«Som i himmelen»: Kardinal Sarah om sakral musikks tapte teologiske virkelighet

En samtale om hvorfor bedre sakral musikk er nødvendig, hvordan og hvorfor mange mener den har falt ned i middelmådighet og banalitet, og hva som kan gjøres for å gjenreise den.

Av Edward Pentin, 24. november 2025

Sakral musikk har en objektiv storhet og et vesentlig formål som må gjenoppdages: å føre sjeler til det guddommelige, til himmelen og til hellighet, sier medforfatteren av en ny intervjubok med kardinal Robert Sarah om temaet.

I Song of the Lamb — Sacred Music and the Heavenly Liturgy drøfter Peter Carter sammen med den tidligere prefekten for Dikasteriet for gudstjenesteliv den åndelig rike tradisjonen for katolsk sakral musikk, fra kirkefedrene via Det andre Vatikankonsil og frem til i dag.

I dette telefonintervjuet med National Catholic Register 13. november forklarer Carter, som er direktør for Sacred Music ved Aquinas Institute ved Princeton University, hvorfor bedre sakral musikk er nødvendig, hvordan og hvorfor mange mener den er blitt middelmådig og banal, og hva som kan gjøres for å gjenopplive den. Han deler også håpet om at boken vil hjelpe katolske musikere til dypere forståelse av den sakrale musikkens betydning – og oppmuntre biskoper og prester i dette arbeidet.

Hr. Carter, hva var drivkraften bak boken? Hvordan ble den til?

Den særlige aktualiteten ved denne boken nå er at den taler til ønsket og behovet for skjønnhet, oppriktighet og integritet i liturgien – forhåpentlig på en måte som går utover politikken og debattene rundt den såkalte liturgikrigen. Kardinal Sarah etterlyser en stadig fornyelse av den hellige liturgi gjennom å gjenoppdage Kirkens lære og tradisjon for sakral musikk, og viser hvorfor dette ikke bare er relevant i dag, men verdt å fordype seg i, slik at vi virkelig kan forstå og elske det Kirken omtaler som en «skatt av uvurderlig verdi».

For noen år siden kom boken Why Catholics Can’t Sing: The Culture of Catholicism and the Triumph of Bad Taste. I din bok skriver du at sakral musikk, om enn ufullkomment, lar oss tre inn i himmelens atmosfære. Hvorfor er sakral musikk ofte blitt vurdert som svak i Kirken de siste tiårene?

Et av de høyeste komplimentene en kirkemusiker kan få, er når noen sier at musikken fikk dem til å føle det «som om de var i himmelen». Selv om det kan høres overdrevet ut, peker det på en reell teologisk virkelighet: Deltakelse i liturgien på jorden er i sin kjerne en deltakelse i den himmelske tilbedelsen av Gud, omgitt av helgener og engler ved alteret. Derfor bør sakral musikk – og faktisk alle aspekter ved liturgien – lede oss inn i denne dype sannheten, både ved å undervise og ved å invitere oss inn i den guddommelige tilbedelse.

Det vedvarende problemet med uinspirerende sakral musikk kan belyses ved å spisse spørsmålet: Hvorfor løfter ikke mye den liturgiske musikken sjelene til tilbedelse av Gud? Dårlig musikk skyldes sjelden bevisst forsømmelse, men heller en misforståelse av de primære målene. Ofte dreier fokuset seg om menneskelig kontakt, en imøtekommende atmosfære og fellesskapsbygging. Dette er i seg selv verdifulle mål, men ikke liturgiens primære hensikt, som – slik den hellige Pius X lærer – er Guds tilbedelse og herliggjørelse. Sekundært tjener liturgien og sakral musikk de troendes helliggjørelse og oppbyggelse. Fellesskap er avgjørende, men må ordnes i riktig forhold til det primære målet: å herliggjøre Gud.

Hva håper du boken vil oppnå? Hva ønsker du at den skal bidra til å endre i dagens tilnærming til sakral musikk i Kirken?

Boken gir en fremragende og grundig innføring i Kirkens rike tradisjon og lære om sakral musikk – kunnskap som i dag i stor grad er ukjent og oversett blant mange katolikker. Det har ikke kommet mange kirkelige dokumenter om sakral musikk siden Musicam Sacram (1967). Kardinal Ratzinger skrev riktignok mye om temaet, men jeg mener det er betimelig at kardinal Sarah nå løfter dette frem – både ved å gi egne refleksjoner om musikkens teologi i liturgien og ved å presentere hva Kirken alltid har lært om sakral musikk. Jeg ber også om at boken vil forme og oppmuntre prester og biskoper i deres særegne oppdrag som voktere av den hellige liturgi, og bekrefte dem i overbevisningen om at all innsats for å prege Guds tilbedelse med skjønnhet og integritet, virkelig er nødvendig og verdifull.

Jeg håper videre at musikere og katolikker som allerede elsker sakral musikk, kan få en dypere forståelse av hvorfor musikk er så viktig, og at de lar seg formes av musikken til å prise Gud med større glede, med mer av sitt hjerte og hele sitt vesen. Sakral musikk er ikke bare noe vi gir intellektuell tilslutning til; det er noe vi lever, puster og priser Gud gjennom. I den forstand er dette et område hvor vi alle kan fortsette å vokse.