Fra Kristi kongefest til advent: en vandring fra herlighet til håp

Fra Kristi kongefest til advent leder Kirken oss fra strålende triumf til stille forventning. I denne vandringen lærer vi å se Kristus både som herlighetens Konge og som barnet som kommer i skjul, og vi kalles til å våke, omvende oss og håpe på hans gjenkomst.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 26. november 2025

Kirkeåret avsluttes med en av de mest strålende festdagene i den liturgiske kalenderen: Kristi Kongefest, det er dagen hvor Kirken løfter sin stemme i lovsang til Kristus, den sanne og evige Konge, han som «har fått all makt i himmelen og på jorden[1]». Denne dagen er som et mektig crescendo, ja, en liturgisk fanfare hvor Kristi seier, hans herredømme og hans kommende gjenkomst proklameres med kraft og klarhet. Festdagen kaster et himmelsk lys over vår egen eksistens: Kristus er allerede Konge, selv om hans kongedømme ennå ikke er helt synlig i verden. Kirkens liturgi løfter oss mot dette eskatologiske perspektivet og kaller oss til å underordne alt i vårt liv under hans herredømme.

Like etter, uken etter dette høydepunktet går vi inn i Adventstiden, det er en tid som ikke overdøver, men en tid som demper; en tid som ikke triumferer, men en tid som venter; det er en tid hvor Kirken senker stemmen for bedre å kunne høre Guds stille nærvær.

Kirken skifter ikke tema, men den skifter tone. Budskapet i Advent dreier seg om Kristi komme, både det første komme i Betlehem, barnet som blir født inn i verden, og hans siste komme ved tidens ende. I stedet for triumf er vi kalt til våkenhet og stillhet: «Våk! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer[2]». Der Kristi Kongefest løfter blikket mot den strålende herlighetskongen, leder Advent oss inn i en mer stillferdig forberedelse, en våken ventetid. Vi søker den samme Kristus, men vi søker i et annet lys.

Den liturgiske bevegelsen som går fra herlighet til forventning, den gjenspeiler også vår kristne erfaring. I vårt åndelige liv veksler vi stadig mellom øyeblikk av klarhet og øyeblikk av søken; mellom tider hvor Kristi nærvær er sterkt og levende, og tider hvor vi lengter, venter, roper: «Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned![3]». Adventstiden gir oss lov til å bære lengselen frem, lov til å kjenne savnet og håpet som bor i den kristne sjel.

I Adventstiden blir vi også minnet om Kristi første komme, det stille, beskjedne, nesten skjulte. Han som på Kristi Kongefest opphøyes som Konge over universet, kommer først til oss som et barn. Han som «er før alle ting[4]» , trer inn i verden som en av de minste.

Kirken kaller oss i adventstiden til: å våke, å forberede, å håpe. Vi våker fordi Kristi komme alltid er nærmere enn vi tror. Vi forbereder våre hjerter, ikke med en ytre travelhet, men med indre omvendelse og bønn. Og vi håper – vi håper med det samme håp som Israels folk bar i århundrer før Kristi fødsel, og som Kirken bærer nå mens hun venter på hans gjenkomst.

Advent minner oss om at dette lyset ikke bare kom en gang; det kommer til oss igjen og igjen, og en dag skal det stråle i full kraft.

Våk! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.

[1] Matt 28, 18

[2] Matt 24, 42

[3] Jes 63, 19

[4] Kol 1, 17