DET LYSER I STILLE GRENDER» – EN LITEN JULEBETRAKTNING
I «Det lyser i stille grender – julebetraktning» åpner Jacob Sandes julesalme et rom for juleevangeliets kjerne: det sanne lys som kommer stille, ydmykt og frelsende – Gud som blir mennesk
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 28. desember 2025
«Det lyser i stille grender, av tindrande ljos i kveld.»
Slik åpner hymnen, skrevet av Jacob Sande i 1931, den har i generasjoner båret juleevangeliet inn i norske hjem og inn i våre hjerter. I sin stillferdige enkelhet rommer den et dypt katolsk mysterium: Inkarnasjonen – Gud som blir menneske, født i fattigdom, i nattens stillhet, for verdens frelse.
Lyset, det som lyser i de stille grender, er ikke først og fremst et ytre lys. Det er ikke fakler, ildsteder eller alskens festbelysning, det er det sanne lys som evangelisten Johannes forkynner: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden»[1].
På landet, i de stille grender, som Sande skriver, der er vi langt fra maktens sentre, og her bryter Guds evige lys frem. Slik åpenbarer Gud sin vei: ikke gjennom støy og triumf, men gjennom ydmyk nærhet.
Julenatten i hymnen speiler Betlehem. Den hellige byen som profeten Mika forkynte, var liten blant Juda, men utvalgt av Gud: «Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme[2]».
Gud velger det lille for å gjøre det store.
I teksten leser vi at den himmelske liturgien bryter inn i vårt jordiske herværende liv, engelens sang blir til vår sang; «Der song dei for første gongen ved natt over Davids by den evige himmelsongen som alltid er ung og ny».
Hyrdene er sentrale i denne hymnen, slik de er det i evangeliet. De var blant de laveste i samfunnet, likevel er det til dem engelen kommer. «I dag er det født dere en frelser [3]» . Det er dette som er evangeliets radikale nåde: Gud åpenbarer seg først for de fattige, de små. I katolsk tradisjon ser vi her et kall til ydmykhet og årvåkenhet, vi skal være våkne i nattens timer, åpne for Guds uventede nærvær.
Teksten er preget av fred. Ikke verdens fred, som ofte er skjør og betinget, men Kristi fred: Barnet i krybben er Fredsfyrsten. Hans fred springer ikke ut av makt, men av kjærlighet. I dette ligger også korsets skygge: Krybben peker allerede mot alteret og Golgata. Inkarnasjonen kan aldri skilles fra forløsningen.
I katolsk fromhet er Maria alltid nærværende ved mysteriet. Selv om hun ikke nevnes eksplisitt i hymnen, er hennes stillhet og tro underforstått. Maria er vårt forbilde, Kirkens forbilde: Hun er mottakende, lydhør, trofast. Vi gjør mer enn å minnes når vi synger; Vi bekjenner troen. Vi trer inn i mysteriet. Og sammen med Kirken, englene og de hellige, bøyer vi oss i tilbedelse for Ordet som ble kjød – og som fortsatt lar sitt lys skinne i stille grender.
«Den songen som atter tonar med jubel kvar julenatt
Om barnet Guds son vår sonar som døden for evig batt»
