Barmhjertighetsbudet – et kall til kjærlighet

Barmhjertighetsbudet i kristendommen er ikke bare en vakker idé, men et konkret kall til kjærlighet. Jesus viser oss at sann tro alltid blir til handling – i omsorg for de svakeste, i tilgivelse, forbønn og trofast nestekjærlighet i det skjulte.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 21. november 2025

Barmhjertighet, det er selve hjertet i det kristne liv. I evangeliene ser vi hvordan Jesus, Guds Sønn, ikke bare forkynte kjærligheten, men også levde den ut i konkrete handlinger. Han helbredet de syke, tilga syndere, mettet de sultne og gråt med de sørgende. Han viste oss at barmhjertighet ikke er en abstrakt idé, men en livssti, det et kall til å elske vår neste med hele vårt hjerte, slik som Gud elsker oss.

 «Ubi caritas et amor, Deus est[1]»; (hvor det er kjærlighet og miskunn, der er GUD), synger vi, og det er både sant og visst. Utøver vi barmhjertighetsbudet, viser vi menneskene at Gud er tilstede.  

I Den katolske kirke er barmhjertighetsgjerningene delt i to kategorier: de kroppslige og de åndelige. Disse gjerningene er konkrete måter vi kan leve ut Jesu bud om kjærlighet på. De kroppslige barmhjertighetsgjerningene inkluderer å gi mat til de sultne, drikke til de tørste, kle de nakne, gi husly til de hjemløse, besøke de syke og fangene, og begrave de døde. De åndelige barmhjertighetsgjerningene handler om å undervise de uvitende, gi råd til de tvilende, trøste de sørgende, tilgi dem som har gjort oss vondt, bære over med andres feil, be for levende og døde, og irettesette syndere med kjærlighet. Dette er noe vi også ser avspeilet i kirkens mange ulike ordener.    

Å leve barmhjertighetsbudet, det begynner med et åpent hjerte. Det krever at vi ser vår neste, ikke bare med øynene, men med hjertet. Det betyr å være oppmerksom på andres nød, selv når det ikke ropes høyt. Barmhjertighet begynner med å lytte, være til stede, og handle, ikke nødvendigvis med store gester, men med små, kjærlige handlinger som bærer Guds nærvær.

I vår moderne tid kan det være lett å bli helt overveldet av verdens nød og vi kan føle oss totalt maktesløse. Gud kaller oss ikke til å redde hele verden alene, men han kaller oss til å være trofaste i det lille, i det daglige. Moder Teresa sa det så vakkert: “Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet.” Når vi gir av vår tid, våre ressurser og vår oppmerksomhet til dem som trenger det, blir vi selv redskaper for Guds barmhjertighet.

Bønn er en viktig del av å leve barmhjertighetsbudet. Gjennom bønn åpner vi oss for Guds nåde, og vi lærer å se med Hans øyne. Vi ber ikke bare for oss selv, vi ber også for andre. Vi ber for dem som lider, for dem som har såret oss, og for dem som har gått bort. Bønn forener oss med hele Kirkens fellesskap og minner oss om at vi alle er lemmer på Kristi kropp.

Å leve barmhjertighetsbudet krever også en god porsjon mot. Budet krever at vi tør å gå ut av vår komfortsone, at vi risikerer å bli avvist, ja til og med misforstått eller såret.

Dette alene gjør vi ikke alene.  Den Hellige Ånd gir oss styrke, visdom og kjærlighet og sakramentene gir oss næring og fornyelse på veien.

Måtte vi, med Maria som forbilde, si vårt “ja” til Guds kall om å være barmhjertige, slik vår himmelske Far er barmhjertig. Måtte  våre liv bli et vitnesbyrd om Guds kjærlighet i verden -en kjærlighet som helbreder, forsoner og gir håp.

[1] Tekst Paulinus av Aquileia 796 Lov Herren 448/754