Fra Frelsesarmeen til Den katolske kirke: Gunn Ingeborgs vei hjem

Min vei til Den katolske kirke har gått gjennom luthersk barndom, et helt liv i Frelsesarmeen, dype troskriser og stille retretter i Karmel. Når læren i Frelsesarmeen endret seg, ble søken etter sannhet og helhetlig kristen tro sterkere enn noen gang – og til slutt fant Gunn Ingeborg sitt åndelige hjem i Den katolske kirke.

Av Gunn Ingeborg Andersen, Høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse

Jeg ble født i 1955, i en liten ‘by’ ved Telemarkskysten. Oppveksten i dette etterkrigsmiljøet var sterkt preget av luthersk kristendom. På dette lille stedet med omkring 5-6000 innbyggere i hele kommunen var det følgende kristne menigheter/forsamlinger: Statskirken, Bedehuset, Frelsesarmeen, Pinsevennene og Baptistkirken. Det fantes også en Rikets Sal for Jehovas Vitner. På folkeskolen som jeg begynte på da jeg var 7 år, var det kristendomsundervisning med Luthers lille katekisme og bibelhistorier. Hele samfunnet var sterkt preget av lutherdommen, ja mange jobber fikk man fortsatt ikke ha hvis man ikke var medlem i statskirken. Det fantes ingen katolsk kirke der jeg bodde, og jeg kjente heller ikke til at det var noen katolikker der. Jeg visste at det fantes (og finnes) en katolsk kirke i Porsgrunn, og i tillegg et katolsk sykehus, St. Josef med katolske sr. Josefsøstre som arbeidet der. Men miljøet i Norge som helhet var generelt sterkt anti-katolsk. Vi ble fortalt de klassiske vrangforestillingene om kirken; Katolikkene tilber Maria, det er ubibelsk å be om forbønn fra helgenene, det finnes faktisk ikke noe slikt som helgener, paven er Antikrist som det står skrevet om i Johannes Åpenbaring etc.

I mitt barndomshjem var det en generell gudsrespekt, særlig fra min mor. Hun hadde tildels sterk tilknytning til bedehusmiljø fra barndommen, men gikk ikke i statskirken. Hun gikk derimot på møter hos Jehovas Vitner! Min far var ateist, selv om han hadde vokst opp i et pinsevenn-hjem. Derfor var påvirkningen hjemmefra når det gjaldt tror, ganske svak, men det endret seg. Jeg gikk aldri på søndagsskolen eller andre kristne foreninger/møter før jeg var 12 år, med unntak av at min mor tok med med i Rikets Sal (Jehovas vitner) noen søndager! Jeg hadde en god, trygg barndom.

1. Første møte med Den katolske kirke: 7 år gammel fikk jeg blindtarmsbetennelse og ble innlagt og operert på St. Josef katolske sykehus. Der møtte jeg for første gang nonner som tok vare på meg. Jeg husket siden alltid med takknemlighet og glede hvordan de behandlet oss barn på barneavdelingen. Jeg husker til og med at en av søstrene het Kunigunde. Et fint minne er også at hver dag når det var bønn, Rosenkrans og messe så åpnet de de døren til kapellet så vi fikk høre. Det minnes jeg som beroligende og veldig fint.

Da jeg ble omkring 12 år fikk jeg veldig lyst til å bli speider, og siden det var Frelsesarmeen som hadde den flotteste troppen med jentespeidere så begynte jeg der. Det skulle komme til å endre mitt liv og sette kursen for over 50 år av mitt liv! I Frelsesarmeen fikk jeg min opplevelse av å ‘bli frelst’ som vi kalte det, det vil si at jeg omvendte meg og trodde på Jesus som min Frelser og Herre. Dette skjedde via speidertroppen. Vi hadde nemlig ‘åndelig møte’ 1 gang pr. måned der vi ble undervist om kristen tro og hvordan leve som en kristen, vi lå på kne og ba, 14 år gammel tok jeg, meget imot min fars vilje, skrittet fullt ut og ble medlem i Frelsesarmeen. Den gang var Frelsesarmeen ikke et registrert kirkesamfunn og jeg sto fortsatt registrert som medlem i statskirken. Den meldte jeg meg ut av da jeg ble 21.

Jeg kjente snart et kall til å gi mitt liv mer fullt og helt til tjeneste for min Frelser, og slik ble det etter hvert.

• Samtidig som jeg var totalt overgitt til arbeidet i FA, så kjente jeg på en merkelig lengsel etter å komme til et kloster og bli en tid for å lære mer om livet der. Et merkelig ønske for en som meg som er meget sosial og utadvendt. I mange år skjønte jeg ikke dette.

Da jeg var 18 år gammel hadde jeg flyttet, var i jobb og jeg traff ham som skulle bli min ektemann, og som fortsatt er det, 51 år senere. Hvordan vi ble gift er en ganske utrolig historie som jeg ikke skal fortelle her, bare si at jeg ble gift med ham da jeg var 19 år, og det var 6 måneder etter at vi møttes. Vår vei sammen var kallets vei, det vil si at vi ble offiserer i FA. ½ år etter bryllupet begynte vi på Frelsesarmeens skole for å utdanne oss.

• 2 Måneder etter at jeg giftet meg døde min kjære far. Han hadde i 3 år vært ut og inn på Det katolske sykehuset i Porsgrunn. Han var selv fra en pinsevennfamilie og hadde i begynnelsen aversjon for de gamle St. Josef-søstrene som ikke lenger fungerte som sykepleiersker på sykehuset, men som fremdeles var sterkt til stede. De gikk rundt til pasientene og rettet på puter og dyner, ga vann, trøstet, bad, våket ved døende pasienter osv. Jeg besøkte selvsagt min far der når jeg kunne, og en dag sa han til meg: Vet du at det går noen engler rundt her på sykehuset? Hva mener du, pappa? sa jeg. Det er søstrene! Slik ble det en begynnelse på en god og salig død for min far. Han fant tilbake til sin barndoms tro, og jeg fikk be med ham for aller første gang. Det var en stor glede midt i alle hans lidelser, Den natten han døde var det en nonne som satt ved hans side og holdt ham i hånden helt til hans siste stund. Min respekt og beundring for nonner og katolikker vokste!

Etter offisersskolen ble vi sendt, vi fikk ordre, til Melbu i Vesterålen, der vi ble i 2 år. Deretter bar det videre til Hammerfest. Den gang hadde Hammerfest ca 8000 innbyggere og det var mange menigheter/forsamlinger der, inkludert Den katolske kirke. Verdens nordligste katolske kirke ligger i Hammerfest.

• I Tromsø bodde det noen gamle St. Elisabeth-søstre tvers over veien for oss. De var fast kjøpere av Krigsropet, Frelsesarmeens ukemagasin. Jeg hadde jobben med å gå til dem med bladet hver uke og vi snakket sammen. Vi møtte også Pater Huijbrechts på gaten der (det er ikke mange gater i Hammerfest sentrum), og Jesu Små søstre som hadde en liten kommunitet med 3-4 søstre der. Det var umulig å late som om Den katolske kirke ikke eksisterte der. Etter hvert ble vi venner med Jesu små søstre og pateren. Søstrene passet våre 2 små barn når vi begge var ute i oppdrag noen timer, og pateren ga julegaver til barna våre! Han ble også invitert til å komme og holde andakt på Formiddagstreff på Frelsesarmeen, og han sa ja. Det ble fullt hus den dagen pateren kom! Jeg har holdt kontakten med lillesøster Elisabeth hele livet, hun bor nå i Danmark, på Øhm, søstrenes småbruk i Danmark. Mitt forhold til Den katolske kirke ble utvidet, og jeg fikk mere kunnskap om og kjærlighet til de som tilhørte Kirken. Jeg begynte å studere litt mer om hva Kirken lærer og det ledet til større forståelse av at vi i FA ikke stod langt unna teologisk. Noe som mange trodde ikke stemte. FA var den gang tradisjonelt troende angående etiske spørsmål som abort, eutanasi, ekteskap, hva et menneske er osv. Felles var også et sterkt fokus på full overgivelse til Jesus, og en dyptgående hellighetslære. Den gang trodde også FA på helgener og at de faktisk ber for oss i himmelen.  Faktisk kan jeg si at det som skilte oss var sakramentsynet og læren om Maria, Guds mor, ikke mye annet. Dette har forandret seg mye de siste 10-15 årene. Særlig har FA endret dette de siste 5 år-10, i tråd med det som har skjedd i mange protestantiske sammenhenger. Woke har overtatt.

Etter Hammerfest kom vi til Røros og deretter til Brasil på misjonstjeneste. Det vil si at vi dro dit og jobbet under de samme forhold og regler, lønn osv. som alle andre offiserer, inkludert de nasjonale. I Brasil bodde vi 3 forskjellige stedet på 4 år og hadde mange skjellsettende åndelige opplevelser som har preget meg for livet. Landet er kjempestort (et kontinent), og vi hadde liten til ingen kontakt med Den katolske kirke. Dette til tross for at Brasil var og er det mest katolske landet i verden. Det vi hørte via protestantiske kanaler, via konvertitter fra katolisismen til protestantismen og ved å oppleve selv var: Den katolske kirke i Brasil var sterkt preget av Spiritisme i alle sine uttrykk. De fleste katolikker i Brasil den gang, omkring 80-90 % var også spiritister. Det vil si at de gikk i Kirken på søndager og til Det spiritistiske senteret på hverdager. Dette gjorden at mange mennesker faktisk ble besatt av onde ånder og fikk livet sitt endret til verre, enda det spiritistiske senteret lovet det motsatte. Dette ble også, dessverre sett mellom fingrene på av de fleste prester og biskoper. Det var en stilltiende overenskomst. Men etter at vi dro derfra og hjem til Norge har veldig mye skjedd: Det har vært og er en stor, katolsk åndelig oppvåkning i Brasil og millioner av katolikker har fått en levende, fast og evangeliserende tro!

Hjemme igjen gikk turen til Bergen og mange prøvelser som har fortsatt inntil i dag. Min kjære mann ble alvorlig syk og det har han vært inntil dags dato, over 41 år senere. Men vi engasjerte oss så godt som det var mulig for oss og vi fortsatte i vår tjeneste i FA. Den katolske kirke var fjern for oss. 7 år gikk, så flyttet vi til Oslo og fikk vår tjeneste på kontor i administrasjonen på landsbasis.

• I løpet av tiden i Oslo begynte et nytt, stort eventyr for meg i Den katolske kirke. Det startet med en stor familiekrise som gjorde at vi hadde en fryktelig vanskelig tid, særlig følelsesmessig og psykisk. Jeg begynte å søke stillhet og ro i mitt indre, det var det et enormt behov. Dette førte meg til dominikanerinnene på Lunden kloster. Jeg begynte å gå til Vesper av og til, og jeg fikk også noen samtaler med et par av nonnene. Dette kjente jeg gjorde meg godt, og rev ned mere av murene jeg hadde inne i meg mot Den katolske kirke.

Etter disse 7 årene i Oslo ble den helsemessige krisen mye større for min mann og vi måtte flytte tilbake til Bergen fordi vi trengte støtte og hjelp fra familie, venner og sykehus i Bergen som er spesialister på min manns sykdom. Der ventet nye møter med Den katolske kirke.

• Tiden med en spesiell korpsleder/menighetsforstander i FA, Bergen. Vi arbeidet fortsatt som offiserer i FA og vi ble aktive medlemmer i Bergen 1. korps av FA. Dit kom det en leder, major Flemming Baunø som hadde en meget økumenisk holdning til andre menigheter og kirker, vi oppfattet ham egentlig som litt høykirkelig. I hans tid som, ble 7 år. ble det inngått et samarbeid med St. Paul katolske kirke. Sogneprest Dom Alois besøkte korpset/menigheten flere ganger. Han hadde andakter og sang til og med solo. En gang hadde han med seg en ungdomsgruppe som sang. Hornmusikken i FA var på messer og spilte til sangene i stedet for orgelet. Dette var til stor glede for mange begge steder og jeg opplevde det som en stor velsignelse. I FA ble vi opplært til at alle kristne skal respekteres for deres tro, og at vi bør bygge broer til hverandre. Det var ingen lære om det kun var oss i FA som hadde rett i alle ting og at katolikker hadde feil i sin lære og ikke var å regne som ordentlige kristne. Kontakten med Den katolske kirke og andre økumeniske arrangementer i denne tida gjorde at jeg ble personlig kjent med, og fikk venner i Kirken i Bergen. Vennskap som fortsatt varer. Dom Alois ble en som vi fikk et veldig positivt bilde av og stor sans for, en god prest! Da denne offiseren fikk ny ordre og flyttet og vi fikk nye ledere opphørte samarbeidet. Dessverre syntes jeg. Men vi møttes fremdeles av og til i økumeniske arrangementer. Jeg begynte å lese og studere mer av de store linjene i den katolske tro og jeg forsto at Den katolske kirke og FA ikke sto så langt fra hverandre som jeg trodde før.  
• Krisen i familien ble dessverre enda mer prekær og jeg knakk sammen psykisk, jeg ble utbrent. Da jeg begynte å komme meg etter behandling over tid fikk vi et tilbud om å reise til et sjelesorgssenter i 2 uker for å kunne slappe av og få åndelig veiledning. Stedet som ble nevnt var erke-Luthersk og ikke aktuelt for oss. Jeg husket da at jeg hadde lest om et kloster i Tromsø som hadde åpnet et gjestehus og dit fikk jeg lyst til å dra. Dette ble akseptert og min mann ville også være med, selv om han ville at vi skulle bare være 10 dager. Jeg måtte ringe og bestille rom til oss, og jeg glemmer ikke måten jeg ble møtt på: Nonnen som tok telefonen spurte hvorfor vi ville komme til dem, fordi noen brukte dem som et billig hotell, og «Det er vi ikke!» sa søsteren. Da fortalte jeg litt om oss og vår situasjon. Hun ønsket oss hjertelig velkommen og la til: Gud velsigne dere! Det ble vidunderlige dager med tidebønner med søstrene, messer, åndelig veiledning og gode samtaler. Uten nonnene i Karmel hadde jeg ikke vært i de levendes land i dag, de reddet mitt liv! Dette skjedde for 19 år siden og hvert år siden da har vi vært hos nonnene hvert år i minst 2 uker på vår personlige retrett. I tillegg har jeg vært 2 uker alene hos dem. Søstrene lånte meg mye katolsk litteratur som jeg leste og tok til meg, og de lærte meg mye og menneskets indre liv, spesielt om bønn. Påvirkningen fra Karmel har vært enorm og livsforvandlende. Jeg begynte også å få gode, katolske venner i Tromsø fordi vi møttes i Karmel. Disse hadde også en god, katolsk innflytelse på meg.

Livet gikk videre i Bergen med mange sykehusinnleggelser for min mann og til slutt måtte han bli uføretrygdet. Vi kjøpte oss vår egen leilighet og innrettet oss for å bli i Bergensområdet resten av vårt liv. Her har vi også resten av familien. Jeg fortsatte å jobbe for FA, de siste årene før pensjonering var jeg ansatt i Oslo med kontor hjemme. Det var svært praktisk. Jeg ble 50% uføretrygdet i noen år på grunn av traumer i forbindelse med min manns alvorlige sykdom. Han hadde vært døden nær mange ganger og jeg sto midt i det. Ved Guds nåde sto jeg allikevel i jobb til jeg ble 65 år og da ble jeg 100% uføretrygdet i 2 år til jeg ble alderspensjonist. Da hadde jeg gjort 45 års tjeneste i FA. 

• Den samme våren var jeg i Karmel, Tromsø og hadde en veldig sterk opplevelse: Jeg hadde jo vært til utallige messer i Karmel, for jeg hadde vanen med å gå til alle messer når jeg var der i tillegg til de fleste av tidebønnene. Det gjorde meg så godt! En morgen kl. 09.00 i hverdagsmessen som feires hver eneste dag. Denne morgenen var det avdøde Pater Marek, sogneprest den gangen, som leste messen i en rasende fart slik han hadde for vane! Han hadde det alltid travelt fordi han ikke visste å si nei til noen, han var en formidabel prest som alle satte stor pris på! Denne morgenen husker jeg så klart: Plutselig ble tekstene og messen levende for meg! Jeg lyttet med hjertet og jeg husker at jeg tenkte: Men dette er jo MAT FOR SJELEN! Jeg hadde vært til stede på veldig mange messer, men ikke nærværende med hjertet, sjel og ånd. Nå ble jeg var en ny dimensjon og messen talte til mitt indre, rørte ved det og fikk meg til å «spise» det som ble sagt og gjort. Jeg fikk en sult og tørst etter det som skjedde der. Det ble mye gråt og mange smil!

Da jeg sluttet å jobbe for FA fikk jeg ved et tilfeldig besøk i Oslo vite noe som ble begynnelsen til slutten i FA for meg. Det hadde å gjøre med store endringer i læren til FA når det gjelder moralske og etiske spørsmål; abort, eutanasi, hva er en familie, homofili osv. osv. De moderne og nyere ideene og trosretningene gjorde seg gjeldende og jeg fikk et voldsomt sjokk! Aldri i mitt liv hadde jeg drømt om at FA skulle gå fra å være en konservativ menighet til å snu opp/ned på sitt syn på hva som er rett og galt. Jeg ble kastet inn i en veldig troskrise! Det var som om grunnen forsvant under mine føtter og jeg hadde ikke noe å stå på. Den høsten sov jeg meget dårlig, jeg lå for det meste og gråt og ba til Gud om nettene. Min mann er enig med meg og vi skjønte at vi måtte finne en annen kristen sammenheng der vi kunne kjenne oss hjemme, som forkynte og praktiserte det virkelig gamle evangelium. Vi forsøkte oss først på et bedehus i nærheten, men det ble for uorganisert og for luthersk for oss. Husk at FA ikke står i en luthersk tradisjon, men kommer fra Metodistkirken. Og metodistkirken sprang ut fra Den anglikanske kirke som kom fra Den katolske kirke. Det var også problemer med måten å feire gudstjenesten på. Vi hadde vært i FA så lenge, og vi var opplært som offiserer til at et kristent møte, en gudstjeneste ikke betyr at vi bare kan samles og gjøre hva vi vil. Det er visse elementer som skal være til stede for at man kan kalle det kristent. Disse kriteriene fant vi ikke igjen på de stedene vi forsøkte å gå. Vi ble husløse!

• Da jeg hadde vært i Karmel kloster den vinteren begynte en tanke å forme seg, en tanke jeg ikke hadde våget å tenke før: Hva om jeg forsøker å finne ut mer om Den katolske kirke og dens lære? Det ble begynnelsen til at jeg startet å gå til noen messer på Marias Minde i Bergen og da høstens Katekesekurs startet var både jeg og min mann til stede der. Vi gikk faktisk til katekese hver uke i 2 år, i stedet for 1. Grunnen var delvis at Koronaepidemien forhindret oss fra å gå en lang stund. Katekesen var fantastisk, holdt av min kjære sogneprest, Dom Alois. Han førte meg inn i den katolske verden på en vennlig, genial og imponerende måte. Hans kunnskaper er fantastiske og hans formidlingsevne likeså. Vi fikk komme med våre spørsmål og vår tvil, og han sto aldri i beit for svar.

Jeg begynte å forstå at dette virkelig var Kirken med stor K, også for meg. Siden jeg hadde vært så mye i Karmel kloster ville jeg gjerne konvertere i klosteret der, for søstrene er som min egen familie. Etter en del papirarbeid gikk det i orden. Dermed ble det Tromsø-tur våren 2022, skriftemål hos pater Arne Marco Kirsebom og 9. april ble jeg opptatt og konfirmert i Den katolske kirkes fulle fellesskap og fikk motta Eukaristien for aller første gang i mitt liv. Det var en stor opplevelse! Etter seremonien og messen møtte jeg alle nonnene i samtalerommet. De fikk meg til å si høyt og tydelig flere ganger: Nå er jeg katolikk! Det var frigjørende. Jeg har ikke angret et eneste øyeblikk på min beslutning. Hver eneste dag siden har jeg lært mer om kirken, dens lære og praksis. Jeg har også blitt kjent med mange, nye, herlige katolske kristne. Og jeg har ikke mistet en eneste protestantisk venn! De har alle vært rause og kjærlige mot meg. Jeg er nå veldig aktiv i Kirken med f.eks. kirkekaffe, norsktrening med vietnamesisk nonne, korrekturlesning av oversettelse av katekese for barn osv. Jeg elsker å gå til skrifte og messer, jeg ber og lytter til St. Rita radio. Vår menighet, st. Paul er meget aktiv.

Det største som har hendt meg, og som for meg er et under fra Gud er at jeg har fått i gang en gruppe for portugisisktalende i menigheten. Da vi kom hjem fra Brasil og måtte bli i Norge fikk jeg en veldig lengsel etter å skape en gruppe for brasilianere og andre portugisisktalende, for det var mitt livs store sorg at vi ikke fikk fullføre vårt kall til misjonstjeneste i Brasil, vårt andre hjemland. Dette var i 1985. Jeg ba mye til Gud om det, og noen ganger så det ut som om jeg skulle få det til, men hver gang gikk det i vasken. Årene gikk og jeg holdt mange ganger på å gi opp min bønn, men Gud prikket meg på skulderen og sa: Nei, jenta mi, du skal ikke gi opp, fortsett å be! En dag noen måneder etter min konvertering skjedde det som jeg ser som et under: Jeg hadde lagt merke til en ung dame som gikk trofast til messe hver søndag, for jeg synes hun så veldig brasiliansk ut. Men jeg hadde aldri hilst på henne. En søndag etter messen var det sol og fint og jeg kom ut etter denne damen. Da så jeg at hun sto ved min bil og snakket med noen. Og da jeg nærmet meg hørte jeg at hun snakket på brasil-portugisisk. Da tenkte jeg: Nå eller aldri! Jeg stoppet og sa på portugisisk til henne; Unnskyld, men er De brasilianer? Hun svarte bekreftende på dette og vi begynte å samtale. Etter 5 minutter spurte jeg om det fantes en portugisisktalende gruppe i menigheten, og hun sa nei. Skal vi starte en? Sa jeg. Og hun sa: ja.  Nå er vi 35 medlemmer og har feiret 3 messer på portugisisk i kirken, vi møtes av og til og ber rosenkransen sammen samt deler opplevelser i troen, vi ber for hverandre og har en gruppe på internett som er aktiv hver dag. Denne gruppen er mitt hjertebarn og min oppfyllelse av misjonærkallet. Jeg fryder meg og takker Gud som førte meg til Sannhets kirke og fremdeles bruker meg i sin tjeneste, jeg den aller minste av alle!

Gunn Ingeborg Andersen