Ukens nyheter | Med Downs i kloster og ny biskop i OKB

De siste 8 dagene har gitt oss en ny biskop og en katolsk visepresident. På Katarinahjemmet møtes babyer og deres mødre til tilbedelse en gang i uken, og i Frankrike finner vi Kirkens hittil eneste kommunitet for kvinner med Downs syndrom. Pavens kommisjon for beskyttelse av mindreårige har offentliggjort sin første årsrapport, og Ragnhild Aadland Høen reflekterer over hva som skaper en sivilisasjon. Jubelåret nærmer seg, men før det får vi nye kardinaler, og så er det fortsatt mulig å støtte Caritas’ høstaksjon.

Ukens nyheter kommer hver fredag på EWTN.no. Sakene er redigert av sr. Anne Bente Hadland. Send oss gjerne tips om store og små nyheter på epost post@ewtn.no.

Følg sr. Anne Bente på X, les hennes blogg, og lytt til henne i podkasten “Søsterpodden.”

Ny biskop i OKB

Det er allerede gammelt nytt at OKB får ny biskop, men det må med i ukens nyheter likevel. P. Fredrik Hansen er utnevnt til koadjutorbiskop med etterfølgelsesrett og overtar roret når biskop Bernt Eidsvig gir seg. Forskjellen på en koadjutorbiskop og en hjelpebiskop er at koadjutoren har alle fullmakter som biskop, noe en hjelpebiskop ikke har. Tidspunkt for bispevielsen er foreløpig ikke kjent. Mens vi venter på det, kan vi for eksempel lese en olsok-preken av biskop-elekten, offentliggjort på bloggen Sta Sunniva av Selja:

Katolsk visepresident

I USA er valget over, og hva man enn måtte mene om resultatet, så er det verdt å nevne at visepresidenten er katolikk. I artikkelen; «13 things to know about J.D. Vance’s Catholic journey», finner vi blant annet ut følgende: JD Vance konverterte i 2019 etter en lang vandring blant annet gjennom pinsebevegelsen. Lenge var det vanskelig for ham å konvertere, dels fordi han ikke følte han kunne gjøre det mot bestemoren, som var den som tok seg av ham i oppveksten, som hadde en sterk tro, men avsmak for organisert kristendom, dels på grunn av overgrepssakene, og dels fordi han hadde giftet seg med en indisk kvinne som er hindu, og da de giftet seg hang han i løse luften hva trostilhørighet angikk. Men hun støttet ham i konversjonen. Hans fermingsnavn er Augustin. Mer om hans vei her.

Barn er hellige kar

Barn er hellige kar, husker jeg at jeg leste en gang, og de skal fylles med alt som er godt, rent og vakkert. Jeg kom til å tenke på det i dag da jeg satt i stillhet i kapellet foran sakramentet sammen med et par mødre og babyene deres. Hva kan være bedre enn å eksponere de små for Kristus?

Sakramenstilbedelsen – primært for småbarnsforeldre – fortsetter på Katarinahjemmet – hver torsdag fra 11.30-12.30 – etterfulgt av sosialt samvær. Fedre er også velkomne!

Første årsrapport fra pavelig kommisjon

Pavens kommisjon for beskyttelse av mindreårige (PCPM) offentliggjorde denne uken sin første årsrapport om Den katolske kirkes innsats for å bekjempe overgrep over hele verden. Den 98 sider lange årsrapporten om Kirkens retningslinjer og prosedyrer for beskyttelse av mindreårige, kom 29. oktober, nøyaktig to og et halvt år etter at pave Frans offentlig ba om den.

Rapporten er formulert i diplomatiske ordelag, men kommer med ganske skarp kritikk av hvordan det står til med kirkens arbeid for å beskytte barn og unge i dag:

«Kommisjonen fant en vedvarende bekymring når det gjelder åpenheten i den romerske kuriens prosedyrer og juridiske prosesser», heter det i rapporten. «Kommisjonen bemerker at dette vil fortsette å skape mistillit blant de troende, spesielt blant ofre og overlevende.»

Den etterlyser større åpenhet fra det kontor i Vatikanet som arbeider med overgrepssaker, disiplinæravdelingen under Dikasteriet for troslæren. Rapporten klager over langsom saksbehandling og hemmelighold. Rapporten etterlyser også en mer enhetlig definisjon og forståelse av kirkens retningslinjer for å beskytte «sårbare voksne» mot overgrep. Oppfordringen er ment å imøtekomme krav om at Kirken må gjøre mer for å beskytte ordenssøstre, seminarister og til og med vanlige voksne troende mot «religiøse guruer som misbruker sin autoritet» og utnytter voksne som er under deres åndelige innflytelse.

Kommisjonen PCPM ble etablert i 2014 for å finne ut av hvordan man best kan forebygge overgrep, og har fra starten av vært ledet av kardinal Sean O’Malley, den tidligere erkebiskopen av Boston. Ifølge sammendraget undersøker PCPM mellom 15 og 20 lokale kirker hvert år, og har som mål å skape en fullstendig global oversikt i løpet av en periode på fem til seks årlige rapporter, som vil dekke ulike områder i verden og ulike religiøse institusjoner. Årets rapport dekker bispekonferanser i Afrika og Asia, og utvalgte konferanser i Europa og Amerika, foruten to kongregasjoner; Consolata Missionary Sisters og Kongregasjonen av Den hellige ånd (menn).

Les hele rapporten.

Noen artikler om rapporten:

Pope’s child protection board urges transparency from Vatican sex abuse office and compensation
Vatican publishes first report from its child protection commission: finds transparency a ‘persistent concern’
What to expect from the 1st global child protection report

Og to saker som fortsatt henger i luften. Vi har skrevet om dem tidligere, mosaikk-kunstneren og ex-jesuitten Rupnik og den argentinske, nå laiserte presten, Príncipi.

Príncipi

Det er en måned siden det ble kjent at pave Frans’ «stabssjef», erkebiskop Edgar Peña Parra, hadde forsøkt å gjeninnsette en argentinsk prest som var laisert på grunn av overgrep mot mindreårige. Et forsøk på dette ble kontant stoppet av lederen for disiplinærsaker i Dikasteriet for troslæren, erkebiskop John Joseph Kennedy. Fortsatt er det ingen som vet hvem som har gitt ordre om eller tillatelse til at det har skjedd. Både Peña Parra og Kennedy bør strengt tatt ha paven i ryggen for å handle som de gjorde. Peña Parra fordi han gikk ut over sine fullmakter og myndigheter, og Kennedy fordi han gikk offentlig ut mot pavens stabssjef og fastslo at myndigheten for å felle dom i slike saker tilfaller avdelingen han leder i Dikasteriet for troslæren, og ingen andre.

De to som befatter seg med denne saken, er The Pillar’s journalister og kirkerettseksperter Ed Condon og JD FLynn. De er vel verdt å følge. Saken avslører mange ting, ikke minst det rapporten anklager kurien for; hemmelighold og mangelen på transparens og konsekvens i håndteringen av overgrepssaker.

Les mer:
What we know about the Príncipi case, and why it’s a scandal
Top Vatican canonist’s comments point to Pope Francis role in Príncipi case
Why the Príncipi case matters

Rupnik

Ett år etter at Vatikanet kunngjorde at det ville åpne en kanonisk sak mot pater Marko Rupnik – en kunstner og tidligere jesuitt som er anklaget for åndelige, psykologiske og seksuelle overgrep – sier ofrene at de føler skuffelse og svik over Kirkens manglende respons og åpenhet.

Rupnik er anklaget for å ha misbrukt voksne kvinner som var under hans åndelige omsorg som var med i et ordensfellesskap han var med på å grunnlegge på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Noen av disse anklagene ble offentliggjort gjennom mediene i begynnelsen av desember 2022, selv om prestens overordnede og tjenestemenn i Vatikanet var klar over dette allerede flere år tidligere.

Mens etterforskningen og rettssaken mot Rupnik fortsatt pågår, står presten fortsatt fritt til å utøve sin tjeneste i bispedømmet Koper i Slovenia, der han ble tatt inn i 2023.

«Vatikanets forsinkelse med å avsi en dom i Rupnik-saken påfører ofrene ytterligere skade og skandaliserer de troende», sier lederen for en amerikansk organisasjon for overgrepsofre. Hun sier videre:

«Vi håper pave Frans beordrer en snarlig løsning, dette er ikke den åpenheten han har lovet, og heller ikke den effektive prosessen som barmhjertighet krever. Utsatt rettferdighet er nektet rettferdighet.»

Victims feel ‘betrayed’ as Vatican investigation of Rupnik hits one year with no answers

Les også intervju med erkebiskop John Joseph Kennedy som leder kontoret for håndtering av overgrepssaker. Intervjuet er fra 2019, men gir et interessant innblikk i arbeidet.

Nye kardinaler

Det har skjedd før – det var i Belgia – og det skjedde denne gang også: Etter at pave Frans hadde utnevnt de nye kardinalene, var det en som fant det best å trekke seg. Biskopen i Bogor, Indonesia, Paskalis Bruno Syukur, trakk seg av private årsaker, som det heter, og han ble også anklaget for ikke å ha håndtert overgrepssaker godt nok. Men paven har funnet en erstatning; erkebiskopen av Napoli, Domenico Battaglia, (61), tidligere gateprest, og en uttalt kritiker av organisert kriminalitet.

Med Downs i kloster

Det tok mange år før kirken anerkjente ordenskall for kvinner med Downs syndrom, sier moder Line, priorinne i kommuniteten «de små søstre, Lammets disipler». Nå, nesten 40 år etter at denne kommuniteten ble opprettet, sier hun at kommuniteten blomstrer og ønsker både ordenssøstre med Downs syndrom og funksjonsfriske søstre velkommen.

«Gud taler til alles hjerter», sier moder Line til CNA.

Kommuniteten holder til i Le Blanc i regionen Indre i Frankrike, hvor den har vært siden 1995. De små søstrene bor i et kloster på den franske landsbygda og lever et liv i bønn og arbeid. Det er den første kommuniteten i den katolske kirke som har invitert kvinner med Downs syndrom til å bli ordenssøstre.

Kommuniteten ble grunnlagt i 1985. Søster Veronique, som har Downs syndrom, hadde blitt avvist av flere ordenssamfunn, men følte seg fortsatt kallet til et liv i kloster. Så møtte hun moder Line, som husker at hun, før hun ble ordenssøster, «var på utkikk etter å leve sitt kall sammen med ‘de små’».

De to kvinnene startet sin kommunitet i en liten landsby i Touraine, som i 1999 ble et etablert ordensinstitutt for kontemplativt liv, og som til slutt flyttet til Le Blanc. I dag er det ni søstre og en amerikansk postulant i ordenen. Kommuniteten omfatter også kvinner som ikke har Downs syndrom, og som hjelper til med å støtte alle søstrene.

Kommunitetens medlemmer fokuserer på «bønn og arbeid» ved å balansere et kontemplativt liv i bønn med daglig arbeid på en gård, der de lager mange helt naturlige produkter.

Kommunitetens karisma er «et liv gitt til de minste og fattigste», og søstrene ser til den hellige Thérèse av Jesusbarnet og den hellige Benedikt for åndelig veiledning.

«Våre åndelige rettesnorer er den hellige Thérèse av Jesusbarnet – gjør alle de små tingene med kjærlighet – og den hellige Benedikt: ‘Ora et labora’, be og arbeid», forklarer moder Line. «Arbeidet gir balanse i søstrenes liv.»

Det som bygger en sivilisasjon,

I inneværende uke har Ragnhild Aadland Høen skrevet andaktene i Vårt lands spalte Ettertanke. I en av dem skriver hun om «det som bygger en sivilisasjon». Innledningsvis reflekterer hun over Salme 51, hvor den troende ber: «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!» Og hun siterer biskop Erik som i boken «Homo Castus» skriver:

Når jeg møter David i salmene, møter jeg meg selv. De åpenbarer meg for meg selv. Og som han påpeker et annet sted i Homo Castus: «Vi er ofte en gåte for oss selv.»

«Det gjelder definitivt på individplan», skriver Ragnhild Aa. Høen, men i økende grad også på sivilisasjonsplan. Europa vet ikke lenger hvem hun er.

Og hun spør:

Ordet kultur kommer av latin cultus, som betyr dyrkning. Alle kulturer springer ut av en kultus, noe de dyrker. Hva og hvem er det vi dyrker i dag? I midten av sivilisasjoner finnes det altere. Hva ofrer vi der, til hvem? Hun viser til at den europeiske sivilisasjonen ble til gjennom klostrene – «Ut av folkevandringstidens kaos vokste Europas kultur fram gjennom mennesker som hver morgen lot sjelen sin gjennomlyses av Salme 51.»

Og hun siterer pave Benedikt XVI som uttrykte håp for kristendommens fremtid i Europa. Han sa: «Evangeliet er eviggyldig og kan derfor aldri slites ut,» at «evangeliet har svar på alle tidsepokers utfordringer og lengsler» og at «troen på Jesus Kristus rett og slett er sann, og at sannheten aldri går ut på dato».

En tekst til sann ettertanke.

Jubelåret: Håp!

Jubelåret nærmer seg. Et ordinært jubelår, slik Kirken har hvert 25. år. Forrige gang var i år 2000 til minne om Frelserens fødsel. I tillegg utlyste pave Frans et barmhjertighetens jubelår i 2016, og i 2033 vil det også bli et ekstraordinært jubelår til minne om Kristi død og oppstandelse. Meningen med et hellig år er å riste oss løs fra det vante og vanlige kristenliv og ta vårt kall som kristne på større alvor.

Jubelåret feires primært i Roma, men det skjer også i bispedømmene rundt i verden. I Roma vil paven åpne de hellige dørene Romas fire hovedkirker; i Peterskirken, 24. desember, i Laterankirken 29. desember, 1. januar i Maria Maggiore, og 5. januar i Paulus utenfor murene. Dørene holdes åpne til 28. desember 2025, men døren i Peterskirken holdes åpen til 6. januar 2026.

I denne tiden oppfordres vi til å foreta en valfart til Roma, skrifte og gå gjennom de hellige portene og slik oppnå jubelårets særskilte avlat. Det vil også bli mulig i de enkelte bispedømmer, men i en moderert form.

Jubelåret har alltid hatt den egne omvendelsen og åndelige fornyelsen i sentrum, men ikke bare: Det har også en horisontal effekt, det stiller krav til solidaritet og omsorg for andre. I det gamle testamente snakkes det om et nådens år fra Herren, hvor fanger settes fri, og gjeld slettes.

Håpet, er tema for dette jubelåret. Det skal være et hellig år, preget av det håp som aldri forgår, tilliten til Gud, sier pave Frans i bullen om jubelåret.

Det arrangeres en nordisk valfart til Roma i månedsskiftet januar/februar. Opplysninger finner du her.

Caritas’ høstaksjon

Og det er fortsatt mulig å gi andre mennesker håp om en bedre fremtid ved å støtte Caritas’ høstaksjon: vipps 93084, eller gå til https://caritas.no