Av sr Anne Bente Hadland, første gang publisert i Notert

De nordiske biskopene møttes på Island forrige uken. Samtidig med biskopene var det også nordisk møte for kateketer. Det var et felles treff med dem.

Det vi vet fra bispekonferansen er at biskopene var på tur! Til et Mariavalfartssted. Dette stedet har en spesiell historie – ikke bare var det en biskop på 1200-tallet som fikk en Maria-visjon der, men langt senere var det en luthersk prest som la til rette for Mariastatuen som står der etter at han var blitt bønnhørt av jomfru Maria.

Den islandske biskopen, Guðmundur den gode, skal altså i 1230 ha hatt en Mariavisjon. Den gode biskopen som også var en stridbar person, fikk mange venner blant de fattige som han var generøs mot hva kirkens gods angikk, og tilsvarende mange fiender blant de mektige, både geistlige og legfolk. Guðmundur har også forbindelse til Norge, han ble bispeviet at erkebiskop Eirik Ivarsson i Nidarosdomen i 1203, han kom tilbake til Norge for å søke beskyttelse på et tidspunkt da stridigheten pågikk som verst, og senere for å diskutere sin situasjon med erkebiskopen, som på sin side hadde søkt råd hos paven: «hvis han ønsker å trekke seg, la ham trekke seg», sa paven, antagelig i håp om at han ville gjøre det.  Han gjorde ikke det, han holdt fast på sitt embete så lenge han levde og døde av alderdom i 1237. Det er en dramatisk historie, men i legendene om ham tar de generøse sidene og alle miraklene som skjedde både i hans levetid og etterpå, overhånd. Stridigheten ble glemt.

Bispekonferansen kan ikke berette om dramatiske hendelser, vi har heller ikke mottatt noe referat, bortsett fra biskop Eriks beskrivelse og bilde fra Mariavalfarten. Men det vi i tillegg har, er biskop Eriks innledningsforedrag for konferansen. Han er jo som kjent bispekonferansens president, og han innledet med å snakke om situasjonen vi står i, «Facing fear«, om frykten som preger vår tid og om Kristi fred som ikke er denne verdens. Han sier blant annet:

«Dette er en avgjørende og skremmende tid for Europa og for verden. I denne tiden må vi forkynne Kristi fred, en fred som ikke ligner den verden gir… Kristi fred er ingen transaksjon, ingen pragmatisk «avtale». Den er frukten av et altomfattende offer brakt i kjærlighet, fullført en gang for alle på Golgata, og fornyet hver dag på våre altere. Det vi fremfor alt må gjøre nå, er å la dette offeret virke, å lære de troende gjennom ord og eksempel hva det vil si å leve i dette offerets ånd, i tillit til at Gud, gjennom sin hellige kirke, fortsatt virker for menneskehetens frelse. Gud frelser oss fra det onde. Han frelser oss også fra oss selv.
Dette er en tid for å trekke en grense mellom det som betyr noe og det som ikke gjør det; dette er ikke tiden for forfengelighet, bagateller eller små, tåpelige krangler.»

Mer om den gode, men stridbare biskopen her.
Og i p. Per Einar Oddens utførlige biografi.