Trossamfunnsloven, Jehovas vitner og Den katolske kirke

Trossamfunnsloven og Jehovas vitner står sentralt når Høyesterett nå avgjør om staten hadde rett til å frata trossamfunnet statsstøtte. Mange frykter dommen kan få konsekvenser for religionsfriheten i Norge – men vil den egentlig berøre Den katolske kirke?

Kommentar av Håkon Bleken, 10. februar 2025

I disse dager møtes Staten og Jehovas Vitner (JV) til dyst i Høyesterett om Staten hadde rett til å frata JV statsstøtte for årene 2021-24. Saken har vært fulgt tett av medier med en kristen profil som Vårt Land og Dagen ut fra en antagelse om at utfallet har betydning for norske trossamfunn generelt og for religions- og samvittighetsfriheten i Norge. Saken dreier seg imidlertid i hovedsak ikke om prinsipielle menneskerettighetsspørsmål. Er det grunn til å tro at utfallet vil ha noen betydning for den katolske kirke? Svaret på det er høyst sannsynlig nei.

JV ble nektet statstilskudd fordi trossamfunnet etter Statens mening «alvorlig krenker andres friheter og rettigheter». Lovens § 6 gir adgang til å nekte statsstøtte dersom trossamfunnet er skyldig i slike forhold. Konkret kan det ble annet dreie seg om å utøve vold (også psykisk) eller tvang eller krenke barns rettigheter. Ordlyden i loven favner ganske vidt og den kan tenkes å reise religionsfrihetsproblematikk. Hva ligger for eksempel i brudd på «lovbestemt diskrimineringsforbud» eller «framsetting av trusler» som er andre eksempler loven lister. Omfattes det forhold at makt og myndighet i den katolske kirke når det kommer til stykket utøves i det alt vesentlige bare av menn (kvinnediskriminering), eller at noen trossamfunn opererer med evig pine som sanksjon mot umoral (trussel)?

Men saken mot JV gjelder konkret anklager om at trossamfunnet forbyr sine medlemmer å ha kontakt med tidligere medlemmer som er utmeldt av trossamfunnet. I noen tilfeller får mindreårige status som forkynnere i JV. Disse er ennå ikke døpt og medlemmer, siden JV bare praktiserer voksendåp. Men de kan begå alvorlig synd, og hvis de fastholder slik oppførsel, er det alle JV medlemmers plikt å begrense omgangen med dem. Disse kategoriske sanksjonene omfatter etter Statens mening også kontakt i nær familie.  Reaksjonene kan også ses som tiltak for å sikre at øvrige medlemmer ikke selv skulle bli fristet til å handle i strid med trossamfunnets regler og slik synde. Dermed opererer JV med et «privat» og sosialt «straffesystem» som i realiteten begrenser medlemmenes frihet til å melde seg ut av trossamfunnet. De sosiale kostnadene ved å bryte med trossamfunnet kan fort bli tap av familierelasjoner og er så høye at medlemmer ikke våger å ta skrittet ut av JV.

JV krenker etter Statens syn, i kraft av sin religiøse praksis, den tros- og samvittighetsfrihet som er en grunnleggende forutsetning for organiseringen av det livssynsåpne norske samfunnet. Dersom det norske samfunnet skal klare å være trosmangfoldig over tid må det være kjøreregler mht. skifte av trostilhørighet som alle trossamfunn respekterer, mener Staten, og loven hjemler økonomisk sanksjon for brudd. JV kan ikke forbys, men storsamfunnet må til en viss grad kunne stille betingelser for støtte.

Jehovas Vs forsvar går ikke ut på at en slik praksis som Staten beskriver er lovlig og en del av religionsfriheten. JV bestrider imidlertid at trossamfunnets religiøse praksis har slike alvorlige konsekvenser som Staten hevder og uenigheten mellom partene er derfor mye av faktisk art. Riktignok aksepterer JV at trossamfunnet praktiserer sosial distansering fra utmeldte medlemmer, og etter vitneførselen er det ikke tvilsomt at enkeltindivider har unnlatt å melde seg ut av JV for å unngå sosiale sanksjoner. Tingrettens bevisvurdering falt ned på at Staten hadde ført bevis for sine påstander vedrørende alvorlighetsgrad, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat og kjente vedtaket om å nekte statsstøtte ugyldig. Lagmannsretten mente at den sosiale distanseringen ikke hadde så vidtrekkende konsekvenser at JV kan sies å krenke trosfriheten etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 9. Lagmannsretten knesatte altså en ganske høy terskel for når et trossamfunn krenker egne medlemmers friheter og rettigheter. Det må foreligge brudd på menneskerettighetene til medlemmene. I den vurderingen la lagmannsretten vekt på at de som melder seg inn i JV vet at trossamfunnet sanksjonerer utmeldelse med sosial utstøtelse. Det fremgår av JVs vedtekter og regler. Den som vil være med på leken får tåle steken, som det heter. Når det gjelder barn mente lagmannsretten at Staten ikke hadde ført bevis for at barn led psykisk overlast.

Nå blir det opp til Høyesterett å avgjøre saken endelig. I hvert fall i det norske rettssystemet. For andre trossamfunn, inkludert den katolske kirke, er det interessante spørsmålet hvor Høyesterett legger listen for «alvorlig krenkelse» av andres trosfrihet og hvilken vekt retten legger på trossamfunnets interne regler. Hvor langt går trossamfunnets selvdømme så å si? Utgangspunktet må trolig være at det skal svært mye til for å gripe inn fordi et grunnleggende element i trosfriheten er ethvert trossamfunns rett til å organisere sitt indre liv. Til eksempel er det neppe tvilsomt at Den katolske kirke etter norsk rett kan ekskommunisere troende i tråd med reglene i kanonisk rett. Religiøse «straffer» som bot etter skriftemål er også som det klare utgangpunkt helt greit. Likevel vil det gå en grense ett eller annet sted for hva storsamfunnet vil tillate. Religionsfriheten er som andre menneskerettigheter, ikke absolutt. Den trumfer ikke alle andre rettigheter. Det er imidlertid vanskelig å se at saken mot Jehovas Vitner i særlig grad vil komme med avklaringer som i praksis kan tenkes å ha betydning for det indre liv i Den katolske kirke eller statsstøtten. Dom kan forventes i månedsskiftet februar/mars fra høyesterett.