Hvorfor feirer vi jul?

Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt…For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. (Jes 9,3; 6)

Av Peder Josef Foss, 30. desember 2025

Nest etter Påske er julen den viktigste kristne høytiden. Den 25. desember feirer Kirken høytiden for Herrens Fødsel, at Jesus Kristus Guds Sønn ble født av Jomfru Maria i Betlehem. Men hvorfor er det noe vi feirer hvert år? 

Den første grunnen er for å minnes og glede oss over den historiske hendelsen som innleder verdens frelse. Den høyeste og allmektige Gud kom selv til vår verden og inn i vår historie i en tjeners skikkelse (Fil 2), som et lite Barn, for å helliggjøre vår skrøpelige natur. Han trer inn i verden han har skapt og forener Menneskenaturen med seg. Han unnfanges av Den Hellige Ånd, bæres i lønndom i Jomfru Marias morsliv i ni måneder og blir født på mirakuløst vis, uten å skade sin Mor – lik lys gjennom glass, på samme måte som Han senere går ut gjennom den stengte graven (jfr. Summa Theologica, III, Q. 28, a. 2; Esekiel 44,1-3). Jesus er Immanuel, Gud med oss, Messias som oppfyller alle profetier i Det gamle testamentet om en Frelser fra Davids ætt, født av en Jomfru i Betlehem. Inkarnasjonen, dét at Ordet ble kjød, er vår frelse, vår vei til Himmelen, selv om Påskemysteriet også må fullbyrde denne frelsen. Jesus har blitt for oss som Himmelstigen Jakob så, bindeleddet mellom Himmel og jord (1 Mos 28). 

Den andre grunnen til at vi feirer jul er for å gjenoppleve her og nå det som Maria, Josef, hyrdene og vismennene fikk se den dagen Gud lå i krybben. Den Hellige Ånd levendegjør Jesu mysterier gjennom Kirkens liturgi, særlig i messen, slik at vi virkelig møter og kommer nær Jesus Kristus i sin majestet og sin ydmykhet. Hver gang vi synger Gloria, men spesielt til jul, da synger vi virkelig Jesusbarnets pris med englenes hærskarer. Liturgien er ikke et skuespill eller en vag påminnelse om stadig fjernere historiske hendelser, den er et møte med den levende Gud gjennom virkeliggjøringen av disse hendelsene her og nå. I Den hellige Kommunion mottar vi den samme Kristus som hyrdene så, og når vi mottar Eukaristien, fødes Han ved nåde inn i vår falne naturs stall, inn i våre hjerters trange krybbe. Han valgte nettopp en krybbe, dyrenes trau, for å gi til kjenne at Han blir vår føde, vi som ved synd er blitt som dyr – Han som er englenes brød legges i en krybbe for å la oss, som hellige dyr, holde festmåltid med hans legemes brød(Den ærverdige Beda, sitert av St. Thomas Aquinas, Catena Aurea in Luc. II).

For det tredje feirer vi jul så Kristi fødsel kan bære frukt her og nå i et hellig liv innrettet mot Himmelen. Julefeiringen styrker vår tro på Inkarnasjonen, øker vårt håp om evig frelse og oppflammer vår kjærlighet til Gud og vår neste. Især lærer julen oss å elske de minste og fattigste og å gjenkjenne Jesus i dem. Vi lærer også større ømhet og ydmykhet av å betrakte Jesusbarnet. I stallen må selvhevdelse og stolthet bøye seg for Universets Konge, et spebarn som gurgler og får die og ligge på et leie av halm. All forfengelighet, fiendskap og hat må vike, alle vetter og onde makter må fly for Livets Fyrste som blunder i sin Mors armer. Ikke vi, men Han er det som holder alt i sin hånd og gir det liv, og samtidig gjør Han seg den til den minste, mest sårbare og mest avhengige i hele Skaperverket. Gjennom Ham får vi se Faderen som ingen noensinne har sett og ved Inkarnasjonen opprettes det en bro som forbinder Himmel og jord – «Spring opp, evige dører. For herlighetens Komge kommer» (Salme 23,7). Barnet i krybben er ikke bare Konge, men allerede Prest, den sanne Pontifex (brobygger, yppersteprest) mellom Gud og menneske. Det er som Han sier selv «Jeg er Veien og Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» (Jn 14,6).

Vi har da i hvert fall tre gode grunner til å feire jul hvert år med stadig økende jubel. For dersom hvert år som går fører oss lenger vekk i tid fra den første julenatt og Jesu første komme, så fører den også samtidig ett år nærmere Hans gjenkomst, hvor de som tjente det vesle Barnet i krybben skal fris fra alt mørke og få fryde seg over å se Hans guddommelige åsyn i all sin herlighet.