Herren er mitt lys og min frelse – hvem skal jeg frykte?
Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 14. november 2025
En betraktning over Salme 27
Salme 27 er et dypt og tillitsfullt vitnesbyrd om tro midt i mørke og prøvelser. Den åpner med en av de mest kjente bekjennelser i hele Salmenes bok: «Herren er mitt lys og min frelse – hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs vern – hvem skulle jeg frykte ?» (v. 1). Tilliten springer ut fra et hjerte som kjenner Gud, et hjerte som har erfart Hans nærvær både i glede og i nød. Salmen kan leses som en vandring fra uro til kontemplasjon – fra frykt og uro til hvile i Guds nærvær. Den viser oss sjelens kamp i møte med motstand, og hvordan troen gradvis får overtaket gjennom bønn, liturgi og stillhet for Gud.
Allerede i de første ordene ser vi en dyp sannhet: Herren er lys. I den katolske tradisjon forbinder vi dette med Kristus selv, Lumen Christi – «Kristi lys» – det vi synger påskenatt når påskelyset tennes og bæres inn. Kristus er lyset som driver bort syndens mørke og dødsangst. Når salmisten synger «Herren er mitt lys», uttrykker han at det er en forening mellom menneskets indre mørke og det guddommelige lys som strømmer fra Kristus. Dette er det lys vi søker i dåpen, i skriftemålet og det vi søker i eukaristien – sakramenter som fornyer og heler oss.
Salmisten synger videre: «Én ting ber jeg Herren om, dette ønsker jeg: å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel..» (v. 4). I dette verset ser vi en dyp lengsel. Ordene uttrykker en ro som bare finnes i fellesskap med Gud – den kontemplative hvile som Kirken lærer oss å søke i stillhet, bønn og tilbedelse. For oss er «Herrens hus» ikke bare et symbolsk bilde, men det er konkret og virkelig: Det er Kirken selv, hvor Gud bor i tabernaklet.
Når vi trer inn i en kirke og kneler foran tabernakelet, gjør vi nettopp det salmisten lengter etter – vi skuer Herrens herlighet og grunner i Hans tempel. Her kan sjelen finne trygghet midt i uroen omkring oss. Foran sakramentet lærer vi å forstå ordene: «Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dagen. Han skjuler meg i sitt telt og løfter meg opp på klippen..» (v. 5).
Salme 27 er mer enn en lovsang; den er også en bønn fra et menneske som kjemper med frykt og ensomhet. I den siste delen roper salmisten: «Skjul ikke ansiktet for meg! Vis ikke din tjener bort i vrede, du som har vært min hjelp. Gud, min frelser, forkast meg ikke og forlat meg ikke.!» (v. 9). Vekslingen mellom tillit og fortvilelse er kjennetegnet på ekte bønn. Den katolske mystikken lærer oss at troen ikke opphever mørket, men opplyser det. Selv i «åndelig natt», som Johannes av Korset skriver om, kan Guds nærvær være skjult, men likevel reelt.
Salmen avsluttes med ordene: «Men jeg vet at jeg skal se Herrens godhet i de levendes land. Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren!» (v. 13–14). Her når salmen sitt høydepunkt. Troen blir til håp – ikke et naivt håp, men et prøvet håp. Det er håpet som bæres frem i hver messe, når vi sier: «Din død forkynner vi, Herre,
og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.»
Vi venter på Herren, ikke passivt, men med et levende håp som får næring i sakramentene og i nestekjærlighetens gjerninger.
Herren er mitt lys og min frelse – hvem skal jeg frykte?
