«Kom, la oss løpe»: Anne Samuelsen åpner døren til karmelittisk spiritualitet

Av Pål Johannes Nes, 4. desember 2025

«Kom, la oss løpe» tar leseren med inn i hjertet av karmelittisk spiritualitet, der indre bønn, helgenliv og Kirkens sakramenter veves sammen. I dette intervjuet deler Anne Samuelsen hvordan boken ble til, fra kallet inn i Karmel til møtene med helgenene som har formet henne. Boken gir både teologisk dybde og konkret veiledning for dem som vil leve nærmere Gud i det daglige. Her får vi bli med bak kulissene på et verk som allerede omtales som et standardverk om karmelittisk spiritualitet på norsk.

Kom, la oss løpe! er et verk som allerede omtales som en av de mest betydningsfulle norske introduksjonene til karmelittisk spiritualitet. Anne Samuelsen forener her dyptpløyende teologi, helgennær åndelig veiledning og et varmt pastoralblikk. Boken kan virke krevende, men for den som vil fordype seg, åpner den en konkret vei inn i Karmels bønneliv og Kirkens mystiske tradisjon.

I dette intervjuet møter vi forfatteren bak boken. Samuelsen deler tankene, erfaringene og den åndelige reisen som har formet arbeidet – fra de karmelittiske kildene til helgenportrettene og den indre bønnens plass i det kristne livet.

Fakta om boken

Tittel: Kom, la oss løpe! – Innføring i karmelittisk spiritualitet
Forfatter: Anne Samuelsen OCDS
Forlag: St. Olav forlag
Utgivelsesår: 2025
Omfang: ca. 450 sider

Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å skrive en så omfattende innføring i karmelittisk spiritualitet?

For å ta det korte svaret først: Har man fått noe godt, så må det deles! Det må vel kunne sies å være en av våre aller viktigste kristne grunntanker. 

Og så til det lange svaret: Jeg har mottatt så mye vakkert fra denne ordenen på så mange plan, som både har gitt retning for livet mitt og mening med alt som kan virke meningsløst. I det dype bønnelivet, levd i Kirkens hjerte kan man dag for dag hente styrke til å leve med det som måtte være krevende. Alle mennesker får sine utfordringer. Jeg har fått mine, noen ganger i doser som jeg egentlig ikke trodde jeg skulle klare å hanskes med. Men Kirken holder og bærer, bønnen gir håp og styrke, det har jeg erfart. Skulle man ikke dele dette?

Hele den tiden jeg har vært katolikk, siden 1999, har jeg mottatt livgivende veiledning fra kirkens prester, søstre og nonner. Du vet, en konvertitt trenger ikke bare kunnskap om Kirken, sakramentene og morallæren. Det må også integreres i våre liv. Vi må lære å leve som kristne, – tenke, føle som kristne. Dette er noe som barna vanligvis lærer som små hjemme i oppveksten. Konvertitter må lære det som voksne. Kanskje ikke alle har den samme mulighet til å bli tatt hånd om av Mor Teresa søstre og karmelittnonner som jeg har hatt, så tanken ble tidlig sådd at det jeg har fått kanskje kan komme andre til del. 

I St Paul menighet var jeg engasjert i konfirmant-katekese i mange år. Jeg har også opp gjennom årene snakket mye med konvertitter, og da jeg ble opplæringsleder for Karmels sekularorden i 2014 kjente jeg på et behov for å kunne skrive ned noen av de tankene jeg hadde gjort meg på bakgrunn av de mange samtalene med mennesker, og selvsagt det jeg hadde lest. Alt dette har ledet fram mot denne boken som nødvendigvis måtte bli omfattende. Den ble påbegynt som en skole i bønn og kontemplasjon på Sunnivabloggen til Ragnhild Ådland Høen i 2012, og bearbeidet gjennom de siste fem årene med Karmels hage på EWTN.

Boken åpner med et forord av kardinal Anders Arborelius OCD, biskop av Stockholm. Hva betyr det for deg – og for leserne – at en karmelittisk biskop setter sitt stempel på prosjektet?

De fleste med meg skjønner at det å være biskop og i tillegg kardinal innebærer stort ansvar og arbeidsbyrde. At han midt i sin krevende hverdag fant tid til dette er en stor glede, og jeg er så takknemlig for det! Som du påpeker, gir dette formelt sett boken et viktig løft. Om det at en kardinal har skrevet forordet i seg selv fører til at noen leser boken, er det selvsagt fint, men for meg er det som virkelig betyr noe at karmelittpresten Anders Arborelius O.C.D. skriver forordet. Før han ble biskop i 1998, levde han som broder i karmelittklosteret i Norraby, som er de norske sekularkarmelittenes åndelige hjem. At han skriver forordet betyr for meg at det jeg gjør er akseptert av min åndelige familie. Det gjør meg varm om hjertet, for hvem ønsker vel ikke å bli akseptert av sin familie? Om du leser boken, vil du se i hvilken grad både han og broder Wilfrid Stinissen har inspirert boken. Det skulle være nok av sitater å finne der fra dem begge. 

Hva dette betyr for leserne må de vel selv finne ut, men skal man bruke noen timer, dager eller måneder på en bok som omhandler katolsk trosliv, er det selvsagt greit å vite at den ikke viker fra Kirkens lære.

Boken er både teologisk grundig og pedagogisk oppbygd. Hvordan arbeidet du for å balansere teologisk dybde med tilgjengelighet?

Der traff du spikeren på hodet! – Den store utfordringen som jeg faktisk ikke hadde klart på egen hånd. Som jeg har påpekt tidligere, fikk Kristine Dingstad en utfordring med et manus som i all hovedsak var bygget opp av en rekke forskjellige artikler skrevet til forskjellige tidspunkt. Det som nå er kapittel 2 bestod av flere artikler som egentlig ikke hang helt sammen hverken tematisk eller pedagogisk. Vi var langt nede da vi skjønte at dette måtte det gjøres noe dramatisk med. Det var stille lenge og jeg tror vi begge tenkte at dette kom aldri til å gå. Jeg måtte ut på tur og lufte hodet, mens Kristine hakket artiklene i fillebiter. Siden satte hun den sammen igjen på en pedagogisk måte, men det skjedde etter at vi hadde funnet tur- og fjellmetaforen. Johannes av Korset, som vi kan lese om inni boken, snakker om at man må gjennom lidelsens kratt før man kommer frem.  Ja vi fikk sannelig bakse i krattet.

I kapittel 2 og 3 skisserer du hellighetens mål, det indre bønnens natur og sakramentlivets plass. Hva gjorde at du valgte å gi disse temaene en så sentral plass?

Skulle ikke de mest avgjørende tema i det kristne livet få en sentral plass? Vårt mål er hellighet, det vil si himmelen! Det er også vår misjon! Å lede andre mennesker til himmelen. Dette er det helt sentrale i våre kristne liv. Som Jesu disipler må vi ta imot hans lære og det brødet han bryter og deler med oss: SEG SELV. Men vi blir ikke sittende der i salig henrykkelse, vi skal ut og forkynne det glade budskap til hele verden. Ingen kan klare det uten å livnære seg av Kilden. Vi må vite hvem vi er, og vi må leve etter den kunnskapen. Vår Kirke er en sakramental kirke, en bønnens kirke og også en handlingens kirke som ser og tar seg av lidende og fattige. Vi er alle lemmer på dette legemet med så vidt forskjellige oppgaver. Den indre bønnen hjelper oss til å erfare og gjenkjenne dette dypt i vår menneskelighet. Eller kanskje heller skulle vi si at den indre bønnen er en kongevei for den som trenger å vite seg elsket av Gud. Jeg tror vi alle ville både bli bedre mennesker og bedre kristne om vi visste hvor høyt Gud elsker oss!

Helgenene – den hellige Teresa av Ávila, den hellige Johannes av Korset, den hellige Elisabeth av Treenigheten og den hellige Thérèse av Lisieux – fyller store deler av boken. Hvorfor var det viktig å løfte frem nettopp disse?

Du aner ikke hvor jeg har måttet begrense meg ved kun å ta med fire-fem av Karmels mange hellige! Men det var ikke vanskelig å velge disse fordi de alle er så sentrale. Jeg tenker at leseren selv får se hva jeg har valgt å betone hos de forskjellige helgenene. 

I 2016 var jeg i Roma under den hellige Elisabeth av Treenighetens helligkåring. Hun er kanskje den av de jeg har tatt med som folk flest ikke kjenner så godt til. Hun er de kontemplatives hjelper. Det var en karmelittnonnene i Tromsø som introduserte meg til henne gjennom fire foredrag som den gang biskop Anders Arborelius hadde holdt. Jeg oversatte disse og en liten biografi om henne og dette kom ut på Efrem forlag i 2009. Hun har, gjennom hele mitt liv i Karmel hatt en spesiell plass i hjertet mitt fordi hun har delt så mye vakkert og viktig – ikke minst det å stå under korset sammen med Jesu mor Maria. Hun døde av Addisons sykdom i forferdelige smerter i sitt kloster i Dijon i Frankrike i 1906, bare 26 år gammel. 

Kapittel 5, om den hellige Thérèse av Jesusbarnet, oppleves som banebrytende, særlig fordi du tilgjengeliggjør sentrale tekster på norsk. Hva overrasket deg mest under arbeidet med Thérèse?

Jeg trodde jeg kjente Therese fordi jeg hadde lest hennes biografi flere ganger, samt en god del andre bøker om henne! Men så i sluttfasen etter at boken var mer eller mindre ferdig, oppdaget jeg dette bønnekortet som hun hadde skrevet og som lå i hennes breviar. Jeg brukte noen måneder på å forstå hva som lå bak disse bønnene og dypet i hennes hengivenhet til både Jesusbarnet og Jesu Hellige Ansikt. Både hennes dikt og bønner som begge er samlet i forskjellige bøker, avslører så ufattelig mye om hennes tro som ikke kan formidles i ord og som faktisk bare kan antydes gjennom bønner og dikt. Ja, det som jeg er mest lykkelig over, er at jeg fikk oppdage dette og vi fikk oversatt noen av disse diktene slik at de kom med i boken. Det hele falt sammen med at jeg fikk lese pave Frans sin encyklika Dilexit nos. Plutselig falt så utrolig mange biter på plass. En åndelig opptur om man kan si det sånn. 

Hør Anne Samuelsen snakke om boken her:

Boken er rik på visuelle uttrykk – naturmotiver, helgenbilder og klassisk kristen kunst. Hvordan tenkte du rundt den visuelle utformingen?

St. Olav forlag har laget mange vakre bøker, så jeg visste den ville være i trygg havn der visuelt sett. Det ble meg tidlig fortalt at den skulle være full av bilder. Det var en stor gave! Selv er jeg oppvokst i naturen og kjenner meg dypt tilhørende den. I årevis har jeg funnet stor glede i å ligge på bakken og fotografere små usynlige ting (for eksempel blomster) som man ikke oppdager når man springer fort forbi. Når noen av disse bildene er kommet med i boken så blir de en slags stadfestelse av den meditative holdningen, det lave, det stille, det ventende. Nøye utvalgte billedtekster, sammen med de fantastiske vakre ikonene skrevet av karmelittnonnene i Tromsø og Harissa i Libanon, eldre malerier av Karmels hellige osv., kan kanskje være små øyer, eller kanskje oaser i en til tider omfattende tekst.

Du avslutter med Thérèses betraktninger rundt «Dra meg til deg, la oss løpe». Hvorfor valgte du nettopp dette som bokens siste ord?

Skulle jeg svare deg på dette spørsmålet måtte du sette opp en sånn stor «spoiler» varsel som man finner på nettsidene. Jeg tror vi skal la dette være opp til leseren å finne ut, men det er selvsagt ikke tilfeldig.

Hvis du skulle oppsummere bokens hovedbudskap med én setning – hva ville det være? 

Oi! Så skarp jeg er nok dessverre ikke. Men hvis du ser på bokens tittel så tror jeg det holder: Kom la oss løpe!