Giv eg var i eit varmare land

«Giv eg var i eit varmare land» – ordene bærer en dyp lengsel etter mer enn sol og sommer. De peker mot sjelens søken etter Guds varme, kjærlighet og lys. Denne meditasjonen undersøker hvordan menneskets indre kulde finner sin fred i Kristi nærvær.

Sr Ragnhild Bjelland, 28. oktober 2025

En meditasjon over lengselen etter Gud

Vi synger den velkjente sangen «Millom bakkar og berg utmed havet[1]», og i ett av versene synger «giv eg var i eit varmare land».  Det ligger en lengsel og en stille smerte i ordene «Giv eg var i eit varmare land.»

Ordene uttrykker en lengsel etter varme, etter lys, de utrykker også en lengsel etter et sted der sjelen kan hvile. En lengsel etter ikke bare kroppens varme – men hjertets. Vi mennesker er skapt for kjærlighet, og om kjærligheten mangler, ja, da fryser vi.

Ordene kan leses som en klage fra den som kjenner kulden i troen, kulden i verden, og kulden i seg selv. Men under klagen ligger et håp – en bønn om å få bli ført nærmere Guds varme, nærmere det sanne livets sol. «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys».

Når sjelen sukker etter et varmere land, sukker den egentlig etter Gud. Lengselen etter varme er lengselen etter nåde. Synden gjør hjertet hardt og kaldt. Den som lever uten Gud, kan eie alt i verden og likevel kjenne seg som en tigger i vinteren. Men den som lar seg varme av Kristi kjærlighet, finner en evig vår.

Lengselen etter et varmere land handler ikke bare om himmelen som venter. Den handler også om vår jordiske vandring. Vi er kalt til å være varme for hverandre, vi er kalt til å bringe kjærlighet der kulden rår. I hver fremmed, i hver fattig, i hvert ensomt menneske, møter vi Kristus selv. «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste, det gjorde dere mot meg[2]». Den som tenner lys i andres mørke, vil selv skinne.

Kanskje er det slik at et varmere landet ikke et fjernt sted, men er en indre forvandling?

Når Guds Ånd blåser på oss, smelter isen rundt hjertet, og vi begynner å elske slik Kristus elsker. Da vokser håpet – ikke som en flukt, men som en ild som brenner innenfra. Den hellige Teresa av Avila sa: «Ingenting skal skremme deg. Alt går over. Gud alene er nok.» I denne vissheten finner sjelen sin varme.

Vi er alle pilegrimer, vi er på vei gjennom vinterens land mot Guds evige sommer. Hver dag er et skritt nærmere den byen hvor «Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer[3]». Når vi sukker: «Giv eg var i eit varmare land», så er det kanskje ikke en klage, men et uttrykk for tro. Vi vet at varmen finnes – vi vet at den venter oss, at den allerede er nær. Den bor i Kristi hjerte, og Han banker på døren til vårt.

Må vi åpne for Ham, la Hans kjærlighet varme våre kalde rom, måtte vi selv bli små soler i verdens vinter. Da vil vår bønn en dag stilne, og vi vil stå i det varmere landet – ikke lenger som fremmede, men som barn i Faderens evige lys.

For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys

[1] Tekst av Ivar Aasen, utgitt i 1863
[2] Matt 25, 10
[3] Åp 21, 4