Av sr Ragnhild Marie Bjelland

«Å, salige stund uten like», synger Maria Magdalena, «Å, salige stund uten like» synger også vi. Hymnen bærer i seg en slags stille jubel, som et ekko av oppstandelsen. Triumfen roper ikke høyt, det er en dypere erkjennelse: Herren lever. Mens vi synger får også vi stå i dette øyeblikket sammen med henne som først så.

Maria, hun går til graven mens det ennå er mørkt. Det er ikke bare natten som er mørk, også hjertet hennes er fylt av mørke. Alt hun hadde håpet på, er knust og smadret. Hun går mot graven, og vi kjenner oss igjen: troen som famler, håpet som nesten har sluknet. Likevel går vi. Maria gir ikke opp kjærligheten, selv når hun tror alt er tapt.

Og så skjer det uventede, det helt utenkelige; Graven, den er tom. Det er forvirring, fortvilelse, gråt. Englene snakker til henne, men ordene deres når ikke inn. Så kommer det helt avgjørende øyeblikket. Maria snur seg, og der, der står Han. Hun kjenner Ham ikke, hun tror det er gartneren. 

Hvor nær kan ikke Herren være, uten at vi ser Ham? 

Han sier navnet hennes: «Maria».  Øynene hennes blir åpnet. Det er et personlig møte. Hun er kjent, hun er sett, hun er elsket. Mørket er med ett borte som dugg for solen. 

Hun svarer: «Rabbuni!» –  Mester.

Dette er kjernen i den kristne erfaring, slik Kirken alltid har båret den frem: Troen er ikke først og fremst en idé, troen er et møte. Den Oppstandne er ikke bare en sannhet vi bekjenner, men en levende Herre som kaller oss alle ved navn. 

I dåpen ble vårt navn uttalt i Guds nærvær. I hver eukaristi blir vi igjen kalt inn i dette mysteriet: Han gir seg selv til oss, virkelig, legemlig, skjult under brødets og vinens skikkelse.

«Å, salige stund uten like» er ikke en fjern hendelse, stunden er nåtid. Vi står også i det samme nærværet. Kanskje kjenner vi Ham ikke fullt ut. Kanskje er vårt hjerte fortsatt urolig. Men Han er der. Han sier navnet vårt.

Maria Magdalena får ikke holde fast ved Ham slik hun først ønsker. «Rør meg ikke,» sier Han, «for jeg er ennå ikke steget opp til Faderen.» Det er ikke en avvisning, men en invitasjon til dypere tro. Maria må lære å kjenne Ham på en ny måte; ikke bare som den hun fulgte på veiene i Galilea, men som den Oppstandne Herre, Han som lever i Faderens herlighet og virker gjennom sin Kirke.

Slik er det også med oss. Vi lengter etter det håndgripelige, det vi kan kontrollere og forstå. Troen fører oss videre, inn i mysteriet. Gjennom Kirkens liv, gjennom ordet, gjennom sakramentene, møter vi Ham på en måte som er virkelig, men også skjult. Dette er troens vei, det er kjærlighetens vei. 

Maria sendes ut: «Gå til mine brødre.» Hun blir apostel for apostlene, et vitne om det hun har sett. Dette er også vårt kall, den som har møtt den Oppstandne, kan ikke tie. 

Når vi synger «Å, salige stund uten like», synger vi derfor ikke bare om henne, men også om oss selv. Vi synger om den stund hvor Kristus bryter inn i våre liv, ofte stille, ofte uventet. Vi synger om øyeblikket hvor vårt navn blir uttalt av Ham som kjenner oss dypere enn vi kjenner oss selv.

Måtte vi, som Maria, våge å gå til graven, også når det er på det mørkeste. Måtte vi, som henne, bli værende, selv når vi ikke forstår. Og måtte vi få høre vårt navn, slik at våre øyne åpnes.  

Herren lever, Han er nær. Å, salige stund