75 år etter dogmeerklæringen: Marias opptagelse i himmelen løfter fortsatt Kirken

Med sin legemlige herliggjørelse i himmelen påtar Maria seg rollen som mor – ikke bare overfor Kristus, men overfor alle som utgjør Kirken, Kristi mystiske legeme.

Av pater Joseph Thomas

Under et annet jubileumsår for 75 år siden proklamerte pave Pius XII høytidelig dogmet om Marias opptagelse i himmelen. Pius XII – som Kirken nå ærer som «Ærverdig» i anerkjennelse av hans heroiske dyder – uttalte at ved slutten av sitt jordiske liv ble Maria «opptatt med kropp og sjel til himmelsk herlighet».

Det kan kanskje virke overraskende at dette sentrale aspektet ved Marias liv skulle bli ufeilbarlig proklamert så sent i Kirkens historie. Dogmet om opptagelsen har vært en del av den felles tro blant hyrder og troende siden oldtiden. Samtidig har Kirken, ved å formulere denne læren, erkjent hvor dypt denne sannheten taler til det moderne samfunn.

Pius XII, som ledet Kirken gjennom andre verdenskrig og begynnelsen av den kalde krigen, så at Kirkens fromhet forble levende, selv midt i sekulariseringens framvekst og totalitære ideologier. Den salige Pius IXs kunngjøring av dogmet om den uplettede unnfangelse i 1854 hadde vekket forventning hos mange om at Kirken kunne gi en tilsvarende høytidelig lære om slutten på Marias jordiske liv.

Den 1. mai 1946, mindre enn ett år etter krigens slutt i Europa, sendte Pius XII et brev til alle verdens biskoper og ba dem opplyse Den hellige stol om «hengivenheten hos deres prester og folk … overfor den salige Jomfru Marias opptagelse i himmelen», og om de mente at denne troen kunne defineres som et dogme. Etter en overveldende positiv respons bekjentgjorde paven den dogmatiske erklæringen 1. november 1950, med den apostoliske konstitusjonen Munificentissimus Deus.

I utformingen av dette dogmet gjenkjenner vi hele Kirkens levende tro, som så et presserende behov for større tillit til Guds mor i møte med de mange onder som rammer samfunnet. I lys av slike onder er sannheten om at Maria er mottatt i himmelens herlighet, med både kropp og sjel, en sterk påminnelse om Guds kjærlige plan for menneskeheten, virkeliggjort i Kirkens mysterium.

Som liturgien proklamerer i prefasjonen for høytiden for Marias opptagelse i himmelen, er den salige Jomfrus inntreden i herligheten «begynnelsen og bildet på din Kirkes fullendelse og et sikkert håp og en trøst for ditt pilegrimsfolk».

Den samme prefasjonen angir også grunnlaget for dette privilegiet for Guds mor: «Med rette ville du ikke tillate henne å se gravens forgjengelighet, siden hun på underfullt vis fra sitt eget legeme fødte din inkarnerte Sønn, Livets opphav.»

Som Pius XII kommenterer i Munificentissimus Deus, bygger dogmet om Marias opptagelse på den intime foreningen mellom Maria og Jesus som følger av det guddommelige moderskapets mysterium. Det synes «umulig», bemerker han, å tenke seg at Maria – «hun som unnfanget Kristus, fødte ham, ammet ham med sin melk, holdt ham i sine armer og presset ham til sitt bryst» – skulle være atskilt fra ham i kroppen, om enn ikke i sjelen, etter dette jordiske liv.

Med sin legemlige herliggjørelse i himmelen påtar Maria seg rollen som mor ikke bare overfor Kristus, men overfor alle som utgjør Kirken, Kristi mystiske legeme. Som den franske teologen René Laurentin påpekte, tok Maria ved opptagelsen bevisst på seg det åndelige moderskap hun først mottok ved Bebudelsen, som ble formalisert ved korsets fot og effektivt trådte i kraft ved pinse.

De første kristne erkjente lett dette moderskapet. Den første bønnen til Maria vi kjenner, fra et gresk manuskript som kan stamme fra så tidlig som 200‑tallet, uttrykker Kirkens inderlige bønn til Kristi mor under tittelen Theotokos, vanligvis oversatt «Guds mor». På 300‑tallet var denne betegnelsen bredt akseptert blant de troende og nært knyttet til Nikeakonsilets bekreftelse av Kristi guddommelige natur.

Konsilet i Efesos skulle først senere, i år 431, komme med sin høytidelige lære om tittelen, da Nestorius stilte spørsmål ved den allment aksepterte tiltaleformen.

Kirkens stadig dypere bevissthet om Marias unike identitet ga opphav til overveielser om hva som skjedde ved slutten av hennes jordiske liv. Det nye testamente omtaler ikke dette direkte.

De troendes nysgjerrighet fikk et svar – om enn ufullkomment – i en samling fromme skrifter kjent som Transitus Mariae eller «Marias overgang». Selv om disse tekstene ikke er historiske, vitner de om troen på opptagelsen minst fra 400‑tallet.

I det samme århundret ble den eldste Mariakirken i Jerusalem reist på stedet for en gravplass fra det første århundre, der Marias grav ble æret. Dette tomme hvilestedet for den salige Jomfru er nå del av Den hellige Marias gravkirke.

På 500‑tallet var festen for Marias hensovelse – som betegner den samme grunnleggende virkeligheten som i den latinske Kirke kalles opptagelsen – godt etablert i Østkirkene. Troen på Marias endelige lodd er dermed et viktig fellespunkt mellom katolikker og ortodokse. Kristne i det gamle Østen hadde, som dominikanerpater Aidan Nichols påpeker, erkjent betydningen av mariansk vørdnad som et vern for den sanne tro på Kristus og Treenigheten mot villfarelser.

For å bevare denne bevisstheten om Marias opphøyde identitet påkaller Kirken henne i hymnen «Salve Regina» – som synes å ha vært i bruk allerede på 1000‑tallet – som «vårt liv, vår fryd og vårt håp».

Noen kristne – for eksempel Martin Luther – har innvendinger mot et slikt språk. I lys av slike bekymringer bør vi merke oss at den ære som gis Maria, er fast rettet mot Kristus. Denne tradisjonelle marianske bønnen ser på Maria som en «allernådigste talskvinne» for Gud; tilliten til hennes forbønn leder oss til det endelige målet for det kristne liv: «Etter dette vårt eksil, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt.»

I kraft av de særskilte privilegier Kristus har villet gi henne, og ved den enestående kraft i hennes moderlige formidling, er Maria virkelig vårt håp. Når vi betrakter henne, fornyes Guds folk i vissheten om at synd og død ikke får siste ord.

Troen på Marias endelige herliggjørelse fører oss til en dypere forståelse av den fremragende hellighet Gud har villet la skinne frem i henne, og som Gud også vil åpenbare i sin Kirke. Etter Pius XIIs lære i den dogmatiske erklæring, og i en verden preget av materialisme og moralsk fordervelse minner opptagelsen oss om det «høye mål» som hele menneskeheten er kalt til – med kropp og sjel.

Derfor er sannheten om Marias opptagelse en trosartikkel som er gammel og samtidig høyst passende for vår tid. Styrket av troen på dette dogmet kan Guds folk ha mot til å «glede seg i håpet» (Rom 12,12), uten å ignorere de alvorlige utfordringene Kirken og verden står overfor. For «i den salige Jomfru», som pave Frans bekreftet da han proklamerte det nåværende jubelåret, «ser vi at håpet ikke er naiv optimisme, men en nådegave midt i livets realiteter».

Denne saken ble først publisert av National Catholic Register, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.