Gertruda Detzel: Den skjulte troens flamme

Den skjulte historien om Guds tjenerinne Gertruda Detzel – en legkvinne som holdt troens flamme levende gjennom tiår med sovjetisk forfølgelse – har nå nådd Roma. Med overleveringen av femten kilo dokumenter begynner nå den romerske fasen av hennes saligkåringsprosess.

Biskop Evgeny Zinkovskiy, hjelpebiskop i Karaganda, presenterte hennes sak for pave Leo XIV, dagen etter et møte i Dikasteriet for helligkåringssaker

En liten delegasjon fra Kasakhstan ankom med to forseglede esker – femten kilo dokumenter, vitnesbyrd og beretninger om rapporterte mirakler.

Dette øyeblikket markerer begynnelsen på den romerske fasen av hennes saligkåringsprosess – og første gang en legkvinne fra Sentral‑Asia har nådd dette stadiet.

Biskop Evgeny Zinkovskiy forteller: «Det var svært rørende å se at selv vår fjerne sak fra Kasakhstan – saken om vår Guds tjenerinne Gertruda – ble mottatt så varmt, med åpne armer.»

Født i 1903 i Kaukasus i en etnisk tysk familie, ble Gertruda Detzel deportert til Kasakhstan i 1941 under Stalins styre. Hun tilbrakte åtte år i sovjetiske arbeidsleirer – først fengslet på grunn av sin etnisitet, og senere i fem av disse årene for noe som var enda farligere for regimet: hennes urokkelige tro og misjonsiver.

Biskop Joseph Werth, et øyenvitne til Gertruda Detzels liv, fremhever: «Da Gertruda var barn, sa hun en gang under en samtale med sognepresten: ‘Jeg skulle ønske jeg kunne bli prest. Hvorfor lot Gud meg bli født som jente og ikke som gutt?’ Presten trøstet henne og sa: ‘Gertruda, vær tålmodig. Gud vil en dag vise deg hvorfor han gjorde deg til jente og ikke til gutt.’
 Og faktisk, kort tid etter begynte Kirken å bli forfulgt – prester ble arrestert den ene etter den andre – og snart var det ingen prester igjen som var frie, mange var borte. Da forsto Gertruda hva Gud hadde planlagt for henne. Hun begynte å samle folk til bønn.»

Etter at hun ble løslatt fra fengsel i Sør‑Kasakhstan i 1954, valgte Gertruda Detzel å bosette seg i Karaganda – det bankende hjertet av den underjordiske Kirken. Som legkvinne kunne hun stille og rolig gå inn i hjem og hjelpe familier med å holde fast ved troen når prestene ikke kunne gjøre det.

Søster Maria Alma, som har tilbrakt over 30 år som misjonær i Kasakhstan, sier at Gertrudas liv er en påminnelse om at fruktene av ens tjeneste ikke alltid er synlige – det som virkelig betyr noe, sier hun, er å gjøre godt for Gud og for mennesker:
 «Det som påvirker meg mest, er at når hun valgte å dra et sted eller gjøre noe, var begrunnelsen alltid den samme – hun ønsket å gjøre noe godt for Gud og for mennesker.»

Hjemmet hennes ble et tilfluktssted – et sted hvor familier hentet styrke, hvor barn lærte katekismen utenat, og hvor Eukaristien, betrodd henne i hemmelighet av prester, nådde dem som ikke kunne delta i messen.

Tidligere i år ble den bispedømmelige undersøkelsen avsluttet i Karaganda. Forskere fant til og med hennes originale sovjetiske saksmappe, som bekreftet at hun hadde tilbrakt fem år i fengsel for sin tro. Den 22. desember 1989 rehabiliterte Høyesterett i Kasakhstan henne offisielt, frikjente henne for alle anklager og gjenopprettet hennes gode navn.

«Gud, som vet alt, så motet i hennes tro og kjærlighet,» bemerker biskop Evgeny Zinkovskiy, «og Han ser det fortsatt. Må det ved hennes eksempel være slik at troen til så mange andre ukjente troende også finner sin bekreftelse i Guds kjærlighet.»