Skip to content

Hvorfor feminister bør verdsette middelalderen (og den katolske kirken)

Hvorfor feminister bør verdsette middelalderen (og den katolske kirken)
Av Solène Tadié

I motsetning til hva mange tror, har tilbakegangen for kvinners rettigheter og posisjon i Vestens historie alltid falt sammen med tilbakeslag for Kirken i disse samfunnene, særlig fra renessansen og fremover.  Kirken har faktisk vært den ivrigste forkjemperen for kvinnenes verdighet.

Det er vanskelig å ikke riste på hodet når man hører feministiske aktivister beskrive kvinnefiendtlige ytringer og andre angrep på kvinners verdighet som “middelalderske” – særlig for dem som har tatt seg bryet med å lese de store middelalderforskerne som for eksempel Régine Pernoud(1909-1998).

Denne franske historikeren og arkivaren fra det 20. århundre er blant de som har gjort mest for å avlive vår tids seiglivede myter og fordommer når det gjelder middelalderen, en periode som strekker seg over et årtusen (fra ca. år 500 til 1400) og regnes som høydepunktet for den katolske kirken i Vesten.

I det sammensatte fagfeltet som middelalderforskningen er, har hun viet en stor del av sitt arbeid til spørsmålet om kvinnenes stilling, et spørsmål som var av stor kulturell og politisk betydning i et 1900-tall der de mest radikale kvinnebevegelsene vokste frem mot et bakteppe av massiv avkristning.

I den relativt jevnbyrdige ideologiske kampen i et etterkrigs-Europa der den intellektuelle klassen ofte var dominert av den antiklerikale venstresiden, var Pernouds encyklopediske kunnskap og vitenskapelige stringens et uvurderlig redskap for de som holdt på det kristne budskapet om en uforanderlig menneskenatur.

Pernouds originale tilnærming til menns og kvinners komplementaritet kommer til uttrykk i hennes mange historiske arbeider om middelalderen, og monografiene hennes om de store helgenene i Vestens historie. Arbeidet hennes er spesielt godt oppsummert i boken Women in the Days of the Cathedrals (1980), der hun på mesterlig vis viser hvor sterkt kvinnene faktisk sto i føydaltiden, mellom 900- og 1200-tallet. Hun var fullt klar over at teoriene hennes kunne vekke strid i de akademiske miljøene på slutten av 1970-tallet, der eksistensialistiske feministiske tankestrømninger gjorde seg sterkt gjeldende. Hun var derfor nøye med å påpeke i innledningen til den nevnte boken at “om analysen av fakta kan betviles, er fakta i seg selv ubestridelige”.

Kristendommens fremvekst og kvinners blomstring

Selv om det krevde et visst intellektuelt mot i datidens Frankrike å hevde at kvinnesaken og et positivt syn påmiddelalderen var to sider av samme sak, var det enda mer drastisk å hevde at den første virkelige kvinnefrigjøringen i Vestens historie kom med kristendommens utbredelse. Og videre: at kvinners tap av terreng sosialt sett alltid hang sammen med et tilbakeslag for kristendommen i de samfunnene der den hadde slått rot.

Når kristendommen fikk så stor oppslutning som den gjorde, skyldtes det ifølge Pernoud ikke minst at kvinner fra alle sosiale lag sluttet seg til den, fordi de som kristne fikk en mye høyere status enn hedenske kvinner i samfunnet ellers. Med utgangspunkt i en rekke juridiske og historiske kilder viser hun at kvinnene i det romerske samfunnet ikke var rettssubjekter, men bare objekter som var prisgitt sine fedre, ektemenn og svigerfedre, som bestemte over dem både når det gjaldt liv og død.

Evangeliets forkynnelse åpnet helt nye perspektiver med sin stadfesting av menneskets iboende verdighet og autonomi, lik for kvinner og menn. Kvinnene så og at ingen lov i Romerriket noensinne ville gi dem slike rettigheter. Dette var en av grunnene til at de ble blant de ivrigste til å forkynne detglade budskap, og de holdt seg ikke tilbake når det gjaldtretten til å velge ektefelle eller forbli jomfruer “for Guds rikes skyld”, ofte til prisen av martyrdøden. Pernoud påpeker at oppslagsverkene fra det andre og tredje århundret nevner langt flere kvinner enn menn som kirkens store helgener, fra Zenobia og Faustina til Agatha, Agnes, Cecilia, Lucia, Katarina, Margaret, Eulalia, Blandine og mange andre.

Hun forteller også at det første sykehusvesenet ble grunnlagt av den hellige Fabiola på slutten av 400-tallet, og at den tidligste avhandlingen om utdanning ble skrevet av en kristen kvinne ved navn Dhuoda på 800-tallet. Dessuten fant bevegelsen for frigjøring av slaver en av sine fremste forkjempere i Melania den yngre, som sørget for å få frigjortikke mindre enn tusen slaver.

Kristendommen gullalder

Selv om spredningen av evangeliet i de første århundrene etter Kristi fødsel gjorde det mulig for kvinner å oppnå innflytelsesrike posisjoner som aldri før, er det først i løpet av de tre århundrene av føydaltiden – fra 900-tallet til 1200-tallet – at historikeren kan si at kvinnene nådde sitt historiske høydepunkt, enten de var mektige dronninger, nidkjære helgener, abbedisser, teologer, regenter eller jordeiere.

I denne perioden, som også markerte kristendommens gullalder i Europa (munken Raoul Glaber skrev på begynnelsen av 900-tallet at verden var dekket av en «hvit kappe av kirker”), ble jentene myndige som 12-åringer, to år før guttene, og kunne utøve hvilket som helst yrke. Noen av dem deltok til og med i korstogene.

Når det gjelder utdanning, ser vi at den historiske virkeligheten nok en gang er svært forskjellig fra de feilaktige forestillingene om middelalderen som en tid preget av analfabetisme og uvitenhet, særlig blant kvinner. Her siterer Pernoud romertidsforskeren Karl Bartsch, som i 1883 rapporterte at “kvinner leste mer enn menn i middelalderen”.

Kvinnenavnene dukker også opp blant kopistene som står oppført i kolofonene på slutten av de håndskrevne tekstene fra middelalderen, noe som tyder på at flere av dem i tillegg til å kunne lese, også kunne skrive. Et av de viktigste eksemplene Pernoud trekker frem for å illustrere hvor høyt verdsatt datidens kvinner kunne være, er ikke overraskende den store tyske Hildegard av Bingen (1098-1179), en kvinne med enorm innflytelse som brevvekslet med alle de mektigste mennene i sin samtid. Denne kvinnelige helgenen, som ble utnevnt til kirkedoktor av pave Benedikt XVI i 2012, hadde også to mannlige sekretærer som hun dikterte verkene sine til, munken Volmar og Guibert av Gembloux. Den siste var hun også åndelig veileder for.

L to R: Sts. Hildegard, Catherine of Siena and Joan of Arc

I det føydale samfunnet, som var hierarkisk og sosialt lagdelt, var både kvinners og menns prestisje knyttet til slektens plass i rangssystemet. Pernoud påpeker det interessante faktum at dette ikke hindret to kvinner av relativt beskjeden herkomst i å bli blant de mest berømte kvinnene i europeisk historie. Disse kvinnene er Jeanne d’Arc (1412-1431), bondedatteren som egenhendig samlet en hær i Orléans, beseiret engelskmennene og fikk kong Karl VII kronet, og Katarina av Siena (1347-1380), som ifølge Pernoud var eslet til å bli en jente som alle andre, men som endte opp med å ha en avgjørende innflytelse på pavens tilbakevending fra Avignon til Roma under det store vestlige skismaet.

Renessansen, opplysningstiden og den franske revolusjon – en mørketid ifølge Pernoud

Denne gylne epoken, som allerede var i forfall på Jeannes og Katarinas tid, ble etterfulgt av en gradvis marginalisering av kvinner innen universitetsutdanningen. Fra 1300-tallet ble det for eksempel forbudt for kvinner å praktisere medisin. Renessansen (1400- og 1500-tallet) markerte et oppgjør med arven fra middelalderen og ble en dyp krise for Kirken i møte med den protestantiske reformasjonen og tilbakevendingen til de gresk-romerske idealene innen kunsten, litteraturen og innen rettsvesenet.

Pernoud hevder derfor at det er renessansen og århundrene som fulgte som med rette kan kalles en mørketid for forholdet mellom kvinner og menn og for kvinners generelle status. Et eksempel er myndighetsalderen for kvinner i Frankrike ble flyttet fra 12 til 25 år.

Dette tapet av terreng forsterket seg over tid, og opplysningstiden og den påfølgende franske revolusjonen gjorde ikke saken bedre.

Det er ingen hemmelighet at mange av 1700-tallets tenkere hadde et negativt syn på kvinner, og den toneangivendefilosofen Jean-Jacques Rousseau anså det som “normalt at kvinnen, som er underlegen i naturens orden, også er underlegen i den sivile orden».

Med den franske revolusjonen (1789-1815) fjernet den borgerlige klassen som offisielt overtok makten, kvinnene fra det offentlige liv, blant annet ved å avskaffe kvinneklubbene i 1793. Mange kvinners lojalitet til Kirken, deres kristne tro og deres støtte til presteskapet som ble forfulgt av de revolusjonære, bidro til å øke mistilliten og fiendtligheten mot kvinner generelt.

Pernoud har harde ord til overs for revolusjonens borgerlige verdier, som nådde sitt høydepunkt i 1800-tallets Europa med innføringen av keiser Napoleon Bonapartes Code Civil (1804). Denne ble adoptert av nesten alle europeiske land, Latin-Amerika og den amerikanske delstaten Louisiana. Hun mener at denne loven degraderte kvinner til “evig umyndige”, totalt underlagt mannen, og isolerte dem fra samfunnet og historiens gang.

Selv om kvinnefrigjøringsbevegelsene som oppstod på 1800- og 1900-tallet ifølge historikeren er berettigede, påpekte hun allerede for 40 år siden den “suicidale» tendensen i mange av dem. Ifølge henne oppmuntret de kvinner til å fornekte seg selv, til å nøye seg med å kopiere mannens oppførsel, til å forsøke å reprodusere den som om den var idealet, og til å fornekte sin egen originalitet fra begynnelsen av.

“Hvorfor finner ikke vi kvinner opp våre egne løsninger, slik andre kvinner gjorde i sin tid? Har vi ikke noe originalt å tilby verden, for eksempel i forhold til de mange alvorlige mangler i vår tid?”, skriver hun. Hun fortsetter med å konkludere med at “vi bare kan hevde oss ved å skape” og at “det er forskjellen som er kreativ”. Dette var i sannhet profetiske ord, noen tiår før fremveksten av ideologiske bevegelser hvis kall er den rene og skjære fornektelse av menneskets essens.

Pernoud ser de store historiske kvinneskikkelsene som en levende bønn om tilbakevending til den kristne oppfatningen av forholdet mellom mann og kvinne i samfunnet. Hun fremhever Kirkens rolle som historiens viktigste forkjemper for kvinners likeverd, uten at det har gått på bekostning av deres komplementaritet med det motsatte kjønn.

Regine Pernoud ble i løpet av sin karriere tildelt hele 5 ærespriser av Académie Française.

Solène Tadié


Denne saken ble først publisert av National Register Catholic, EWTNs engelskspråklige nyhetspartner. Den er oversatt og bearbeidet av EWTN Norge

Solène Tadié er europakorrespondent for National Catholic Register. Hun er fransk-sveitsisk og vokste opp i Paris. Etter å ha studert journalistikk ved Roma III-universitetet begynte hun å skrive om Roma og Vatikanet for Aleteia. I 2015 begynte hun i L’Osservatore Romano, der hun etter hvert jobbet for den franske seksjonen og kultursidene i den italienske dagsavisen. Hun har også samarbeidet med flere fransktalende katolske medieorganisasjoner. Solène har en bachelorgrad i filosofi fra Pontifical University of Saint Thomas Aquinas, og har nylig oversatt til fransk (for Editions Salvator) Defending the Free Market: The Moral Case for a Free Economy av pater Robert Sirico fra Acton Institute.



 

Looking for the latest insights

on church and culture?

Get articles and updates from our WEEKLY NEWS newsletter.


Share

Anbefaling

Flere nyheter om dette emnet

Impuls | Vox populi – vox Dei

Vox populi – vox Dei eller var det omvendt?Av Sr Ragnhild Bjelland  «Vox populi – vox Dei» – «Folkets røst er Guds røst». Dette var

Mer nyheter

Bidrag etter emne