Av Peder Josef Foss
Trondheim, EWTN Norge 23.07.2022 / 15:00

Hellige Kong Olav II Haraldsson er uten tvil den viktigste nordmann i norsk historie, både religiøst og sekulært sett. Han innstiftet kristenrett og bygde kirker, styrket geistlig og kongelig administrasjon, førte rikssamlingen fremover, og gjorde Norgesveldet del av det bredere fellesskap av kristne monarkier i Europa.

Likevel er det ikke først og fremst disse jordiske bragdene som gjør Olavs innflytelse og betydning uovertruffen også i dag, siden disse, skjønt de er store og viktige, tilhører en til dels fjern og svunnen fortid. Det er ikke kongsnavnet, men helgentittelen som gjør ham stor; det er sagnene om en underlig forvandling fra villskap og grusomhet til rettferd og mildhet, om under og helbredelse, et møte mellom en konge og Kongenes Konge. Hele vårt land er preget av Olavs martyrium – vitnesbyrd – og det er sant rent fysisk. Knapt en kommune er foruten en kirke i hans ære, ingen landsdel fri for eldgamle brønner forbundet med hans forbønn, vårt kongsbanner prydes av en løve med hans øks, rikets høyeste ridderorden bærer hans navn, og våre største kunstnere og diktere har malt og sunget om hans dåder, først og fremst hans død på Stiklestad, den siste slagmarken hvor han gav sitt liv i Guds vold, og hele hans folk med ham.

Hans martyrdød og de jærtegn som ble gjort ved hans relikvier var tegnene som lot Kirken erkjenne hans hellighet og med sikkerhet fastslå hans evige belønning i Himmelen, hvor han i dette øyeblikk går i forbønn for de troende. Derfor er hans betydning ikke forbeholdt fortiden, men er levende og aktiv akkurat nå. Vi spør derfor i denne artikkelen ikke hvem Olav var, men hvem Olav er, og vil forsøke å gi et lite overblikk.

Han ble født om lag 995 e.Kr., sønn til Harald Grenske (Harald Hårfagres sønnesønn) og Åsta Gudbrandsdatter. Grunnet sin fars død, vokste Olav opp hos sin stefar Sigurd Syr, på Ringerike. Allerede som tolvåring dro han ut på sitt første vikingtokt. Med Rane den vidfarne som verge, herjet den unge Olav fra Holmgard (Novgorod) i øst til England i vest, og så langt sør som Guadalquivir i Spania. Han deltok i mange strandhogg og i flere slag. Han hadde lyst til å seile videre, inn i Middelhavet og til Jorsal (Jerusalem), men fikk i Guadalquivir en drøm – en storfelt og skremmende mann viste seg for ham og sa: «Far tilbake til odelen din, for du skal være Norges konge til evig tid.» Olav satte kursen hjemover, men overvintret i Normandie før han fortsatte. Der fikk han tale med erkebiskop Robert, bror til hertug Rikard II av Rouen. Han ble der overbevist om den kristne lære, og lot seg døpe enten 1013 eller 1014.

I 1015, etter en tid i England, dro han tilbake til landet sitt, som han snart fikk lagt under seg. I slaget ved Nesjar, Palmesøndag 1016 e.Kr., beseiret han sine tre store rivaler, Svein jarl, Erling Skjalgsson, og Einar Tambarskjelve. Deretter følger et tiår med fredelig regjeringstid, hvor han utbrer kristendommen og samler riket. På Mosterting i 1024 stadfestet han sammen med biskop Grimkjell kristendommen som statsreligion, og innførte andre lover i tråd med kristen lære. For eksempel:
«Hvis en mand sætter sit barn ud — hedensk eller kristent — så det dør, og han bliver kendt sandskyldig i det, har han forbrudt sin ejendom og fred, og det kalder vi det store mord.» (Uddrag av Den eldre Gulatingslov[1], overs. Jesper Lauridsen til dansk, ‘Kristenrett’, 22)
Og:
«Det næste er, at hver syvende dag er hellig, og den kalder vi for søndag … Da skal man hverken jage fugl eller fisk og ikke arbejde på hverken ager eller eng … Den, der kendes sandskyldig i at arbejde på en søndag, skal bøde 6 øre for det og gå til skrifte og bøde over for Krist.» (Ibid., 16)

Disse to eksemplene viser henholdsvis de moralske og kirkelige lovene Olav fikk innført – det er flere regler bl.a. om kirkevigsel, prestetjeneste og helligdager, men også om ekteskap – at man bare kan ha én kone – om trolldom – det er forbudt. Han forbød også blot, offerhøytidene til ære for de norrøne gudene.

I løpet av årene 1026-28 ble styret hans truet av flere av stormennenes maktambisjoner og av Kong Knut den mektige av Danmarks forsøk på å overta makten. Til slutt ble han nødt til å flykte til Gardarike (Kievriket), hvor han bodde ved kong Jaroslavs, sin svogers, hoff. Olav var gift med svenskekongens datter, Astrid, mens Jaroslav var gift med Astrids søster, Ingebjørg, som gir oss en forbindelse mellom kong Olav og Ukraina. Han lurte på hva han nå skulle gjøre. Snorres kongesaga beretter:

«Det er fortalt, at kong Olav var sedug og bad trutt til Gud i alle sine livedagar. Men då han merka at magti hans minka, og at motstandarane hans vart sterkare og sterkare, lagde han all sin hug på å gjera Guds teneste, og då vart han ikkje heft av anna, som han fyrr hadde å tenkja på, og de arbeide som han fyrr drev på med. For all den stundi han sat i kongedøme hadde han stræva for de som han totte var mest gagn i» (Sagaen om Olav den Hellige, 181).

Kong Jaroslav og dronning Ingebjørg tilbød Kong Olav herredømme over Bulgaria, og sagaen tilføyer at han tenkte mye på hva han skulle gjøre. Han vurderte å dra på pilegrimsferd til Jerusalem og å gå i kloster. Men mennene hans ville ikke ha noe av dette – de hadde fulgt ham i håp om å se ham tilbake på tronen. En natt hendte det at Olav Tryggvasson talte til ham i drømme: «Far du heller attende til rike ditt, som du hev fengi i arv og lengi styrt med den magt som Gud gav deg, og lat ikkje dine undermenn skræma deg». Da Håkon jarl, som styrte Norge under Knut den mektige i denne tiden, døde, besluttet Olav seg for å dra tilbake for å gjenvinne riket. Han samlet en hær på vei gjennom Sverige og mot Trøndelag, for å møte sine fiender, Erlingssønnene, Einar Tambarskjelve, Kalv Arneson, Tore Hund, og Hårek fra Tjøtta. På Stiklestad skulle slaget stå.

I tiden frem mot slaget gikk ifølge sagaen gradvis opp for Olav at han gikk døden i møte. Langt ifra å gjøre ham ille til mote, merket mennene hans at humøret hans steg. Dagen før slaget lot han det leses sjelemesser (messer for de døde) for de av hans fiender som ville falle i kampen. Natten før slaget sov han ikke, men våket og ba for sine menn. Så kom dagen.

Bondehærens hærrop lød: «Fremad, fremad bondemenn!», men ble straks svart av kongshæren: «Fremad, fremad kristmenn, korsmenn, kongsmenn!» Det var en blodig og hard kamp hvor Olav kjempet tappert. Omkring middagstider ble himmelen rødlig og mørk.

«Torstein Knarrarsmed hogg til kong Olav med ei øks, og hogge kom på den vinstre foten ovanfor kneet. Finn Arneson drap strakst Torstein, men då kongen hadde fengi dette såret, halla han seg upp mot ein stein og kasta sverdet og bad Gud hjelpa seg. Då stakk Tore Hund til han med eit spjot, og styngen gjekk upp under brynjo og rende upp i livet. Då hogg Kalv til han, og hogget kom på den vinstre sida på halsen; men folk segjer ymist um de var Kalv Arneson eller Kalv frenden hans som såra kongen. Kong Olav lét livet av desse tri såri. Då han var fallin, fall mest heile den flokken som var gjengin fram med kongen.

Kong Olav fall onsdagen den 29de juli. De var nær middag, då dei møttest; men slage tok til halvgjengi til nons [non er kl. 3, niende time], men kongen fall fyri non, og myrkret varde frå halvgjengi til nons og til nons.» (Ibid., 228 og 235)

Ikke lang tid gikk før det begynte å spres beretninger om mirakuløse hendelser rundt liket. En blind mann som kavet seg inn i et skur der kroppen lå ble helbredet da han med uhell rørte kongens blod og tok seg på øynene. Tore Hund, som hadde gitt Olav banesår og som Olav hadde hogget i hånden, fikk sitt sår helbredet mens han stelte med liket. Hår og negler fortsatte å vokse på ham, enda ett år etter hans død, og han hadde slik farge i kinnene at det virket som om han sov. Håret hans ville ikke brenne. Alle disse tegnene ved hans lik ble bevitnet av mange, både venner og uvenner, og snart var hans hellighet ubestridt.

Kong Olav var i sin ungdom en grusom viking, og måtte kjempe en stor kamp for sin egen omvendelse, en prosess som for ham som for alle andre, varte hele hans jordiske liv. Det bemerkelsesverdige med ham er ikke hans synd, men hans tro og hans gjerning for å utbre den, hans store mot og sans for det gode og det rette, hans ønske om nærhet til Gud, og hans endelige vitne for Ham og Hans Sønn. Hans martyrdød ble ikke bare til hans egen frelse, men fordi han var konge, ble det øyeblikket da han «gav seg Gud i vold» også øyeblikket da landet Norge ble gitt over til Jesus Kristus. Olavs lidelse synliggjør Kristi lidelse og død, den som alene frelser menneskene, og derfor blir han for oss som en apostel:

«Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere. Vi har den samme troens Ånd som det står skrevet om: Jeg trodde, derfor talte jeg. Også vi tror, og derfor taler vi. For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere.» (2 Kor 4,10-14)

Nå står St. Olav i Himmelrik, blant den utallige skaren kledd i Lammets hvite drakt (Åp 7,9-15), for evig å hvile hos Kristus. Han står der blant den store sky av vitner (Heb 12,1) og bærer våre bønner frem for Tronen (sml. Åp 5,8). Han skal herske med Kristus til evig tid (2 Tim 2,12), og er for oss en tilflukt både ved sitt hellige livs eksempel og ved sin mektige forbønn, som monner mer enn vår egen. Med rette synger derfor Kirken når hun feirer ham:
Delictorum nos a fæce tua purga sancta prece cunctis et a sordibus. Christi martyr hanc cohortem pro qua subiisti mortem iunge cæli civibus. Amen.

Rens du oss ved din hellige forbønn fra våre overtredelsers grums og fra all urenhet. Du Kristi martyr, gi en plass blant himmelens borgere til denne skare som du gikk i døden for. (Lov Herren, 617)

Referanser
Heimskringla, Olav den Helliges saga, Snorre Sturlason, Heimskringla.no
Olav den hellige, Store norske leksikon
Den eldre Gulatingslov, Hemskringla.no
Den hellige Skrift, Bibelselskapet, overs. 2011
Lov Herren – katolsk salmebok

[1] Gulatingsloven er et av de eldste dokumentene vi har som inkluderer noen av Olav den Helliges bestemmelser.