Flannery O’Connor – Lidelse og Nihilisme i hennes tekster

KOMMENTAR: Flannery O’Connors omfavnelse av det krevende kallet som forfatter var formet av lidelsens kall.

Av George Weigel

Hvor passende at Flannery O’Connor ble født på høytiden for Herrens bebudelse – den liturgiske festen som feirer Marias villige ja til et kall gitt av Gud. Da vi for tre måneder siden markerte Flannery O’Connors hundreårsjubileum, var det nettopp denne dimensjonen ved hennes liv som gjorde sterkest inntrykk på meg: hennes omfavnelse av det krevende forfatterkallet, dypt preget av lidelsens kall.

For noen år siden, kort tid etter utgivelsen av den polske utgaven av min bok Letters to a Young Catholic (som inneholder et kapittel om Flannery O’Connor), mottok jeg en harmdirrende e-post fra en polsk prest. Hvordan kunne jeg, biografen til Johannes Paul II, våge å anbefale en så frastøtende forfatter til lett påvirkelige unge katolikker? Det viste seg at den gode pateren hadde lest en polsk oversettelse av O’Connors klassiske novelle «A Good Man Is Hard to Find» og var blitt sjokkert – ja, fullstendig sjokkert – av den typiske O’Connor-skikkelsen: den morderiske «Misfit».

I et svar på e-post forklarte jeg at Flannery O’Connors unike estetikk – katolsk, gotisk og sørstatsamerikansk – er usedvanlig vanskelig å oversette, og foreslo derfor at han ga O’Connor en ny sjanse ved å lese brevsamlingen hennes, The Habit of Being.

Jeg håper inderlig at han gjorde det. For jeg deler Chilton Williamson Jr.s oppfatning om at den posthumt utgitte The Habit of Being faktisk er Flannery O’Connors beste bok. Denne enigheten uttrykker jeg riktignok med en viss forsiktighet, særlig i lys av kritikeren Bruce Bawers nylige påstand i The New Criterion om at Flannery O’Connor var den fremste amerikanske novelleforfatteren i det 20. århundre (ta den, Papa Hemingway!).

I The Habit of Being, og med sin egen stemme, beskriver Flannery O’Connor livets krevende realiteter som lupus-rammet skjønnlitterær forfatter. Samtidig fremstår hun som en av sin tids mest talentfulle katolske apologeter. Med «apologet» mener jeg her ikke en som tvinger tro på andre gjennom ahistorisk logisk strenghet eller ufeilbarlige syllogismer. O’Connors apologetikk er snarere dypt rotfestet i en humanistisk forståelse av trosbekjennelsens fundamentale sannheter, kombinert med en skarp innsikt i de kulturelle hindringene det moderne liv setter opp mot en kristen forståelse av disse sannhetene.

Den første og kanskje mest åpenbare av disse hindringene var modernitetens svekkede grep om forskjellen mellom godt og ondt. I et brev til venninnen Betty Hester, hvor hun kommenterte en «idiotisk» anmeldelse i The New Yorker av novellen «A Good Man Is Hard to Find», skrev Flannery at «den moralske sansen er blitt avlet bort fra visse deler av befolkningen, akkurat som vingene er avlet bort fra visse kyllinger for å få mer hvitt kjøtt. Dette er en generasjon med vingeløse kyllinger, og jeg antar det er dette Nietzsche mente da han sa at Gud var død».

Eller som hun også skrev: «Når jeg ser [mine] historier omtalt som skrekkhistorier, må jeg alltid smile, fordi anmelderen konsekvent har misforstått hvor skrekken egentlig ligger.» Hvorfor? Fordi anmelderen, som så mange i vår samtid, hadde vokst opp i en kultur der «ondskap» var blitt psykologisert, skriftemålet erstattet med terapeutens sofa, og Bibelens personifisering av det onde – Satan – redusert til en tegneseriefigur.

Som referansen til Nietzsche antyder, forstod Flannery O’Connor, slik det fremgår av The Habit of Being, allerede på 1950-tallet at roten til modernitetens forvirring rundt godt og ondt lå i nihilismen – en nihilisme som den gang var implisitt, men som i dag uttrykkes åpent: tanken om at det ikke finnes faste eller objektive sannheter om den menneskelige tilværelse, og at alt ved oss derfor er plastisk, formbart og kan endres etter egen vilje. Flannery O’Connor ville derfor neppe blitt overrasket over nyere juridisk galskap i det Franklin D. Roosevelts politiske strateg Jim Farley kalte «Sovjet i Washington»: en lovgivning som gir en fullt anatomisk mann som «identifiserer seg» som kvinne uhindret tilgang til et spa for kvinner, inkludert «retten» til å bade sammen med 13 år gamle jenter.

Flannery O’Connor, som døde i 1964, fikk aldri lese Det andre Vatikankonsils erklæring om at «ved å åpenbare hemmelighetene om Faderen og Hans kjærlighet, manifesterer Kristus, den nye Adam, fullt ut mennesket for det selv og viser det dets herlige kall». (Gaudium et Spes, 22). Men det hadde hun heller ikke behov for. Som hennes apologetiske brev tydelig viser, forstod hun klart at svaret på nihilismen som ligger bak vår tids dype forvirring og redsler, finnes i inkarnasjonen – i Kristus, som åpenbarer menneskets sanne vesen for oss.