Gir pave Leo XIV oss hint om retningen han vil ta?

Pave Leo XIV har raskt markert seg som en tydelig stemme i Kirken. Gjennom sine taler, symbolske handlinger og henvisninger til kirkens røtter gir han klare signaler om hvilken kurs han ønsker å følge som ny pave. Kontinuitet, patristisk teologi og en invitasjon til de unge står sentralt i hans budskap.

Av Father Raymond J. de Souza 

Pave Leo XIVs første dager har blitt møtt med stor entusiasme og begeistring, ikke minst fordi Den hellige far selv fremstår trygg, avslappet og tilsynelatende trives godt i paveembetet.

Han fortalte kardinalene at de hadde bedt ham om «å bære dette korset og motta denne velsignelsen». Foreløpig er velsignelsen langt mer fremtredende enn korset.

Etter de første inntrykkene fra pavens første dager – og verdens reaksjoner på disse – begynner nå andre inntrykk å tre frem, som gir antydninger om hvilken retning pave Leo vil ta.

Hva sitatene forteller I Roma, betyr noe. Pave Leo XIV har generøst rost sin umiddelbare forgjenger, slik alle paver forventes å gjøre. Pave Johannes Paul II gjorde det samme i oktober 1978, selv om salige Johannes Paul I bare hadde vært pave i 33 dager.

Likevel har pave Leo XIV også nøye sitert pave Benedikt XVI, samt Johannes Paul II og Paulus VI. Ved å velge navnet Leo – til ære for pave Leo XIII, som han selv har sagt – strekker han seg enda lenger tilbake i den katolske historien.

For dem som kunne finne på å sette ett pontifikat opp mot et annet, oppfordrer pave Leo til det motsatte: å se kontinuitet mellom dem. Han synes også å ville minne katolikker på at Kirken ikke startet med Det andre Vatikankonsil på 1960-tallet, selv om han fortsatt er forpliktet på konsilets visjon.

Augustinerordenen, som pave Leo tilhører, har en akademisk spesialisering innen kirkefedrene («patristikk»), noe som passer godt for en «sønn av den hellige Augustin», som Den hellige far kalte seg selv under sin første opptreden på balkongen. Augustinernes universitet i Roma spesialiserer seg på patristikk.

Pave Leo XIV siterte den hellige Augustin i sin tale og velsignelsen urbi et orbi («til byen og verden»), den hellige Ignatius av Antiokia i sin preken under messen med kardinalene, og den hellige Gregor den store i sin første Regina Caeli-tale. Det ville ikke være overraskende om han ba sine medarbeidere om å forberede patristiske referanser til hans taler, som han deretter kan supplere med sine egne tanker.

Patristiske studier har vært forsømt de siste tiårene, delvis fordi den genuine fornyelsen innen bibelstudier har absorbert mye av den akademiske energien og oppmerksomheten – og ressursene er begrenset. Patristikk er imidlertid ment å være et komplement til bibelstudier. Dette vil pave Leo minne Kirken på.

Vær ikke redde!

Pavens uttalelser blir alltid nøye forberedt. Derfor er spontane bemerkninger og avvik fra manus viktige – de gir gjerne innsikt i hva pave Leo legger særlig vekt på.

På sin første søndag som pave holdt Leo en improvisert preken under messen ved apostelen Peters grav. Da han snakket om Kirkens oppdrag og kall, sa han: «Ha mot! Vær ikke redde! Mange ganger sier Jesus i evangeliet: ‘Vær ikke redde.’»

Kort tid senere, da han holdt sin første Regina Caeli-tale fra balkongen på Peterskirken, avvek han fra sin forberedte tekst – som handlet om kall til presteskap og ordensliv – og tilføyde: «Og til de unge sier jeg: Vær ikke redde! Ta imot invitasjonen fra Kirken og fra Kristus, Herren!»

Dette var en direkte henvisning til Johannes Paul IIs berømte ord «Vær ikke redde!» fra 1978. Dette ble ledemotivet for hele Johannes Pauls pontifikat, og Leo ønsket tydelig å ære sin forgjenger med denne spontane referansen. Den enorme folkemengden på rundt 100 000 forstod umiddelbart henvisningen og svarte med begeistret jubel.

Også pave Benedikt XVI avsluttet sin egen innsettelsespreken den 24. april 2005 med å sitere og videreutvikle Johannes Pauls «Vær ikke redde!», noe som skulle bli det mest siterte avsnittet i Benedikts rike pontifikat:

«Og derfor sier jeg til dere i dag, med stor styrke og overbevisning, basert på min lange personlige livserfaring: Kjære unge, vær ikke redde for Kristus! Han tar ingenting fra dere, men gir dere alt. Når vi gir oss til ham, får vi hundrefold tilbake. Ja, åpne dørene vidt for Kristus – og dere vil finne det sanne liv. Amen.»

Mens Johannes Paul brukte uttrykket «Vær ikke redde!» i forhold til store politiske og økonomiske systemer, fokuserte Benedikt på den enkeltes liv, særlig ungdommens. Pave Leo XIV har nå spesifisert dette budskapet ytterligere, med en tydelig vektlegging av unges kall og livsvalg.

Et besøk hos Guds mor

«I morgen vil jeg gå og be til Vår Frue, at hun må våke over hele Roma», sa pave Frans da han første gang viste seg på balkongen. Neste dag besøkte han Maria-ikonet Salus Populi Romani i basilikaen Santa Maria Maggiore. Han kom tilbake mer enn 100 ganger gjennom pontifikatet sitt, og valgte til slutt å bli gravlagt like ved ikonet.

Det er usannsynlig at noen pave vil overgå dette antallet, men Leo XIV kan ha bidratt til å befeste dette som en tradisjon. Johannes Paul besøkte kort etter sitt valg det marianske valfartsstedet Mentorella. Pave Leo XIV besøkte på lørdag valfartsstedet Vår Frue av det gode råd, omtrent en times reise utenfor Roma, et sted han har besøkt regelmessig gjennom flere tiår, og som drives av augustinerordenen.

Med Johannes Paul og Leo på hver sin side av den marianske pilegrimen Frans, kan korte pilegrimsreiser til marianske valfartssteder bli en tradisjon for nyvalgte paver.

Det amerikanske tabuet

Amerikanerne er med rette glade og stolte over at en sønn av Chicago er blitt pave. Men forestillingen om at dette var særlig utenkelig, bør korrigeres. En mangelfull forståelse av Kirkens historie tjener ingen.

Overskriften i The New York Times lød: «Pave Leo XIV overvant et gammelt tabu – å være amerikaner.» Det fantes mange lignende overskrifter, både i sekulære og katolske medier.

Men faktum er at det aldri eksisterte noe tabu – og i hvert fall ikke noe gammelt tabu.

Mayflower seilte i 1620, og derfor er muligheten for en amerikansk pave – sammenlignet med en polsk eller tysk pave – relativt ny. Selv om kirkeretten ikke krever at konklavet velger en pave blant kardinalene, har dette vært praksis siden 1389. Det skulle ta nesten 500 år før den første amerikanske kardinalen, John McCloskey fra New York, ble utnevnt for 150 år siden, i 1875.

McCloskey var valgbar ved konklavet i 1878, men deltok ikke fordi han ikke rakk frem til Roma i tide.

Den andre amerikanske kardinalen var James Gibbons fra Baltimore. Kardinal Gibbons befant seg tilfeldigvis i Roma da pave Leo XIII døde i 1903, og ble dermed den første amerikaneren som deltok i et konklave – som valgte den hellige Pius X. Et eventuelt «amerikansk tabu» i 1903 ville altså bare gjelde én eneste mann!

Da Pius X døde i 1914, nådde verken kardinal Gibbons eller kardinal William O’Connell Roma tidsnok til å delta i konklavet. Det samme gjaldt i 1922. Når ingen amerikanere deltok, var det heller ikke aktuelt med noe tabu.

Konklavet i 1939 var det første med flere amerikanske deltakere – tre, for å være presis. Det valgte pave Pius XII.

Etter 400 år uten noen ikke-italiensk pave kunne man hevdet at det eksisterte et slags «tabu» mot enhver annen nasjonalitet. Først etter valget av Johannes Paul II i 1978 – som etterfulgte en italiener som døde plutselig – ble det realistisk mulig å velge en pave av annen nasjonalitet.

Det har vært tre konklaver siden den gang – i 2005, 2013 og 2025. Det første valgte pave Benedikt XVI, som var uten reelle konkurrenter fra andre nasjoner. I 2013 ble kardinal Seán O’Malley fra Boston ansett som en seriøs kandidat, og det var ikke utenkelig at han kunne ha blitt valgt i stedet for pave Frans. I 2025 ble faktisk en amerikansk kardinal valgt til pave.

Dermed faller myten om «tabuet».

Det eksisterer altså ikke noe tabu nå, og det har heller aldri eksistert – i hvert fall ikke et gammelt et.