Pave Leo i intervju: Kvinner, liturgi og LGBTQ

I sitt første store intervju snakker pave Leo åpent om kirkens utfordringer: kvinners rolle, LGBTQ-spørsmål, familien og liturgien. Han etterlyser mindre polarisering og mer forståelse.

Skrevet av sr. Anne Bente Hadland, først publisert i Notert.

Mange er nysgjerrige på hvem han er, den nye paven vår. Som nevnt sist uke: Nå er boken basert på et intervju med pave Leo ute på spansk. Den ble sluppet i Peru torsdag denne uken. Den kommer på engelsk på nyåret. Det pipler ut nyheter – 

I intervjuet med Crux’ Elise Ann Allen snakker han om en rekke brennbare temaer, som kvinners rolle og ordinasjon, lgbtq+-spørsmål, og liturgi. Det er interessant lesning. Hva kvinner angår, vil han fortsette å utnevne kvinner i sentrale stillinger i kirken, sier han. Til spørsmålet om kvinnelige diakoner, svare han at spørsmålet om diakontjenesten i seg selv må opp til vurdering. 

“Det er deler av verden som aldri virkelig har fremmet det permanente diakonatet, og det er i seg selv et spørsmål: Hvorfor skulle vi snakke om å ordinere kvinner til diakonatet hvis diakonatet i seg selv ennå ikke er riktig forstått og riktig utviklet og fremmet innenfor kirken? Og hva er årsakene til det? … Jeg mener (derfor) at det er noen spørsmål som må stilles rundt dette temaet.

Jeg lurer også på, med tanke på en kommentar jeg kom med på en av pressekonferansene jeg deltok på under synoden, hva som ofte har blitt identifisert som klerikalisme i dagens kirkelige strukturer. Vil vi bare invitere kvinner til å bli klerikalisert, og hva har det egentlig løst? Kanskje er det mange ting som må vurderes og utvikles på dette tidspunktet før vi virkelig kan komme til å stille de andre spørsmålene.” 

Om LGBT-spørsmålet. “Jeg husker noe en kardinal fra den østlige delen av verden sa til meg før jeg ble pave, om at «den vestlige verden er fiksert, besatt av seksualitet». For noen mennesker handler identitet utelukkende om seksuell identitet, mens for mange mennesker i andre deler av verden er det ikke et primært spørsmål når det gjelder hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Jeg må innrømme at det ligger i bakhodet mitt, fordi, som vi har sett på synoden, er alle spørsmål som omhandler LGBTQ-spørsmål svært polariserende innenfor Kirken. Foreløpig prøver jeg å ikke fortsette å polarisere eller fremme polarisering i Kirken.

Det jeg prøver å si er det Frans sa veldig tydelig da han sa «todos, todos, todos». Alle er velkomne, men jeg inviterer ikke en person fordi de har en bestemt identitet eller ikke. Jeg inviterer en person fordi de er Guds barn.

Jeg finner det svært usannsynlig, i hvert fall i nær fremtid, at kirkens lære om seksualitet og ekteskap vil endres.

Med hentydning til Tyskland, sier han:
“I Nord-Europa publiserer de allerede ritualer for velsignelse av «mennesker som elsker hverandre», som de uttrykker det, noe som er i strid med dokumentet som pave Frans godkjente, Fiducia Supplicans, som i hovedsak sier at vi selvfølgelig kan velsigne alle mennesker, men at det ikke søkes etter en måte å ritualisere en slags velsignelse på, fordi det ikke er det Kirken lærer. … jeg tror det er veldig viktig å forstå hvordan vi kan akseptere andre som er annerledes enn oss selv, hvordan vi kan akseptere mennesker som tar valg i livet sitt, og å respektere dem.

Jeg tror at Kirkens lære vil fortsette som den er, og det er alt jeg har å si om det foreløpig. 

Familiene må støttes, det de kaller den tradisjonelle familien. Familien består av far, mor og barn. Jeg tror at familiens rolle i samfunnet, som til tider har lidd i de siste tiårene, igjen må anerkjennes og styrkes.”

Han snakker også om bispekonferansenes status og autoritet og om liturgi, “den latinske messen”:

“Spørsmålet om «den latinske messen». Vel, du kan holde messe på latin akkurat nå. Hvis det er Vatikan IIs ritus, er det ikke noe problem. 

Jeg vet at en del av dette problemet dessverre har blitt – igjen, en del av en polarisering – folk har brukt liturgien som en unnskyldning for å fremme andre temaer. Det har blitt et politisk verktøy, og det er veldig uheldig. Jeg tror at det som noen ganger kalles «misbruk» av liturgien fra det vi kaller Vatikan II-messen, ikke var til hjelp for folk som søkte en dypere opplevelse av bønn, av kontakt med troens mysterium, som de syntes å finne i feiringen av den tridentinske messen. 

Jeg har ikke hatt muligheten til å virkelig sette meg ned med en gruppe mennesker som er tilhengere av den tridentinske riten. Det kommer snart en mulighet …”

Les denne delen av intervjuet og enda flere på Crux’ nettsted.