KOMMENTAR: Midtveis i fastetiden peker George Weigel på tre temaer som kan lede oss mot påskens herlighet: katekumenatet, «Guds eventyr» og et dypere vennskap med Kristus.

George Weigel, 25. mars 2026

Hele hensikten med fastetiden, som nå er godt over halvveis, er å forberede oss på påskens herlighet og på åpenbaringen av den bestemmelsen Gud fra begynnelsen hadde for menneskeheten (1 Mos 1,1); den bestemmelsen Kristus gjorde mulig etter syndefallet gjennom påskemysteriet i sin lidelse, død, oppstandelse og himmelfart.

Mens Kirken fortsetter sin vandring gjennom fastetiden, kan vi stanse opp ved tre store temaer som preger denne ærverdige botstidens åndelige rytme.

Det første kan kalles det årlige katekumenatet.

En av de viktige fruktene av den liturgiske reformen som Det annet Vatikankonsil tok initiativ til, har vært gjenopprettelsen av katekumenatet som en egen fase i det åndelige liv. Det handler om langt mer enn at «katekumenene» — de som skal døpes ved påske eller opptas i fullt fellesskap med Kirken — «lærer katekismen». Å tilegne seg den kristne troens sannheter er selvsagt avgjørende, men dette studiet blir nå supplert av et program med bønn, nestekjærlighet og en gradvis innlemmelse av katekumenene i Kirkens liturgiske liv gjennom en rekke seremonier i fastetiden.

Selv om denne prosessen med «kristen initiasjon» først og fremst er beregnet på dem som skal tre inn i Kirken ved påske, har den også reell betydning for dem som allerede er døpt. De kan leve fastetiden som en privilegert tid til å reflektere over dåpens betydning; øyeblikket da vi ble innlemmet i Kristi legeme, Kirken, og mottok Kristi misjonsbefaling: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19).

Samvittighetsransakelsen i fastetiden kan da rette seg mot disse spørsmålene: Hvor trofast har jeg det siste året levd det misjonerende disippellivet jeg ble kalt til i dåpen? Hvilket slagg i min sjel må renses bort dersom jeg skal leve dette oppdraget mer fruktbart i året som kommer?

Et annet stort tema i fastetiden ble av pave Benedikt XVI i en preken i 2010 beskrevet som «Guds eventyr, storheten i det han har gjort for oss». Hva består dette «eventyret» i? Det består, sa Benedikt, i det faktum at «Gud ikke ble værende i seg selv; han trådte ut av seg selv» — og fortsatt gjør det.

Dette guddommelige eventyret begynner med skapelsen, som fortsetter også i dag, fordi Guds opprettholdende skapermakt holder alt i væren (Kol 1,17). Deretter ble eventyret forsterket da Gud trådte inn i historien. Først gjennom åpenbaringen av seg selv for Israels folk og sine pakter med dem; senere, og endelig, i Sønnen, som ble menneske i historien og åpenbarte seg som Forløseren i påskemysteriet; og nå i utgytelsen av Den hellige ånd, som helliggjør verden gjennom Kirken.

Fastetiden minner oss dermed om at frelseshistorien ikke er menneskets søken etter Gud, men Guds inntreden i historien, slik at mennesket kan lære å gå inn i fremtiden på den samme veien som Gud går. Frelseshistorien løper ikke på et parallelt spor ved siden av «verdenshistorien». Frelseshistorien er verdenshistorien lest i sin dypeste dimensjon og mot sin egentlige horisont.

Eller sagt på en annen måte: Vi er ikke alene; historien har en retning og et mål; og dette målet er ikke intetheten. Å reflektere over hvor dypt dette bibelske blikket på virkeligheten preger vårt daglige liv og vårt arbeid som misjonerende disipler, er et annet anliggende for fastetiden.

Og for det tredje kommer det store fastetemaet om å fordype vennskapet med Kristus. I årets liturgiske søndagssyklus kommer dette tydeligst til uttrykk i søndagenes evangelielesninger. I fortellingen om Jesus og kvinnen ved brønnen lærer vi at disippelskapet begynner med Guds tørst etter oss. I beretningen om Jesus og den blindfødte blir vi minnet om å se vårt kall som disipler med øyne som er åpnet gjennom møtene med Herren. Til slutt inviterer oppvekkelsen av Lasarus oss til å fordype vår overbevisning om at Jesus er Guds Sønn, med makt til å beseire døden og reise oss opp fra dens bånd.

Det er vanskelig å tro at det nå er gått femten år siden fastetiden 2011, da jeg først begynte å reflektere over disse temaene mens jeg arbeidet i Roma sammen med Elizabeth Lev og min sønn Stephen — et eventyr som munnet ut i boken vår, Roman Pilgrimage: The Station Churches.

Ønsker du å gå dypere inn i fastetidens rikdom og samtidig oppleve noe av den arkitektoniske og estetiske storheten ved fastetiden i Roma, vil jeg anbefale å skaffe boken i Kindle-utgave, der alle de 175 bildene er gjengitt i strålende farger.