Notert: Adventens stillhet, pavebok – og striden om kjønn, skole og gudstjenester

Advent som «liturgisk mikropause» møter en desember preget av støy – og av nye strider i offentligheten. I ukens Notert: pavebok og Annuario på nett, Venezuela og Caritas, samt debatten om kjønn, sekularitet og skolegudstjenester.

Av sr Anne Bente Hadland, 12. desember 2025

Gå direkte til:

Advent

“Advent er Kirkens liturgiske mikropause for vårt indre liv, en tid bygget på venting og stillhet i løpet av den mest støyende og overfylte måneden i året,” skriver Delphin Chui i The Catholic Herald. Og hun skriver videre at adventstiden er en tid for å gjøre noe hjernen vår trenger mer av; å kjede oss. Å lære oss at vi er skapt for noe mer, mye mer, enn konstante stimuli. Kjedsomheten er på det nærmeste effektivt utryddet ved hjelp av de allestedsnærværende skjermene.

“Vår kultur behandler venting som en designfeil, fienden til hyperproduktivitet hvor hvert tomt sekund må fylles. Noen ganger prøver vi til og med å jukse med tiden ved å se favorittprogrammene våre i hurtigspoling eller lytte til lydbøker på x2. Men Gud skapte oss ikke for konstant støy. Den kristne tradisjonen har alltid forstått (og levd etter) det moderne forskning nå gjenoppdager: at stillhet og venting er avgjørende for sjelens dybde, og fremmer bønn, innsikt og ærefrykt midt i livets distraksjoner. Advent er Kirkens liturgiske mikropause for vårt indre liv, en tid bygget på venting og stillhet i løpet av den mest støyende og overfylte måneden i året.”

Bøker

Som tidligere nevnt er bøkene fra podkast-serien Ulest nå nettopp kommet i bokform. Utgitt av lille Sisik forlag, ledet av lege, forfatter og tidligere misjonær, Dag Gundersen Storla. Han har også oversatt 13 av de 24 titlene. I et intervju med Dagen sier han: “Dette er utrulege skattar som er skjulte for norske kristne, og som mange ikkje er opplyste om. Tekstane gjev oss innblikk i tankane til kristne tenkjarar frå dei siste 21 hundreåra. Det er snakk om ein enormt rik litteratur, seier han om den felles kristne arven.”

På listen over utgaver finner vi blant andre Ireneus, Justin Martyr, Augustin, Benedikt, Therese av Lisieux, Anselm, Thomas Aquinas, Luther, Søren Kirkegaard, Dietrich Bonhoeffer og Benedikt XVI hvis Jesusbøker er kommet i nytt opplag, nå på St. Olav forlag. Hele serien samlet kan kjøpes med gode rabatter.

Les mer hos Dagen (bak betalingsmur)
Dag har omsett fleire av Ulest-tekstane: – Dette er utrulege skattar som er skjulte for norske kristne

Pavebok

Pave Leo XIV blir også en bok til del på nyåret. Vi har tidligere omtalt boken med og om ham ved Elise Ann Allen, men denne nye boken består av prekener og taler han har holdt som pave. Så alt er i og for seg tilgjengelig på vatican.va, men nå kommer de også i bokform. 

Les mer fra EWTN News
‘Peace Be With You!’ First full-length book by Pope Leo XIV set for February release

Følg paven her.

Annuario på nettet

Den pavelige årboken Annuario Pontificium er nå kommet i digital versjon. Den nye plattformen som ble presentert for pave Leo XIV av Statssekretariatet og Dikasteriet for kommunikasjon, gir omfattende opplysninger om dikasteriene i Den romerske kurie, bispedømmer, religiøse institutter og apostoliske nuntiaturer.

Les mer:
Pontifical Yearbook now available online with information on global Church

Venezuela

Samme dag som Maria Corina Machados datter mottok fredsprisen på vegne av sin mor, som først ankom Oslo i nattetimene samme dag, ble en annen venezuelansk statsborger fratatt passet og nektet utreise. Det dreier seg om kardinal og tidligere erkebiskop i Caracas, Baltazar Porras, en sterk kritiker av det sittende regimet. 

Tildelingen av fredsprisen til Maria Corina har møtt sterk kritikk, kanskje mest på grunn av hennes støtte til Trump-administrasjonen og Trumps støtte til henne. “Vel er hun konservativ”, skriver Christina Pletten i Aftenposten, men saken er god. Eller som Vårt lands leder skriver: “Når stolen til Nobelprisvinneren står tom, er det et tegn på at komiteen har gjort et godt valg.” Machado ble tildelt fredsprisen for sitt «utrettelige arbeid for å sikre demokratiske rettigheter for folket i Venezuela, og for sin kamp for en rettferdig og fredelig overgang fra diktatur til folkestyre». 

Talen fra Nobelkomiteens leder, Jørgen Watne Frydnes, er tydelig: “Når mennesker nekter å gi opp demokratiet, nekter de også å gi opp freden. En som har forstått dette, er Maria Corina Machado.” Og til Venezuelas president, Nicolas Maduro, sier han: “Du bør akseptere valgresultatet og trekke deg. Legg grunnlaget for en fredelig overgang til demokrati. Fordi det er dette Venezuelas folk vil ha.”

I fredsprisvinnerens tale, holdt av datteren, sier hun mer om bakgrunnen for at hun må leve i skjul og altså måtte smugles ut av Venezuela:
“Min generasjon ble født i et levende demokrati, og vi tok det for gitt. Vi trodde at friheten var like evigvarende som luften vi pustet inn. Vi verdsatte våre rettigheter, men vi glemte våre plikter. Truet av denne sannheten, forbød regimet meg å stille som kandidat i presidentvalget. Det var et hardt slag, men mandatene tilhører folket. Så vi begynte å lete etter en annen kandidat som kunne ta min plass. Edmundo González Urrutia meldte seg: en rolig og modig tidligere diplomat. Regimet trodde at han ikke utgjorde noen trussel. Edmundo González vant med 67 % av stemmene, i alle delstater, alle byer, alle landsbyer. Hver eneste protokoll fortalte den samme historien. I løpet av få timer ble de digitalisert og publisert på et nettsted slik at hele verden kunne se.

Diktaturet svarte med terror.
2500 mennesker ble kidnappet, forsvunnet, torturert.
Hjem ble merket.
Hele familier tatt som gisler.
Prester, lærere, sykepleiere, studenter, alle som delte en valgprotokoll, ble jaktet på.
Dette er forbrytelser mot menneskeheten, dokumentert av FN. Statsterrorisme, brukt for å begrave folkets vilje.”

Begge talene kan leses på NRK.

Andre reaksjoner:
En verdig fredsprisvinner (Vårt land – Bak betalingsmur)
Frihetskamp for meg, men ikke for deg (Stavanger aftenblad)

Samme dag, den 10. desember, ble en annen venezuelansk statsborger stoppet og fratatt passet i det han ville reise ut av Venezuela. Det dreier seg om kardinal og tidligere erkebiskop i Caracas, Baltazar Porras, en sterk kritiker av det sittende regimet. 

Spenningen mellom Kirken og regjeringen har økt siden kanoniseringen av de to første venezuelanske helgenene, St. José Gregorio Hernández og St.  Carmen Rendiles, 19. oktober.
Like før kanoniseringen publiserte landets katolske biskoper et hyrdebrev der de oppfordret til løslatelse av mer enn 800 politiske fanger. Og i Roma i forbindelse med kanoniseringen, sa kardinal Porras at situasjonen i Venezuela var «moralsk uakseptabel med økende fattigdom, økt militarisering, økt vold, korrupsjon og manglende respekt for folkeviljen».

Vatikanet var uvanlig direkte i sine kommentarer om regimet i dagene etter kanoniseringen.

I en takkemesse 20. oktober for kanoniseringen kom Vatikanets statssekretær, kardinal Pietro Parolin, med en av de skarpeste kritikkene av det venezuelanske regimet fra en Vatikan-tjenestemann i nyere tid, mens regjeringens offisielle delegasjon satt på første rad.

Parolin oppfordret regjeringen til å «lytte til Herrens ord, som kaller dere til å åpne urettferdige fengsler, bryte undertrykkelsens lenker, sette de undertrykte fri, bryte alle lenker».

Les mer hos The Pillar:
Cardinal Porras detained, barred from leaving Venezuela

Kjønn og Bufdir

Bufdir, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets, forslag til «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte», vekker strid. Vel er det “bare” snakk om råd, men det er et offentlig organ som her gjør seg til talerør for en høyst omdiskutert ideologi: At kjønn er noe man velger, at det finnes et bredt spekter av kjønn som man kan orientere seg mellom, og at den biologiske og vitenskapelige tokjønnsmodellen ikke lenger skal være det selvfølgelige utgangspunktet. 

Med dette som underliggende premiss, foreslår Bufdir at personer skal kunne velge garderobe ut fra eget ønske og det kjønn en identifiserer seg som. Tilsvarende vil kunne gjelde i fengsler, krisesenter og i idrett. 

KrFs leder Dag Inge Ulstein skriver i Dagen:
“Et av de mest ekstreme forslagene åpner for at lærere og andre offentlig ansatte skal bruke ett navn og pronomen på barnet når foreldrene er til stede, og et annet når de ikke er det. 
Rådene legger opp til at lærere og andre offentlige ansatte raskt skal bekrefte og forsterke den subjektive kjønnsidentiteten mindreårige har kommet fram til at de har. Dette innebærer sosial transisjon – nytt navn, nye pronomen og ny rolle.

Men forskning viser at kjønnsdysfori hos barn i stor grad ikke vedvarer. Opptil 80 prosent av barn med slike utfordringer finner ro i sitt biologiske kjønn etter puberteten. Det som gjennom historien og på tvers av kulturer har vært biologiske og vitenskapelige kategorier, foreslås nå definert som subjektive selvforståelser.”

Kjønnet språk skal unngås, det skal også ord som ikke er kjønnsnøytrale. På Bufdirs egen hjemmeside er eksemplene listet opp. Der står det: Ikke si «mine damer og herrer», ikke si «mor og far», ikke si «jente og gutt». 

Rådene er ment å imøtekomme mennesker med kjønnsdysfori: 
«Hvis du snakker til en gruppe, for eksempel i undervisning eller veiledning, bør du benytte et inkluderende og kjønnsnøytralt språk. Det vil alltid være kjønnsmangfold i en gruppe, og du bør ikke anta at det bare er kvinner og menn i en gruppe, selv om du synes det ser slik ut. Gå ut ifra at «alle finnes i rommet». Reflekter over språkbruk og hva som vil være respektfulle ord og formuleringer.

«Noen kan ha behov for at du bruker ‘Lise’ og ‘hun’ når dere er alene, men ‘Markus’ og ‘han’ når foreldrene er i nærheten.» 

Dette er en oppskrift på konflikt og mistillit, skriver Ulstein, og videre: Det kommer også på kant med Opplæringslova, som slår fast at opplæringen skal skje «i samarbeid og forståing med heimen».  Skolen kan ikke legge opp til å skjule ting for foreldre. En slik praksis vil svekke tilliten mellom skole/barnehage og hjem som er grunnleggende for at barn skal ha det trygt.

Les hele kronikken her.

En amerikanske biskop, Daniel E. Thomas, kom tidligere i høst med et brev om kjønnsideologi: The Body Reveals the Person: A Catholic Response to the Challenges of Gender Ideology, først og fremst ment som pastoral omsorg for dem lider under kjønnsdysfori. “Jeg tilbyr dere, deres familier og venner, og alle som er opptatt av deres velferd, Kirkens veiledning om de mange vanskelige spørsmålene som oppstår på dette vanskelige området”, og han sier bl.a. at kjønnsideologien for det første gir en oppfatning av vår menneskelighet som benekter den bibelske sannheten om oss, og påfører enkeltpersoner og samfunnet alvorlig skade. For det andre forårsaker kjønnsdysfori reell lidelse, men det finnes ingen kliniske bevis for at transisjon gir langsiktige fordeler for den mentale helsen. 

Hele uttalelsen kan leses her.

Les mer:
Catholics and gender ideology

Sekularitet og skolegudstjenester

I podkasten “Communicatio” sier biskop Erik at sekulariseringen har kommet til et endepunkt, noe Olav Hovdelien følger opp i en kommentar på EWTN: “Hva kommer etter sekulariseringen, biskop Varden?”

Men hva er nå sekularitet? Det spørsmålet diskuterer Daniel Joachim Kleiven i Skaperkraft, der han hevder at sekulær fornuft ikke finnes – alternativet er nihilisme, verditomhet. Han innleder med følgende refleksjon:
“Det er viktig at vi har et sekulært samfunn, sies det. Det gir rom for å leve sammen med ulike bakgrunner og livssyn. Men det har slått meg stadig mer hvor kunstig distinksjonen mellom begreper som «sekulær» og «religion» er. Problemet er at konseptet «sekularitet» ofte tåkelegger mer enn det oppklarer. Det er ikke «sekularitet» som gjør det mulig for oss å leve sammen. Det er snarere en viss forståelse av hva det vil si å skape et godt samfunn, som deretter kommer til uttrykk i kultur og praktisk politikk.”

Så går han videre og spør: Hva er et godt samfunn? Og, hva er godt? Da er man straks på verdensanskuelsenes arena, sier han, hvor “ingenting er ‘nøytralt’. Ikke litt en gang. Derfor kan religion og politikk neppe heller meningsfullt skilles”. Verdt å lese!

Les mer:
«Hva kommer etter sekulariseringen, biskop Varden?»
Sekulær fornuft finnes ikke

Skolegudstjenester

Professor emeritus Bernt T. Oftestad er ute i Dagen og spør: “Sekulariseringen av Norge er fullført, hevdet biskop Erik Varden for litt siden. Men noe stod tydeligvis igjen – skolegudstjenestene før jul. I dag er man i ferd med å kaste dem på «historiens skraphaug.» 

Han skriver: “Etter at statsreligionen forsvant, vil staten sikre samfunnsenheten ved sekularistisk demokratisk liberalisme. Enheten skal romme livssynsmangfold. Det krever rett til livssynsfrihet og gjensidig respekt for denne retten blant borgerne. Selvsagt innen de ideologiske og politiske grenser som den liberale og sosialdemokratiske statsideologien har trukket opp. Det er derfor fullt og helt i samsvar med denne ideologiens dypeste intensjoner å avise forkynnelse (av religion) i skoleundervisningen.” 

Og han avslutter: “Å søke samforstand med en sekularisert stat for å redde den såkalte «kristenarven», betyr at troen må tynnes ut og renses for slikt som ikke er kompatibelt med statens ideologi. Denne dekonstruksjon av kristendommen er allerede kommet langt.” 
Også han fortjener å bli lest i sin helhet.

Men hva gjør vi med skolegudstjenestene? Har de utspilt sin rolle i det pluralistiske, mangfoldssamfunnet som Frank Rossavik i Aftenposten mener, eller tvert imot, som en kommentar i Nettavisen påpeker: Et flerkulturelt samfunn betyr ikke at majoriteten skal slette sin egen kultur.

Eller, som kirkehistoriker og enn så lenge kommentator i Vårt land, Eivor Oftestad sier:
“Det vitner om åndelig fattigdom å ta verdens beste fortelling fra barna. I stedet for å ha berøringsangst for kristendommen, bør skolene se verdien av de kristne ritualene, samarbeide med kirken og utnytte denne muligheten enda bedre. Julegudstjenestene bør ikke avvikles, men tenkes gjennom på nye premisser.

Julekrybben er et forankringspunkt for formidlingen av skolens og fellesskapets verdier. Berøringsangsten er prippen og formalistisk når ikke en gang «Deilig er jorden» kan synges som fellessang. Da er det på tide å bruke fantasien og tenke i andre baner.

For julen er kulturarv på sitt beste. Vær stolt av fortellingen, dramatiser den i klasserommene, del den raust med de som ikke kjenner den fra før, la barna leve seg inn i de ulike aktørene. 

Hvordan var det å være Maria og Josef som ingen ville ta imot? Hva fordrer det å få et hjelpeløst barn i våre hender? Samarbeid med kirkene og bruk det hellige rommet der barnet legges i krybben, til sanselige erfaringer som forankrer vår kulturs kjerneverdier i verdens beste fortelling.”

Les mer:
Skolegudstjenesten passer ikke i mangfolds-Norge (Aftenposten)
Mangfold går på bekostning av norsk kultur (Nettavisen)
Den siste rest av kristenheten lar seg ikke redde (Dagen – Bak betalingsmur)
Ikke frata barna verdens beste fortelling (Vårt land – Bak betalingsmur)

Caritas i alle kanaler

Generalsekretær i Caritas, Ingrid Joys, er en synlig og uredd aktør, og godt er det, enten hun uttaler seg – som nylig – om korrupsjon i Ukraina eller folkeretten.  Men også andre Caritas-aktører er på banen, f.eks. Waldemar Artur Szyngwelski som på nettstedet “Fri Fagbevegelse” argumenterer for norskopplæring for EU-arbeidstakere, eller når Vårt Land spør hvordan det egentlig går med Caritas etter rotet om etterlønn for en tidligere generalsekretær. 

Der – i Vårt land, altså – leser vi at etter en kraftig nedgang i gaveinntektene og faste givere (7,9 %) i fjor, er tendensen snudd, sier Alexander Golding: 

• Av gyldige faste givere har Caritas Norge opplevd en vekst på 14 prosent.
• Innsamlingen har økt med i underkant av 2 millioner kroner – fra 10,3 millioner kroner til 12,2 millioner kroner

Golding sier at de er «svært glade» for at pilene har begynt å peke oppover igjen.

– Det betyr mye for oss å se at tilliten gradvis bygges opp igjen, og at engasjementet blant givere og støttespillere er på vei opp. Det styrker oss i det løpende arbeidet og bekrefter at vi er på riktig kurs.

Mens styreleder Peter Kuran uttaler:
– Jeg var opptatt av at vi ikke hadde tid å miste. Vi så jo tilbakemeldingene fra giverne som vi mistet. Når vi er en organisasjon som lever av troverdighet, måtte vi raskt klare å sette fingeren på hva som hadde skjedd galt.

Arbeidsgruppen kom med flere innspill til forbedringer, blant annet skjerping av rutiner knyttet til behandling av dokumenter og styreprotokoller:

– Vi har nå gjennomført rutiner for å profesjonalisere styrearbeidet, og sikre kommunikasjon rundt det, slik at ingen styremedlemmer kan si i etterkant av en sak at de ikke visste noe om det, sier Kuran.

Les mer:
– På god vei til å gjenoppbygge tillit (Vårt land – Bak betalingsmur)
Etter tjue år med fri flyt, er det på høy tid at EU-arbeidstakerne får rett på norskopplæring (FriFagbevgelse)
Caritas-sjef om korrupsjons­skandalen: –⁠ Ukrainas hovedfiende (VG)
Norge må stå stødig i folkeretten (Altinget)

Det er gode nyheter. Vi oppfordrer alle som kan om å støtte Caritas’ juleaksjon. De skriver: 
Akkurat nå trenger mennesker nødhjelp. Det være seg i Ukraina og Gaza, eller i land i Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Vi er til stede før, under og etter kriser.

Med din støtte kan vi hjelpe mennesker som virkelig trenger det. En julegave til nødhjelp bidrar til at sårbare mennesker får mat, husrom eller annen hjelp. 

Når folk lider, har vi ingen tid å miste. Da er det viktig at vi har midler tilgjengelig, slik at vi kan igangsette arbeid umiddelbart.  

Gi nødhjelp til jul!

Vi minner også om NUKs adventsaksjon som i år ikke går gjennom Caritas, men kanaliseres gjennom maristenes hjelpeprogram til skole og rent vann for barn i Burundi (adventsaksjonen.no): kontonr 3000.16.91410 ELLER VIPPS TIL: 19016

Helt på tampen

Helt på tampen, rett før deadline, kommer det inn et nytt pavelig dokument om viktigheten av arkeologi! Det pavelige institutt for kristen arkeologi feirer hundreårsjubileum, og i den anledning har pave Leo XIV kommet med et apostolisk brev.

Vi gjengir et utdrag:
«Kristne er ikke foreldreløse: vi har en troens slektslinje, en levende tradisjon og et fellesskap av vitner. Kristen arkeologi avslører denne slektslinjen og bevarer dens tegn, tolker dem, forteller om dem og videreformidler dem. I denne forstand er det også en håpets tjeneste, for det viser at troen allerede har overlevd vanskelige tider og motstått forfølgelse, kriser og forandringer. Troen har blitt fornyet og gjenfødt, slått rot i nye folk og blomstret i nye former. De som studerer kristendommens opprinnelse, oppdager at evangeliet alltid har hatt en skapende kraft, at Kirken alltid blir gjenfødt, og at håpet aldri har falmet.»

Brevet kan leses i sin helhet her.

Les mer:
Pope Leo: Christian archaeology is vocation and form of love for Church and humanity

Kanskje en helgen?

“Den hellige jernbanearbeideren”, blir han kalt, Paolo Pio Perazzo. Han ble født 5. juli 1846 i Piemonte i Italia i en troende katolsk familie. Han flyttet ofte som barn, dels på grunn av familiens økonomiske problemer, og ble tatt hånd om av en onkel der han fikk utdannelse og veiledning som skulle forme hans sosiale og religiøse bevissthet. 

Tiden han vokste opp i falt sammen med en tiltagende industrialisering og en sterk antiklerikalisme og sekularisering, faktisk. Perazzos yrkesliv var i jernbanen der han begynte som 20 åring og jobbet i bortimot femti år uten å stige nevneverdig i gradene. Det skyldtes ikke mangel på talent, men hans urokkelige katolske overbevisning vekket anstøt i en tid preget av antiklerikalisme og frimurerinnflytelse blant arbeiderne. På slutten av 1800-tallet var det en økning i borgerlige ekteskap, separasjoner og sekulære begravelser – som Perazzo stille sto imot. Likevel betraktet han sitt yrke, ikke som en slitsom jobb, men som et guddommelig kall, et sted hvor «arbeidet bidrar til å realisere en del av Guds rike». Hans dager var en blanding av rutinemessige plikter og inderlig bønn, ofte tilbrakt i tilbedelse foran Sakramentet, noe som hadde stor betydning i hans fromhetsliv. På et tidspunkt ble han også leg-fransiskaner og «legemliggjorde den fransiskanske ånd av gleden ved å tjene». 

Det som skilte Perazzo fra andre var hans “kreative iver for veldedighet” som pave Johannes Paul II senere skulle holde frem som et karakteristika ved ham, og som helt essensielt for det nye årtusenet. 

Perazzo grunnla en rekke foreninger, noen i den fromme genren, andre med et sosialt og karitativt sikte; ambulerende bibliotek for arbeidere, katolske arbeiderforeninger, et asyl for syke og fattige. Han grunnla også en forening mot blasfemi og grov språkbruk. Han var aktiv som journalist og bidro til opprettelsen av en avis og en nasjonal fagforening for jernbanearbeidere. Han var veldig aktiv og veldig kreativ! Men mest kjent er han allikevel for sin eukaristiske fromhet og opprettelsen av brorskap som forpliktet seg på daglig tilbedelse. 

I 1881, inspirert av en pilegrimsreise til katedralen i Torino, grunnla han et brorskap som skulle sikre eukaristisk tilbedelse døgnet rundt. Denne lille gruppen som startet i et enkelt kapell, blomstret opp til et erkebroderskap i 1894, velsignet av pave Leo XIII, som ga Perazzo en privat audiens i 1899. Under hans ledelse spredte det seg over bispedømmer i Italia og utenfor, og fremmet åndelig fornyelse midt i tidens sosiale omveltninger. Perazzos apostolat strakte seg videre: han kjempet for arbeideres rettigheter gjennom katolske foreninger, organiserte hjelp til de fattige og reiste til og med til Roma i 1911 for å sikre pavelig godkjenning av brorskapets vedtekter fra pave Pius X. Hans liv var et vitnesbyrd om lekfolks hellighet – et bevis på at hellighet kan blomstre i fabrikker og kontorer.

Da han kom tilbake fra audiensen i Roma 28. oktober 1911, deltok Perazzo i en eukaristisk velsignelse i Torino, hvor han ble bitt av en hund med rabies. Infeksjonen spredte seg, og 22. november samme år døde han omgitt av dem han hadde ledet i troen. Hans død forsterket bare den auraen av hellighet som lenge hadde omgitt ham; vitner beskrev en mann som i sine siste timer utstrålte ro og tilgivelse.

Perazzos arv lever videre som et forbilde for troende arbeidere. I 1998 anerkjente pave Johannes Paul II formelt hans heroiske utøvelse av teologiske og kardinaldyder og erklærte ham for ærverdig – et skritt mot mulig saliggjøring. I dag, i San Tommaso-kirken i Torino hvor han hviler, og gjennom arrangementer som konferansen «Hellighet og arbeid» i 2022, inspirerer hans historie jernbanearbeidere, arbeidere og alle som søker å helliggjøre det vanlige liv. Paolo Pio Perazzo minner om at ekte apostelskap ikke ligger i store gester, men i trofast tilstedeværelse: en rutinemessig arbeid som utføres med hengivenhet og i vissheten om Guds nærvær, et kapell som holdes opplyst gjennom natten, et liv som er helt viet Gud midt i verdens ubarmhjertighet. I en tid med flyktige distraksjoner viser han kallet til å gjenoppdage det hellige i det ordinære.

Les mer:
Religion: Beatified Railwayman (Time)
Paolo Pio Perazzo (Wikipedia)
Mer fra X