Ved inngangen til fastetiden

Vi bringer her utdrag av det første av biskop Erik Vardens fasteforedrag for paven og kurien. 

Fastetiden stiller oss ansikt til ansikt med det vesentlige. Den fører oss, både materielt og symbolsk, inn i et rom renset for overflødighet. Det som lett kan distrahere oss – også det som i seg selv er godt – legges til side for en tid. Vi omfavner en sanselig avholdenhet.

Trofasthet mot Kristi eksempel og bud er kjennetegnet på kristen oppriktighet. Den fred vi bærer og legemliggjør – den fred «som verden ikke kan gi» – er et tegn på Jesu vedvarende nærvær i oss. På dette må vi insistere nettopp nå, når evangeliet tidvis tas i bruk som et våpen i kulturkrigene.

Når kristent språk og kristne tegn gjøres til redskaper for andre formål, må det møtes med motstand – ikke bare med tam harme, men ved å undervise i hva autentisk åndelig kamp er. For kristen fred er ikke et løfte om et lett liv; den er en forutsetning for et forvandlet samfunn.

Det er på tide å sette ord på hvor radikal den kristne «fred» er, samtidig som vi minner oss selv og andre om sannheten i den hellige Johannes Klimakos’ ord: «Det finnes ikke noe større hinder for Åndens nærvær i oss enn vrede.»

Kirken gjennomtrenger vårt fastetidsprogram med fred. Hun svekker ikke sitt kall til å føre kamp mot laster og skadelige lidenskaper – hennes språk er «Ja, ja» og «Nei, nei», ikke «noen ganger dette», «noen ganger det».

I stedet gir hun oss, idet vi går inn i fastetidens kamp, en fredelig melodi som klangbunn for denne tiden: en traktus av stor skjønnhet som Kirken i over tusen år har sunget på fastens første søndag, for å innlede beretningen om Kristi fristelse i ørkenen.

Traktusen tonesetter teksten i Salme 90, Qui habitat. Dette verket av melodisk eksegese fortjener vår oppmerksomhet. Det er ikke bare en relikvie fra en gammel estetikk. Det bærer et livsviktig budskap.

Den hellige Bernhard av Clairvaux hadde øre for dette budskapet. I fasten 1139 holdt han en serie på sytten prekener over Qui habitat, der han reflekterte over hva det vil si å leve av nåde mens vi bekjemper det onde, fremmer det gode, holder sannheten oppe og følger eksodus-veien fra ufrihet mot det lovede land – uten å vike verken til høyre eller til venstre, men forbli i fred, i visshet om at under det som tidvis kan fortone seg som en vandring på stram line, «er de evige armer».

Han kaller oss til et disippelskap preget av kjærlighet og nøktern klarhet.

Oversatt fra Coramfratribus.com