Lær meg å kjenne din vei, herre

Lær meg å kjenne dine veier er en stillferdig tekst av sr Ragnhild Marie Bjelland om å følge Kristus skritt for skritt: å bære korset i kjærlighet, finne hvile under Guds hånd og oppdage at små, trofaste handlinger åpner hjertet for nåde.

Av sr Ragnhild Marie Bjelland, 18. august

Herre, du som er min hyrde og min venn, lær meg å kjenne dine veier.

Vi synger det i salmen, vi ber det i vårt hjerte:

«Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt! jeg vet at hva jeg fikk i eie, er borget gods, og alt er ditt. 

Men vil din sterke hånd meg lede, jeg aldri feil på målet ser, og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer.»[1]

Lær meg å gå i fotsporene du har satt i støvet, lær meg å gå dem, gå dem ikke bare når solen skinner, men også når stien blir mørk, uoversiktlig og bratt og ganske så utilgjengelig å gå.

For du, Gud, du kjenner alle svingene, alle motbakkene, i mitt liv, i alles liv. Men, du kjenner også hvert eneste skjulte hvilested under dine henders skygge.

Du sier: «Om noen vil følge meg, må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg.»[2]

Herre, ordene kjennes som et ekko i mitt hjerte. Ordene kaller meg bort fra min egenvilje, de kaller meg bort fra frykten for å miste, bort fra trangen til å forstå alt før jeg går.

Du ber meg ikke bare om å bære et kors, du ber meg om å bære det med kjærlighet, du ber meg bære det slik du bar ditt, for vår skyld.

Lille Thérèse av Lisieux, Gud lille blomst, lærte meg at veien til deg ikke alltid består av store heltedåder, men av små, skjulte handlinger gjort med et rent hjerte. De kan være et vennlig ord når jeg er trett. Det kan være et stille smil til den som såret meg.

Det er, og det blir en bønn midt i dagens støy.

Å, gi deg min svakhet, min utålmodighet, mine sår – alt som ellers kunne tynge meg – la det bli til en bukett små blomster lagt for dine føtter.

Herre, du vet at jeg ofte faller. Men du, Herre, du ser ikke først på min styrke – du ser på min vilje til å begynne igjen. Når jeg mister fotfestet, strekker du ut din hånd og løfter meg, ikke med strenghet, men med mildhet.

Lær meg å leve som et barn i dine armer, for barnet spør ikke alltid hvorfor, men stoler på faren, stoler på at faren vet veien hjem. La meg derfor, Herre, ikke frykte korset, men ta det til mitt hjerte som et tegn på din kjærlighet. La meg se at hver byrde båret med deg blir lettere, og hvert sår åpner hjertet for dypere nåde.

Når min vei en dag nærmer seg enden, la meg da se tilbake og oppdage at alle de små, tilsynelatende ubetydelige skrittene, alle de skjulte ofrene og de stille bønnene, var den veien du hadde tegnet for meg fra evighet av.

Herre, lær meg å kjenne dine veier. Gi meg å elske ditt kors. Gjør min lille vei til din vei – så jeg en dag kan gå inn i ditt lys, der all vandring tar slutt, og bare kjærligheten står igjen.

Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt! 

[1] Tekst Jacob Pauli 1902, Lov Herren 662

[2] Matt 16, 24