Når Gud sier navnet ditt

Lignelsen om den rike mannen og Lasarus viser mer enn forskjellen på rik og fattig. Den minner oss om at Gud ser, kjenner og kaller hver enkelt ved navn – og at ingen er glemt i hans øyne.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 3. oktober 2025

I Lukasevengeliet (16,19–31) møter vi en av de mest kjente – og samtidig en av de mest utfordrende lignelser: fortellingen om den rike mannen og Lasarus. På overflaten synes den å handle om rikdom og fattigdom, om trengsler og belønning. Men når vi lar teksten tale dypere, åpner den et rom som er mer personlig, mer eksistensielt: et rom der spørsmålet blir dette – hvem blir sett, og hvem forblir usett?

Midt i lignelsen ligger et skjult budskap, et budskap som strekker seg dypere enn forskjellen på fattig og rik: Den fattige har et navn. Han heter Lasarus. Den rike mannen derimot – han forblir uten navn. Dette er ingen tilfeldig detalj. Navnet Lasarus, som betyr «Gud hjelper» eller «Guds hjelper», minner oss om at selv i elendighetens mørke er han sett, han er kjent, han er båret av Gud.

Lasarus er ingen skygge, ingen anonym skikkelse. Han er tiggeren som bærer et ansikt, en historie og et navn. Han er en konkret person, og nettopp i sin sårbarhet er han elsket, betydningsfull i Herrens øyne. Selv når kroppen hans verker og magen sulter, selv når han ligger ved porten og alle andre går forbi, er han ikke usett. Hans smerte blir lagt merke til, hans sult er kjent, hans svakhet er ikke glemt. Gud ser og Gud griper inn for å trøste. Navnet hans bærer en identitet, en verdighet, en ære som den rike mannen mangler.

Den rike mannen, han står igjen uten navn. Han er bare «den rike». Ingen tittel, ingen identitet, bare et liv kledd i luksus og blindhet. Hans anonymitet vitner om hans indre mørke, hans manglende relasjon til Gud. Han lever omgitt av overflod, men evner ikke å se. Han ser ikke Lasarus, han ser ikke den som ligger ved porten hans og ber om smuler.

Hans navnløshet blir et speil: et speil av hans manglende evne til å anerkjenne andre, særlig de som lider. Han blir usett av Gud – ikke fordi Gud lukker øynene for ham, men fordi han selv valgte å lukke øynene for sitt ansvar, for kjærlighetens krav, for den neste som trengte ham. Lignelsen minner oss om den farlige sannhet: at rikdom uten medfølelse kan bygge murer av åndelig isolasjon, og at et liv fylt av materielle goder likevel kan ende i indre mørke.

I vår katolske tradisjon lærer vi at Gud ser oss, at Gud kaller hver enkelt av oss ved navn. Ingen blir glemt, ingen er usynlig for ham.

Lasarus’ navn minner oss om dette: Ingen tåre faller ubemerket. Ingen sult, ingen ensomhet, ingen smerte går tapt i Guds hjerte. Alt bæres, alt løftes, alt sees.

Og dermed blir vi utfordret: vi er kalt til å møte våre medmennesker med samme oppmerksomhet, samme ømhet, samme kjærlighet. Den rike mannens tragedie blir en advarsel, en hvisken fra evigheten: Det er ikke nok å leve i komfort. Hjertet må åpnes. Øynene må løftes. Vi må se de usette, de lidende, de som står i vår port og venter på et tegn til hjelp.

Lignelsen utfordrer oss til å stille oss selv de brennende spørsmålene: Hvem ser vi? Hvem overser vi? Hvem går vi forbi? Lasarus står som en evig påminnelse om at Gud alltid vender sitt blikk mot de små, de svake, de navnløse – og at vi, som bærer Kristi navn, er kalt til å elske slik han elsker. Den rike mannens anonymitet minner oss om faren ved selvopptatthet og materialisme, mens Lasarus minner oss om troens og kjærlighetens vei. For den som lever i tro og nestekjærlighet, kan stole på dette: Gud ser, Gud handler, Gud lar ingen være usett.

La oss derfor bære Lasarus i våre hjerter – både hans lidelse og hans navn. La vår tro åpne øynene våre, så vi ser den som ligger ved vår port. La våre hjerter lære å elske slik Gud elsker: dypt, personlig, uopphørlig. Når Gud sier navnet vårt, da vet vi at vi aldri er alene, aldri glemt, aldri usett.