Kom, la oss tilbe Herren, Kongen som kommer!

Kom, la oss tilbe Herren – Kongen som kommer i Advent: ikke som torden, men som et barn. Denne ventetiden er ikke stillstand, men Guds skritt mot oss – i nåde, i sakramentene og i hjertets stille åpning.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland

Slik åpner Kirken sitt hjerte ved terskelen til Advent, slik synger vi klosterfolk hver eneste dag i dagens første tidebønn: Han, Kongen, er allerede på vei. På vei gjennom tid og rom, gjennom profetens ord og gjennom vår egen lengsel, stiger dette ropet opp som røkelse i vintermørket. Advent er en ventetid, men det er bare en halv sannhet. Advent betyr ikke «å vente», slik vi venter på noe som lar vente på seg. Ordet betyr noe annet og bærer en annen tyngde, en annen bevegelse: advenire – som betyr å komme. 

Ikke vår egen stillstand, men Guds skritt. Ikke vår egen tålmodighet, men Hans nåde i bevegelse. Hvordan vente på et komme? Hvordan stå stille når himmelen selv er i ferd med å bøye seg ned mot jorden?

Advent er ikke et tomrom før festen, det er øyeblikket da skygger blir lange av forventning, og hjertene lærer å lytte etter fottrinnene til en Konge som ikke kommer med larm, men i stillhet. Gud kommer ikke, svarer ikke, med torden, men Han kommer som et barn. En pust i natten. Et skrik i en stall. En Konge svøpt i fattigdom.

Advent lærer oss at Gud ikke venter på at verden skal bli ferdig før han trer inn. Han kommer mens jorden ennå skjelver. Han kommer mens sår ennå blør. Han kommer mens vi og våre hjerter famler. Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, kommer Han. 

Kom, la oss tilbe Herren, Kongen som kommer!

Gud kommer, og setter hellige spor: i historiens fødsel i Betlehem, i nådens stille strøm gjennom sakramentene, og i herlighetens ild når tiden selv åpnes. Advent holder alle disse tidene i én eneste dirrende håndflate. Fortid, nåtid og fremtid puster sammen i Kirkens bønn.

Å vente i Advent er derfor ikke å sitte ned. Det er å reise seg i sjelen. Å tenne lampen. Å feie hjertets indre rom. Å våke, ikke av frykt, men av kjærlighet. For kjærligheten sover lett når den vet at den elskede er nær.

Hvordan vente på et komme? Vi venter ved å åpne. Vi venter ved å tie. Vi venter ved å bøye oss. Vi venter ved å si, som Maria i Nazaret: «Fiat: La det skje med meg.»

Og mens vi venter slik – våkent, sårbart, med åpne hender – kommer han. Ikke alltid der vi trodde. Ikke alltid slik vi ønsket. Men alltid slik vi trenger. Han kommer i den fattige. I barnet. I flyktningen. I brødet som brytes. I Ordet som hviskes i mørket. Han kommer i vår glede, og i vår utmattelse. I det vi lykkes med, og i det vi mister. Advent er ikke en kunstig stemning, men et hellig alvor fylt av ømhet. Det er tiden da Kirken liksom står på tå i bønnens stillhet, og verden holder pusten uten helt å vite hvorfor. Og gjennom alt, dag etter dag, som et pulsslag gjennom desembermørket, lyder ropet igjen:

Kom, la oss tilbe Herren, Kongen som kommer!

For det er ikke bare vi som lengter. Det er Gud som er på vei.