supplicans, fra Dikasteriet for troslæren – godkjent av pave Frans, ble sendt ut mandag 18. desember. Dokumentet tar opp spørsmålet om velsignelse av mennesker som lever i irregulære forhold, enten fraskilte og gjengiftede, likekjønnede par eller andre samboere. Dokumentet sier nei til å likestille samlivsformene med ekteskap, men ja til pastoral ledsagelse. I og for seg ikke revolusjonerende.
Vatikanet insisterer på at velsignelsen ikke betyr noen godkjennelse av homofilt samliv. Læren er ikke endret, står det, men den «pastorale velsignelsen» er ment for ledsagelsen av mennesker i «irregulære» forhold. Forrige gang den gang Troskongregasjonen uttalte seg om spørsmålet, i 2021, ble det slått fast at «Gud ikke kan velsigne synd», også det et dokument pave Frans har undertegnet. Det nye ved FS er en «innovasjon» i bruken av begrepet velsignelse. Der en «kirkelig» velsignelse ikke er mulig, der kan en «pastoral» velsignelse vurderes.
Dokumentet som var ment å være en «klargjøring», har skapt betydelig forvirring og stor indrekirkelig uro. Ikke over hva som står i teksten egentlig, men hva det betyr og hvordan det skal utlegges. Som klargjøring betraktet er teksten mislykket, rett og slett. Biskoper og prester over hele verden kommer med sine reaksjoner. For hvis meningen var, som noen hevder, å begrense Tyskland og Belgia som allerede er i gang med å velsigne homofile par – kirkelig og under mediedekning, så finnes de jo andre måter å gjøre det på enn å påkalle seg hele Afrikas og mange andres vrede.
For mens tyske, østerrikske og sveitsiske biskoper er glade for dokumentet, det går i den retning de ønsker – en aksept av homofilt samliv i Kirken. Lederen for den østerrikske bispekonferansen, erklærer at «nå blir det ikke mulig for en prest å avvise homofile som ber om velsignelse», så går et samlet afrikansk episkopat hardt ut mot erklæringen.
Den ene afrikanske bispekonferanse etter den andre går ut og sier at de ikke kommer til å tillate velsignelse av irregulære forhold i sine bispedømmer, biskopene i Ukraina likeså, 500 engelske prester og diakoner skriver under på det samme, listen forlenges dag for dag.
Pave Frans har fra første stund i sitt pontifikat løftet frem mennesker i periferien, utstøtte, ekskluderte, vektlagt viktigheten av å møte alle med barmhjertighet, lytte, vise forståelse, ikke dømme osv. Talt fredens og enhetens sak. Det er sympatisk, men indrekirkelig er jeg redd han skjerper frontene med dette dokumentet, heller enn å forene dem.
Enda en ting er oppsiktsvekkende. Det har aldri vært forelagt eller diskutert blant dikasteriets forsamling av kardinaler og biskoper. Det er et rent produkt av pave Frans og kardinal Fernandez. Det fremgår av kardinal Gerhard Müllers essay som det linkes til under sammen med at par andre lesverdige artikler. Vil ellers henvise til det som er publisert her på ewtn.no.
The Pillar har en oppdatering over reaksjonene fra ulike kanter av verden her.
The Pillar har også refleksjon over mottagelsen brevet har fått.
Larry Chapp som spør: If there is nothing really new here and the text is just repeating what Pope Francis has already said in his response to the dubia questions in October, right before the Synod, then why issue it at all?
https://www.catholicworldreport.com/2023/12/19/the-ddfs-innovative-declaration-on-blessings-is-a-disaster/
Kardinal Gerhard Müllers essay om dokumentet: Fiducia supplicans is self-contradictory
Og helt til slutt en ortodoks røst om dokumentet, metropolit Hilarion i Budapest:
Avslutningsvis vil jeg bare ønske alle en velsignet julehøytid – gi Han som kommer den plass Han fortjener i hjertene, i hjemmene, i hele livet! Det er når alt kommer til alt, det eneste av betydning. Kom, Herre Jesus!
Katolske nyheter kommer hver fredag kl 10.00 på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Pål Johannes Nes er ansvarlig redaktør for EWTN Norge og St Rita Radio. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.
