Ekstraordinære kommunionsutdelere — en problematisk praksis

KOMMENTAR | Eirik A. Steenhoff: Ekstraordinære kommunionsutdelere var ment som en unntaksordning. Når de brukes rutinemessig i messen, svekkes både eukaristiens teologi og forståelsen av prestens særskilte tjeneste.

Eirik A. Steenhoff, Ph.D.-stipendiat i teologi, VID vitenskapelige høgskole

KOMMENTAR: Jeg er blant dem som mener at de liturgiske endringene etter Det annet Vatikankonsil har medført flere gode ting. Ekstraordinære kommunionsutdelere er ikke blant dem.

Blant de mest merkbare endringer i liturgireformen etter Det annet Vatikankonsil (1962–1965) er den utstrakte bruken av såkalte ekstraordinære kommunionsutdelere. Vi ser dem i høymessen hver søndag og ved enkelte høytider: legfolk som deler ut nattverden (Den hellige kommunion) på vegne av presten. I Norge kan jeg knapt huske en vanlig norsk høymesse uten.

Problematisk praksis

Det er imidlertid en problematisk praksis. La meg nevne tre slike problemer. Det første er kirkerettslig: ekstraordinære kommunionsutdelere var alltid ment å være nettopp “ekstraordinære”, det vil si brukes i unntakstilfeller, og slett ikke som hovedregel. Dessuten er en viktig hensikt med de ekstraordinære kommunionsutdelerne at de benyttes utenfor messen, for eksempel ved å bringe sakramentet til de syke eller på steder der prester er på besøk svært sjelden. Men i praksis brukes utdelerne — i hvert fall i norsk sammenheng — nesten utelukkende innenfor messens liturgi, hvor det allerede er en prest til stede.

Det andre problemet er teologisk. Det er presten som innstifter nattverden som også bør utdele den, ettersom han ved nattverdsinnstiftelsen opptrer i Kristi person. Messen er ikke “nattverd på samlebånd”, men Kristi offer som blir gjort nærværende ved prestens handling. Presten er derfor den som vanligvis deler ut kommunion, og han kan bistås i dette av en diakon, som er ordinert til å gjøre tjeneste (gresk: diakonia) ved alteret (jf. Apg 6,1-6). Presten, diakonen (og biskopen) er dermed Kirkens ordinære kommunionsutdelere. Som jeg kommer tilbake til, kan legfolk oppnevnes til å være ekstraordinære kommunionsutdelere. Men som sagt er tolkningen av denne tjenesten gått altfor langt.

Et tredje og ofte underkjent problem er pastoralt. Mange messedeltagere som av ulike grunner ikke kan motta kommunion, vil i våre norske høymesser gå frem for å motta en velsignelse. Men denne velsignelsen bør ikke gis av legfolk, ettersom velsignelsen, i likhet med nattverdsforvaltningen i sin alminnelighet, bør foretas av presten som i kraft av sitt embede opptrer i Kristi egen person. Når ekstraordinære kommunionsutdelere gir denne velsignelsen — både til katolikker og ikke-katolikker — skaper det uklarhet om messens betydning og prestens og legfolks rolle i den. Det som fremstår som en fin gest, er i realiteten et liturgisk misbruk.

Hvor kom denne praksisen fra?

Bruken av ekstraordinære kommunionsutdelere ble utbredt etter konsilet. Kirkeretten av 1983 stadfestet at legfolk kunne betjene menighetens liturgiske behov i særskilte tilfeller, som ved mangelen på en prest (jf. kan. 230). Dåp og utdeling av kommunion er blant de liturgiske handlinger som nevnes. Kirkeretten åpner altså for det som senere er blitt kalt for ekstraordinære kommunionsutdelere. Likevel fremgår det klart at dette ikke skal skje regelmessig.

Før konsilet var det utelukkende celebranten — presten som feiret messen og innstiftet nattverden — som også utdelte nattverden til de troende. Den teologiske begrunnelsen er at presten opptrer i messen in persona Christi, i Kristi person, og ved innstiftelsen av nattverden gjentar Kristi sonoffer på en ublodig måte. Ikke minst ved utdelingen, det som for de troende er messens mest intime øyeblikk, er det Kristus som gir seg selv for oss. Det er derfor ikke uviktig hvem som deler ut kommunionen. Kommunionsutdeling kan med andre ord ikke forstås rent funksjonalistisk, men ut fra messens helhetlige teologi.

Messens offerdimensjon har i tiden etter konsilet blitt betydelig nedtonet, og den eukaristiske måltidsdimensjonen fikk en langt større plass. Likevel er det ikke teologisk holdbart å sette messen som offer og som måltid opp mot hverandre. Messen var alltid både offer og måltid, også før konsilet. I alle tilfeller kan ikke messens måltidsdimensjon benyttes som begrunnelse for liturgiske misbruk. Det har Kirken gjort veldig klart, særlig under Benedikt XVIs pontifikat. Men denne “reformen av reformen”, som Benedikt kalte den, begynte allerede i de siste årene av Johannes Paul IIs pontifikat.

“Dersom en reell nødvendighet tilsier det”

I instruksjonen Redemptionis sacramentum fra 2004 gir Kongregasjonen for gudstjenester for første gang detaljerte regler for anvendelsen av ekstraordinære kommunionsutdelere. Det er bare den ordinerte presten (eller biskopen) som, i Kristi person, kan innstifte eukaristiens sakrament. Biskoper, prester og diakoner er således de ordinære utdelere av Den hellige kommunion (154; jf. kirkerettens kan. 910, §1). Videre heter det at de som er innsatt som akolytter — i vår tid vanligvis prestestudenter som er på vei til presteordinasjon — er ekstraordinære kommunionsutdelere i kraft av dette embedet, både i og utenfor messen (155; jf. kirkerettens kan. 910, §2).

Deretter heter det: “Dersom en reell nødvendighet tilsier det, kan et annet legmedlem blant Kristi troende delegeres [denne oppgaven] av diøcesanbiskopen, i henhold til lovens norm, for en anledning eller for en bestemt tidsperiode” (155).

Dette er slik oppnevnelsen av ekstraordinære kommunionsutdelere har fungert de siste årene i vårt bispedømme, ved at biskopen har oppnevnt menighetsmedlemmer til denne rollen for tre år av gangen. Derfor er dette blitt en innarbeidet praksis. Det har også skapt en personlig tilhørighet til denne rollen som er vanskelig å endre på, i likhet med andre funksjoner utført av legfolk i liturgien.

Det gjør det vanskelig å fremme kritikk av praksisen. Det må understrekes at hensikten her ikke er å kritisere de enkeltpersoner som gjør tjeneste som ekstraordinære kommunionsutdelere. De er ofte trofaste menighetsmedlemmer som bidrar i menigheten på ulike måter.

Kommunionsutdeling ingen rettighet

Likevel: det var aldri meningen at kommunionsutdelingen skulle være legfolkets domene, og slett ingen rettighet. Redemptionis sacramentum går videre med å påpeke at “dersom det vanligvis er et tilstrekkelig antall [ordinære] utdelere til stede, kan ekstraordinære kommunionsutdelere ikke utnevnes. I slike tilfeller bør de som allerede er utnevnt til denne tjenesten, la være å utøve den” (157).

I den norske høymessen på søndager i våre større byer er det alltid fullt av folk, og det skal vi være glade for. Men i disse høymessene er det også nesten alltid flere enn én prest til å dele ut kommunionen. Likevel ser vi ofte at de ekstraordinære kommunionsutdelerne brukes hver søndag, også i de messer der det deltar mange prester. Det vitner om at det som skulle være en tjeneste for ekstraordinære tilfeller, er blitt helt ordinært.

Men instruksen fra Vatikanet slår fast at disse skal brukes “bare når presten eller diakonen er fraværende, når presten er forhindret av sykdom eller høy alder eller en annen oppriktig grunn, eller når antallet troende som kommer frem til kommunion er så høyt at selve messefeiringen ville blitt uforholdsmessig forlenget” (158).

Den sistnevnte begrunnelsen, om forlengelse av messefeiringen, er den relevante her. Men selv om høymessene våre er aldri så folksomme, er de neppe så folksomme at det vil medføre uforholdsmessig mer tid for presten(e) å utdele kommunionen. Har vi ikke noen minutter ekstra å avse til utdelingen en søndag, har vi et problem. Ifølge Redemptionis sacramentum er en “kort forlengelse” uansett ikke en “tilstrekkelig grunn” til å bruke ekstraordinære kommunionsutdelere (159).

Endring må til

Det er etter mitt skjønn på høy tid å endre praksis. Skal det skje, vil det antagelig kreve et langsiktig arbeid på bispedømme- og menighetsnivå som innebærer liturgisk opplæring (ja, også kommunionsutdeling har en teologisk betydning), styrking av presteskapet (ja, vi trenger flere prester) og en gradvis avvikling av denne tjenesten innenfor messens rammer og, parallelt med dette, en opplæring av ekstraordinære kommunionsutdelere til å bringe eukaristien til de syke og andre som ikke regelmessig kommer seg til messe.

Det sistnevnte poenget reiser også det større spørsmålet om i hvilken grad Kirken faktisk tilrettelegger for mottagelse av kommunion. Er den fysiske mottagelsen av Jesus Kristus i Eukaristien, eller kommunionen, viktig nok til at vi orienterer våre praksiser rundt nettopp dette? Her har jeg særlig i tankene det fortsatte fokuset, etter Covid-pandemien, på nettoverførte messer — og deltagelse gjennom åndelig kommunion — som et tilbud for de katolikker som ikke kommer seg til en kirke. Men online-messer er ikke fullgode erstatninger for messedeltagelse. Derfor burde det være en oppgave for Kirken å opplære legfolk som kan bringe kommunionen til katolikker som er syke eller som bor langt fra messestedene. Det ville vært en god bruk av tjenesten med ekstraordinære kommunionsutdelere.

Så viktig er det tross alt for oss katolikker å motta kommunion. Det annet Vatikankonsil slår utvetydig fast: “Eukaristiens guddommelige offer er det enestående middel hvorved de troende kan uttrykke gjennom sine liv, og manifestere til andre, Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur” (Sacrosanctum concilium, innledning, paragraf 2).

Eukaristien har med andre ord en vesentlig betydning. Skal vi bli i stand til å se det, må Kirkens praksiser stadig fornyes (jf. Lumen gentium, paragraf 8). Også når det koster.