Om Charlie Kirk, hat og hatprat

KOMMENTAR: Drapet på Charlie Kirk har utløst kraftige reaksjoner. Noen fordømmer det, andre uttrykker skadefryd. Hendelsen tvinger oss til å granske hva vi mener med «hat» og «hatprat» – og om ordene i seg selv kan bli våpen. Håkon Bleken analyserer hvordan forakt, språk og politikk har blitt farlige ingredienser i vår offentlige samtale.

Av Håkon Bleken, 15. september 2025

Mordet på den kristne aktivisten Charlie Kirk har sjokkert mange, men har gledet andre. 

Kirk ble myrdet, en kategorisering som beskriver en særlig ondsinnet form for drap. Morderen dreper planlagt etter å ha overveiet om han skal drepe og hvordan drapet skal gjennomføres. Det er ikke en spontan handling, for eksempel som følge av en umiddelbart forutgående provokasjon eller en handling begått i en eller annen form for rus. Ofte vil morderen handle ut fra et hatmotiv. Kirk var sannsynligvis et hatobjekt. Derfor måtte han bøte med livet.

De som gleder seg over Kirks død, eller i hvert fall trekker litt på skuldrene av den, selv om de tar avstand fra drapet på prinsipielt grunnlag, mener Kirk kan takke seg selv. For han drev med hatespeech eller hatprat på norsk. Det er derfor grunn til å reflektere over begrepene «hat» og «hatprat».

Den katolske kirke lærer at hat er en voldsom eller heftig aversjon mot en person eller noe som er forbundet med en person, jfr www.newadvent.org (hatred), med videre henvisninger. Kjernen er altså 1) at det dreier seg om en følelse hos den som hater, og 2) at følelsen direkte eller indirekte er rettet mot en person. I våre dager brukes som kjent «hat» i hytt og pine, for eksempel: jeg hater pizza. Men alle skjønner likevel at det i egentlig forstand ikke er mulig å hate en pizza. Et hatobjekt må være en person.

Kirken skiller mellom to former for hat. Den første er «odium abominationis» som innebærer at den som hater finner at noe er motbydelig eller avskyelig. Vi kan merke oss at denne formen for hat (odium), ikke trenger å være moralsk forkastelig. Det er mulig å mene at pizza er motbydelig. Det er også mulig å hate det onde. Slikt hat er ikke nødvendigvis moralsk forkastelig, kanskje tvert imot. 

Den andre formen for hat er odium inimicitiae som kan oversettes med fiendtlighet. Slikt hat retter seg mot personen som sådan og innebærer at man leter etter hva som er ondt og forkastelig ved vedkommende, man føler glede ved det som skader personen og ønsker ham alt ondt.

Denne siste formen for hat er motsatsen til barmhjertighet og dermed objektivt sett alvorlig synd. Øverst i hierarkiet av synder er slik å hate Gud selv.

Kirken har ikke noen teologisk definisjon av hatprat. Men hatprat er definert i lovgivningen. Straffeloven § 185 annet ledd definere hatefulle ytringer slik: 

Med (…) hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

| a. | hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
| b. | religion eller livssyn,
| c. | seksuelle orientering,
| d. | kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk (…)

Hatprat er altså videre enn bare å komme med ytringer som fremmer hat i betydningen odium inimicitiae. Det samme gjelder også å fremme ringeakt eller forfølgelse ved hjelp av ytringer. Ser vi nærmere etter, er det imidlertid klart at å fremme ringeakt lett fører til hat. Det samme gjelder forfølgelse. For eksempel kalte statlig hutudominert kringkasting i forkant av folkemordet i Rwanda tutsiene systematisk for kakerlakker. Ledende israelske politikere kalte palestinerne for «dyr» etter angrepet på Israel 7. oktober 2023. På samme måte fremmet beskrivelsen av jøder fra nazister og andre jødehat og jødeforfølgelse. Ringeakt, hat og forfølgelse er altså et tett sammenvevet triangel av ondskap. Ringeakt fører til hat og hat fører til forfølgelse. Ringeakt kan også føre til forfølgelse direkte så å si uten å gå veien om hat. Mye tyder på at forfølgelsen av jøder ofte skjedde klinisk kalkulert uten at følelser av hat var involvert. Ringeakt eller dehumanisering var tilstrekkelig for å bli bøddel for mange som var delaktige i folkemordet på de europeiske jødene i 2 verdenskrig.

Straffbart hatprat må avgrenses mot ytringsfriheten som en fundamental menneskerettighet. Det betyr at som den store hovedregel er det frihet til å kritisere meninger, oppfatninger, politikk og verdier hos andre så fremt det gjøres i en form som tar tilbørlig hensyn til risikoen for å fremme hat fordi folk ikke skiller mellom person og personens meninger. Argumentasjonen bør rettes mot meninger og verdier og aldri direkte mot personen som er bærer av meningene eller verdiene. Det innebærer at det alltid må tas høyde for at en person kan ta feil uten at vedkommende dermed skal fordømmes eller utsettes for hat.

Det er lite tvilsomt at Kirks drapsmann hatet drapsofferet i betydningen odium inimicitiae. Det samme gjelder mange av de som har ytret seg om drapet på sosiale medier. Utsagn som «Trump neste. La oss håpe», «Elon neste, vær så snill», «Oj det var ikke en drøm… nå ta Trump» florerer og uttrykker hatefull fiendtlighet mot Kirk selv i form av at en drøm er gått i oppfyllelse, og mot andre som er del av det samme fiendebildet.

«Mer interessant er spørsmålet om Kirk selv «fikk som fortjent» fordi han selv drev med hatprat. Dette er synspunkter som fremmes over et bredt spekter, i hvert fall i formen at han «la til rette for det selv» og må ta konsekvensen. Litt i samme duren som anklager mot kvinner som går lettkledde i mørklagte områder midt på natten og blir voldtatt. Var det ikke egentlig offerets feil? De fleste tar avstand fra en slik logikk hvis den ikke passer inn i egen argumentasjon, men evnen til å holde tungen rett i munnen er begrenset når logikken passer en.

Det er ikke lett å påvise at Kirk drev med hatprat. Han var en aktivist og han provoserte i kraft av sine kontrære meninger som ble fremført intelligent og med stor kraft. Men det er som vi har sett ikke hatprat. Svært ofte bygger kritikken om hatprat på at Kirk har meninger som hans kritikere sterkt misliker. Han hevder at abort er umoralsk, endog at en mindreårig som blir gravid ved voldtekt ikke bør ta abort. En slik meningsytring er ikke hatprat så lenge den ikke fremmes i kombinasjon med oppfordring til hat, forfølgelse eller ringeakt overfor personer som er uenig med Kirks synspunkter. 

Det samme gjelder Kirks påstand om at det bare finnes to kjønn og at menn aldri kan bli kvinner, bare transkvinner som er noe annet. I Debatten ved Fredrik Solvang på NRK ble det av en debattant fremmet eksempler på hatprat, men eksemplene dreide seg i realiteten om uenighet. Debattanten var uenig i Kirks syn på abort og radikal ansettelseskvotering (eksempelet gjaldt ansettelser av piloter og Kirk foretrakk den beste piloten når han var ute og fløy fremfor en «minoritetspilot»). I tillegg ble det fremsatt en påstand om at Kirk mente at empati er en svakhet uten at noe nærmere belegg for dette ble presentert. Hovedsynspunktet til debattanten var at Kirk representerte et ekstremtilfelle av det «vi» ikke ønsker å være. Men det Kirk sier blir ikke til hatprat ved at hans motstandere ikke ønsker å være sånn som ham. 

Mordet på Charlie Kirk krever at vi tar et oppgjør med misbruk av begreper som hat og hatprat. Ironisk nok fremmer dette misbruket hat som i det konkrete tilfellet førte til et drap på en familiefar på 31 år.