JEG SKAL FORTELLE DEG HVA DU SIDEN SKAL GJØRE

Av sr Ragnhild Marie Bjelland. 26. januar 2026

– om Guds vilje og vår egen.  

I Første Samuelsbok (kapittel 16), kan vi lese om et avgjørende og bestemmende øyeblikk i Israels historie. Profeten Samuel blir sendt av Gud til Betlehem for å salve en ny konge etter Saul. Samuel vet ikke hvem det er; han får bare ett løfte: «Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre.» Dette korte utsagnet rommer en dyp åndelig sannhet som taler direkte inn i forholdet mellom Guds vilje og vår egen – et tema som står sentralt i katolsk tro og liv. Samuel er en moden og erfaren profet, utvalgt som han ble som helt ung. Tross dette gir ikke Gud ham hele planen på én gang. Samuel blir kalt til å gå, gå i tillit, gå steg for steg.

Slik handler Gud med oss mennesker: Han åpenbarer sin vilje gradvis, ikke for å holde oss i uvisshet, men for å lære oss lydighet, ydmykhet og tillit. I katolsk tradisjon forstår vi dette som en del av Guds pedagogikk. Gud former ikke bare handlingene våre, men også hjertene våre.

Den yngste sønnen, David, han er ikke engang til stede. Han er ute og gjeter sauer. Men det er David Gud har utvalgt. Guds vilje harmonerer ikke alltid med våre egne forventninger og ambisjoner. Vi er derfor alltid kalt til å være åpne for Guds vilje, slik vår egen vilje kan forenes med Guds.

Dette er ikke noe som skjer gjennom ren viljestyrke, det skjer gjennom nåde, bønn og et sakramentalt liv.

Utsagnet «Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre» viser oss også en viktig sannhet: Guds vilje er ikke først og fremst en detaljert plan for fremtiden, den er et levende forhold. Gud kaller Samuel til å handle nå, Gud kaller Samuel til å handle i det konkrete øyeblikket, og Han lover ham rettledning videre, – Samuel aksepterer. Slik er det også for oss; I stedet for å kreve full oversikt, er vi invitert til daglig lydighet.

Jesus selv lærer oss dette i Fadervår: «La din vilje skje.» Det er en bønn om overgivelse, ikke om kontroll.

Den katolske kirke lærer at mennesket har fri vilje, men at denne friheten finner sin fullendelse når den rettes mot det gode, det sanne og det skjønne, altså mot Gud selv. Når vår egen vilje settes opp mot Guds, da oppstår uro og splittelse. Når de forenes, da oppstår fred. De hellige vitner om dette. Den hellige Ignatius av Loyola taler om å «søke og finne Guds vilje» i alle ting, også i det hverdagslige og tilsynelatende ubetydelige.

Utvelgelsen av David minner oss også om at Guds vilje ofte også betyr et kors. David blir salvet konge, men må vente mange år før løftet oppfylles. I mellomtiden møter han både motstand, lidelse og forfølgelse. Vår tro lærer oss at Guds vilje ikke fritar oss fra lidelse, men gir lidelsen mening når den forenes med Kristi kors. Jomfru Maria er det fremste og beste eksempelet på dette. Hennes «fiat» – «La det skje med meg som du har sagt» – er den fullkomne forening av menneskelig vilje med Guds.

Første Samuelsbok lærer oss at Guds vilje ikke kan reduseres til suksess eller ytre bekreftelse. Den handler om trofasthet. Samuel gjorde det Gud ba ham om, selv uten å forstå alt. David levde etter Guds hjerte, ikke fordi han var feilfri, men fordi han stadig vendte tilbake til Gud i anger og tillit.

Også vi får høre, på vår måte: «Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre.» Gjennom Skriften, Kirkens lære, samvittigheten og sakramentene leder Gud oss. Vår oppgave er ikke å styre Gud, men å la oss lede. Når vi overgir vår egen vilje til Ham, mister vi ikke oss selv – vi finner oss selv, i Guds lys og kjærlighet.