Staten truer trossamfunn som ikke arbeider for lik kjønnsfordeling med tap av statstilskudd

Kommentar av advokat Håkon Bleken, 7. juni 2025

14. mars 2025 vedtok Stortinget endringer til trossamfunnsloven som kan få betydning for tilskuddene til Den katolske kirke. Den katolske kirke må dokumentere aktivitet overfor myndighetene når det gjelder likestilling mellom kjønnene, noe som blir vanskelig å overholde. Men alt avhenger av hvordan myndighetene velger å praktisere loven. Det er i seg selv et problem for samvittighets- og trosfriheten. Frykten for en aggressiv tilnærming fra staten skal ikke bagatelliseres og kan skape en fryktkultur i trossamfunnene.

Lovendringene innebærer tilføyelsen av en ny § 5, femte ledd bokstav b) og sjette ledd i trossamfunnsloven. Videre er årsrapportplikten § 7 utvidet. Den 27 mai i år vedtok regjeringen at bestemmelsene trer i kraft fra 1. januar 2026.

§ 5 femte ledd blir slik lydende etter at ny bokstav b har trådt i kraft:

Når et tros- eller livssynssamfunn fremmer krav om tilskudd, skal det skriftlig bekrefte at
a.         det er kjent med og vil overholde lovens vilkår for tilskudd, og at
b.         det vil arbeide for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organer som forvalter statstilskuddet.

Nytt sjette ledd blir lydende: 

Stillinger eller verv som kan fylles på bakgrunn av lovlig forskjellsbehandling mellom kjønnene etter likestillings- og diskrimineringsloven, inngår ikke i beregningen av kjønnssammensetningen i styrende organ etter femte ledd bokstav b.

Det er ikke noe krav om at det skal være 40% av hvert kjønn, men staten har en forventning om at det arbeides i den retningen. Et problem med kravet er at det er uklart. Hva slags og hvor mye aktivitet kreves? Loven avklarer ikke dette og vi må avvente myndighetenes praksis for å få svar. Det innebærer risiko som trossamfunn med ryggrad må være villige til å ta.

Reaksjonen hvis staten ikke er fornøyd vil åpenbart være reduksjon eller bortfall av statlig støtte. Og dette er ikke noe man kan ta lettvint. I endret § 7 heter det om trossamfunnenes plikt til å levere årsrapport:

Den skal i tillegg redegjøre for tilstand og tiltak når det gjelder kjønnslikestilling og for eventuell forskjellsbehandling når det gjelder tilgang til aktiviteter, styrende organer, verv og stillinger. Årsrapporten skal redegjøre for tilstand og tiltak for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organ som forvalter statstilskuddet.

Det er altså snakk om å styre trossamfunnenes teologi og verdier ved hjelp av gulrot (penger) og pisk (tap av penger). For i trossamfunnsloven § 6 står det nemlig: “Tilskudd kan også nektes dersom tros- eller livssynssamfunnet ikke oppfyller krav som følger av loven”. Dette er helt i tråd med regjeringen, dvs. Arbeiderpartiets klare program hvor myk makt skal brukes for å tvinge alle trossamfunn inn i den norske folden dvs. norsk tro og verdier. Hjemmebanetiltaket er i tråd med regjeringens bistandspolitikk og styring av verdier i andre nasjoner og hos andre folk. Som EWTN Norge for kort tid siden redegjorde for, har regjeringen ved bistandsminister Aukrust annonsert at styringen av bistandsmidler vil skje avhengig av om mottaker følger opp såkalte norske verdier i sitt samfunn. Altså en kobling av pengestøtte og verdier som bærer preg av en form for imperialisme.

Hvordan vil så disse lovendringene påvirke Den katolske kirke i Norge?

I høringsrunden avga OKB uttalelse som i lovforarbeidene er sammenfattet slik:

“Biskopene kan uten problemer sørge for at hvert kjønn er representert med 40 % i «finansrådene» og at det samme skal gjelde for lederne i bispedømmets økonomiavdeling om det anses som hensiktsmessig, men neppe i visse andre organer med en avgjørende innflytelse i forvaltningen av de offentlige tilskudd. De har ingen mulighet til å bestemme at 40 % av biskopene og sogneprestene skal være kvinner. OKB foreslår som et alternativ til lovregulering, at det skal legges større vekt på åpenhet.”

Dette siste fromme ønsket kommenteres ikke nærmere av departementet. OKBs kategoriske avvisning av muligheten for å arbeide for kvotering i en rekke viktige posisjoner i kirken kommenteres så vidt vi kan se på et noe kryptisk vis i forarbeidene:

“Departementet mener at en eventuell nekting eller avkorting av tilskudd som følge av brudd på aktivitetskravet ikke vil være et inngrep i religionsfriheten. Tros- og livssynssamfunnene er uansett forpliktet til å arbeide for likestilling mellom kjønnene etter likestillings- og diskrimineringsloven og vil kunne redegjøre for hvorfor stillinger eller verv ikke omfattes, eventuelt hvorfor de ikke har tiltak, dersom vilkårene for lovlig forskjellsbehandling er oppfylt. Skulle en likevel etter en konkret vurdering komme til at praktiseringen av tilskuddsvilkåret utgjør et inngrep i religionsfriheten, vil inngrepet etter departementets vurdering være lovlig.”

Anvendt på Den katolske kirke er det klart at den generelle plikten til likestilling ikke gjelder i den forstand at kirken må ha kvinnelige biskoper, prester eller diakoner. Kirkens praksis i så måte er lovlig forskjellsbehandling og man kan også hevde at forskjellsbehandlingen er saklig. Den er nemlig ikke begrunnet i en form for diskriminerende syn på kvinner som mindreverdige kontra menn, men i Tradisjonen og teologisk overbevisning om hvem som etter Guds vilje kan forvalte Kirkens sakramenter.

Fordi Kirkens tro og praksis her strider mot den sekulære likestillingstenkningen, er kirken på kollisjonskurs med samfunnet generelt. Det har naturligvis over et betydelig tidsrom fremtvunget ytterligere intern refleksjon om Kirkens overbevisning på dette punktet kan endres. Ganske sterke krefter har arbeidet over tid for en endring. Det ser imidlertid ikke ut til at Den katolske kirke finner grunnlag for å endre kurs. Det er ingen uttalelser i det 2 vatikankonsils dokumenter som gir noen marsjordre i retning av kvinnelige prester. Den hellige pave Johannes Paul II gjentok kirkens tradisjonelle syn under eksplisitt henvisning til sitt mandat som Peters etterfølger med den oppgave å fastslå definitivt trosstandpunkter selv om han nok vek tilbake for å erklære et nytt dogme ex cathedra. Standpunktet har vært opprettholdt av de to etterfølgende paver. Det er lite som tyder på at pave Leo kommer til å endre dette og vi står trolig overfor et langt pontifikat som er helt i sin begynnelse. Spørsmålet blir da om departement og lovgiver likevel mener at det påhviler Kirken i Norge en lovforpliktelse til å arbeide for kvinnelige prester i verdenskirken? Og hva slags aktivitet er det i så fall tale om at myndighetene vil kreve for at Kirken ikke skal møte sanksjoner?

Ut fra ovennevnte beskrivelse av situasjonen i Den katolske kirke vil jeg mene at biskopene har et godt grunnlag for å forklare norske myndigheter hvorfor de ikke bruker krefter på å endre Verdenskirkens syn i denne saken. Som nevnt uttaler departementet at så lenge trossamfunn får lov å praktisere sin religion, er det ikke brudd på menneskerettighetene (tros- og samvittighetsfriheten) å diskriminere et trossamfunn ved å frata det statsstøtte. Dette er et tvilsomt standpunkt som generelt prinsipp og nyere jus fra myndighetens side. Grunnen til at statsstøtten skal utmåles basert på hvor mye Den norske kirke får tildelt per år av støtte per medlem, er at det ville stride mot grunnlovens §16 å forskjellsbehandle. I § 16 står det ikke bare at borgerne har frihet til religionsutøvelse, men også: Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Personlig vil jeg mene at en sanksjonert aktivitetsplikt i retning kvinnelige prester vil være ensbetydende med et inngrep i Kirkens indre liv fra statens side som strider mot menneskerettighetene og den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon.

Hva så med kirkelige organer som består av flere personer? Dette må nok vurderes konkret fra sak til sak. Den juridiske person som mottar statsstøtten er Den katolske kirke i Norge (DKKN). Styret består av biskopene i Norge. Vil staten presse på for at styret ikke bare skal bestå av biskopene, men for eksempel (også) en (2) kvinne(r)? Det kan jo være en dyktig nonne eller to. Svaret beror trolig på om styret i DKKN utøver reell forvaltning i fordelingen av statsstøtten og er et kanonisk rettslig spørsmål. Samme problemstilling oppstår i alle andre kollektive organ som finansråd, menighetsråd, pastoralråd osv. Som navnene tilsier er disse organene rådgivende, ikke besluttende. I hvert fall må det være biskopenes rett å behandle dem som rådgivende. I så fall er det kanskje uproblematisk å arbeide i retning av økt kvinneandel? Men omfattes disse organene under denne forutsetningen av krav om aktivitetsplikt? Som bare rådgivende organ driver de neppe med “forvaltning av statsstøtte“. Hvis derimot “rådene” er besluttende og overstyrer biskopene så vil det være en annen sak.

Trolig vil det være fornuftig å prøve å imøtekomme ønsket om økt likestilling i rådene, men samtidig fastholde at Den katolske kirke i Norge i uoverskuelig fremtid forblir hierarkisk og at de besluttende organene i siste instans er biskopene. I realiteten betyr det at Den katolske kirke ikke har kollektive organ “som forvalter statstilskuddet“. Biskopene og deres prester forvalter alene statstilskuddet og de er med hjemmel i trossamfunnsloven § 5 sjette ledd fritatt for å være noe annet enn biologiske menn. Så står naturligvis biskopene fritt til å delegere beslutningskompetanse til de instanser de måtte ønske (naturligvis innen visse rammer som settes av kanonisk rett), men slike delegasjoner kan når som helst trekkes tilbake. Det er da kanskje ikke problematisk å arbeide for mer likestiling om lovens krav ikke allerede er oppfylt. I den forbindelse minner vi om at for mange damer for eksempel i menighetsrådene også er feil!