Pave Leo XIV: Det kristne håp er bedre enn optimisme

Optimisme kan svikte oss, men det kristne håp «lover og oppfyller» hjertets lengsel etter fylde, sa pave Leo XIV under sin ukentlige generalaudiens onsdag 15. oktober på Petersplassen. Paven knyttet undervisningen om Kristi mysterium til vår egen virkelighet med dens spørsmål og utfordringer.

Av Victoria Cardiel

I sin tale til tusenvis av pilegrimer på Petersplassen 15. oktober sa paven: «Dette dype ønsket i våre hjerter kan finne sitt endelige svar ikke i roller, ikke i makt, ikke i det å ha, men i vissheten om at det finnes noen som garanterer denne grunnleggende drivkraften i vår menneskelighet; i bevisstheten om at denne forventningen ikke vil bli skuffet eller hindret. Denne vissheten sammenfaller med håp.»

«Dette betyr ikke å tenke optimistisk: ofte svikter optimismen oss og får forventningene våre til å implodere, mens håpet lover og oppfyller», la han til i sitt ukentlige budskap.

Den hellige far fortsatte sine refleksjoner over Kristi mysterium, som kulminerer i oppstandelsen, og knyttet det denne gangen til «den nåværende menneskelige og historiske virkeligheten, med dens spørsmål og utfordringer».

«Fra Kristi oppstandelse springer det håp som, til tross for trettheten ved å leve, gir oss en forsmak på en dyp og gledelig ro: den fred som bare Han til sist kan gi – uten ende», forklarte paven.

Leo minnet om at menneskets eksistens er full av kontraster – glede, sorg, takknemlighet og stress – men at bare i den oppstandne Kristus finner hjertet den fylden det søker. «Vi lever travle liv, vi konsentrerer oss om å oppnå resultater, og vi når til og med høye, prestisjefylte mål. Samtidig forblir vi i en tilstand av usikkerhet, i påvente av suksess og anerkjennelse som lar vente på seg eller ikke kommer i det hele tatt», fortsatte han.

Paven erkjente at spenningen mellom ønsket om oppfyllelse og erfaringen av begrensning i stor grad preger den menneskelige tilstand: «Vi befinner oss i en paradoksal situasjon: vi vil være lykkelige, og likevel er det svært vanskelig å være lykkelig uavbrutt, uten skygger. Vi forsoner oss med våre begrensninger og samtidig med den uimotståelige trangen til å prøve å overvinne dem. Vi kjenner dypt inne at noe alltid mangler.»

Likevel, sa paven, er denne følelsen av «mangel» et kall til å finne fylden i Den Oppstandne. «I sannhet,» sa han, «ble vi ikke skapt for mangel, men for fylde – til å glede oss over livet og livet i overflod, etter Jesu uttrykk i Johannesevangeliet (Joh 10,10): ‘Tyven kommer bare for å stjele, slakte og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv og ha det i overflod.’»

Leo understreket at den oppstandne Kristus «er kilden som slukker vår tørst – den uendelige tørsten etter fylde som Den Hellige Ånd utgyter i våre hjerter. Kristi oppstandelse er faktisk ikke bare en enkel hendelse i menneskets historie, men den hendelsen som forvandlet historien innenfra.»

Den hellige far bemerket at den åndelige tørsten er en varig tilstand i menneskets hjerte, og at bare Jesus, som døde og sto opp igjen, kan svare på våre dypeste spørsmål: «Finnes det virkelig et mål for oss? Har vår eksistens noen mening? Og lidelsen til så mange uskyldige – hvordan kan den bli forløst?»

«Den oppstandne Jesus gir oss ikke et svar ‘ovenfra’, men blir vår ledsager på denne ofte krevende, smertefulle og gåtefulle vandringen. Bare Han kan fylle vår tomme flaske når tørsten blir uutholdelig», forklarte han.

«Vi er skjøre skapninger», la Leo til. «Feil hører vår menneskelighet til; syndens sår får oss til å falle, gi opp og fortvile. Å stå opp igjen betyr derimot å reise seg og stå på egne ben.»

Denne saken ble først publisert av Catholic News Agency, en del av EWTN News, og er oversatt og tilpasset av EWTN Norge.